Sanger, skuespiller og småbarnspappa

Ikke minst er han dyktig. Musikalsk har han ingen grenser. Han står like gjerne på scenen med Turboneger som å gjøre en duett med Carola.

Turboneger er et av Norges mest fremgangsrike band. Fanskaren er stor – også i utlandet. Men i kjølvannet av suksessen har det vært sykdom, omfattende rusmisbruk og krangel. Da bandet sto på scenen under Quart-festivalen i 2002 befestet de sin status som den norske punkrockens rebeller. Ikke bare beordret de 100 flasker øl, 16 flasker vin og fire flasker sprit, de ville også ha honoraret på 500.000 utdelt i cash – i en søppelsekk. Kravet er blitt legendarisk.
– Vi var det første norske bandet som kunne skryte av å få honorarer på et internasjonalt nivå. Det stakk en jævel i oss, og istedenfor å opptre fornuftig ville vi vise vår suksess for gud og hvermann. I ettertid ser jeg selvfølgelig at det ikke var spesielt lurt. Pengene mine er brukt opp – på uetiske ting med dårlig helse som en umiddelbar følge. Ikke tror jeg det hjalp så mange andre band heller, forteller Hans-Erik.

Før intervjuet var undertegnede nokså rådvill i forhold til vinkling. Livet som musiker, heroin, sammenbrudd, bandkonflikter og nå sist et angrep på psykiatrien er behørig dekket. Hva ville være nytt og annerledes? Det var Hans-Erik som selv satte meg på ideen. På telefon fra Stockholm spør han om hva saken skal dreie seg om? Sikker på at mannen er lut lei av å snakke om sin turbulente fortid forsikrer jeg ham om at dette vil bli et hyggelig intervju. – Ja, nå er jo ikke jeg spesielt kjent for å gjøre sånne koseintervjuer, sier han. Kanskje det var nettopp det vi skulle prøve på? Dagen etter møtes vi i kafeen på Det Norske Teater – Hans-Eriks nye rike.

Dessverre viser ideen om et koseintervju seg å være heller dårlig. Dette til tross for at vi har et godt utgangspunkt; barne-tv på 70-tallet, med Vibeke Sæther og Lekestue som sentralt tema – kanskje det «koseligste » av alt. – Jeg så på Lekestue, men jeg skjønte det ikke spesielt godt. Finn Carling og hans opplesning fra egen bok var heller ikke all verden. Det var i grunnen mye radio på tv i de åra der. Jeg har lest «I et rom, i et hus, i en hage» som voksen. Den var fin, den. Men da jeg var liten var det utvilsomt Pompel & Pilt som var mest interessant. Programmet satte meg i en tilstand av forvirring. Jeg tror skaperne var forvirret også. Den skråsikre troen på at det de gjorde var det eneste pedagogisk riktige må ha vært en åndelig opplevelse. Med en slik «glassmanetapproach » til livet spredte de sin egen forvirring til barn landet over. Nå har jeg sluttet helt med å se på fjernsyn. For barn er det direkte farlig. Rosa ponnier, skyting og galskap virker hypnotisk på dem. De blir trent opp i mentale lidelser, og er som skapt for pilleindustrien når de blir litt eldre. Det hjelper jo heller ikke at barna tyller i seg selvlysende, blå brus

Apropos brus – og næringsmidler. Rundt oss sitter flere av hovedstadens kvinnelige pensjonister, nippende til et glass portvin og med lekre smørbrød på tallerkenen. Undertegnede gjør enda et helhjertet forsøk på å få samtalen inn på kos. – Jeg har fått det for meg av du er glad i å lage mat – sauser med mye smør spesielt? Jo da, Hans-Erik er glad i å lage mat – gjerne med mye smør. Smør og fløte. Men på ett eller annet vis – uten at IN magasinets utsendte helt får det med seg – dreier samtalen inn på hunder... og svartedauden...
– Har du lagt merke til hvordan folk sjekker innholdsfortegnelsen på pakkene med hundemat? Gud forby at kjæledyret deres ikke skal få nok næring. Etterpå tar de med seg en Grandiosa til middag. Senere farter de på dressurkurs med bikkja si, mens ungene blir overlatt til onlinespill av verste sort. Og nå skriker alle plutselig om en ny utgave av svartedauden! Litt nysing, og folk tar helt av på antibac. Hva med mangelsykdommer? Som en naturlig fortsettelse av snakket om alkogel bestyrtes vi, noe lattermildt, over historien om den finske 4-åringen, som etter å ha forsynt seg vel mye av spritvasken ble innlagt på sykehus med 1, 9 i promille. Hans-Erik mener det må være et særfinsk fenomen. – Vil ikke ungene drikke pilsen sin får de desinfeksjonsmiddel istedet!

Hans-Eriks egen omgang med festing er velkjent, men rusmidlene er nå et tilbakelagt stadium. Vendepunktet kom da han ble far. Hvordan vil han beskytte sin egen datter mot alle farene som finnes? Vil han bli streng? – Nei, ikke spesielt. Loven om det frie valg er den eneste riktige. Men for å hjelpe henne med å foreta de riktige avgjørelsene er det vesentlig med god ballast. Sunn mat, tilstrekkelig med oppmerksomhet og masse omsorg. På sikt er en god skole viktig. Det må ikke være et sted ungene blir beskyldt for å ha ADHD om de har en dårlig dag. Skolen i dag er som en ansiktsløs maske – som folk likevel stoler blindt på. Man har null kontroll. Effekten av denne ansvarsfraskrivelsen kan bli total. Basically! Hans-Erik titter bort på IN magasinets forbløffede fotograf og ler litt. – Er det ikke snart jul? God jul da, folkens!

Frem til jul vil Hans-Erik stort sett være å finne på Det Norske Teater, hvor Jesus Christ Superstar har gått for fulle hus i hele høst. Kritikkene har vært overveldende. Å ansette Hans-Erik i tittelrollen er blitt kalt en genistrek. Selv mener han det var kosmisk skjebnebestemt. – I filmen er Jesus er litt veikere type. Stakkars Jesus, liksom. Jeg fremstår som en mer forbannet, misforstått og irritert utgave; noe jeg er ganske god på. Blir jeg irritert på noen føler folk seg lett veldig sett. Det kan bli litt ubehagelig.

– Er det litt ekstra stas å spille Jesus?
– Den var ny, flirer han. Spørsmålet bunner i artistens personlige tro. Av mange oppfattes han som en nokså liberal kristen. – Jeg er ingen moralist, men er kompromissløs på etikk. Likevel har det hendt at han har kommet med noen skarpe utfall i media. Han skapte furore da han kalte homo-ekteskap en pervertering; det samme da han beskyldte prinsesse Märtha for okkultisme. Han har moderert seg noe. – En periode ble det en del misforståtte intervjuer. Jeg ble fremstilt som en ond særing uten kontakt med den homofile mannen som åpenbart måtte være skjult i meg et sted. Jeg er overhode ikke imot homofile. Det er da mye bedre at de finner sammen to og to enn at tolv av dem har seg i samme badstua. Det gjelder forresten for heterofile også, legger han til. I grunnen syntes jeg hele den debatten var litt teit. Full var jeg, og. Likevel – kjærlighetsbudet er viktig, men man kan ikke tvinge alle til å ha den sammen oppfatningen. Det er helt individuelt hvilken tilnærming den enkelte har til Gud.

Da Hans-Erik skrev seg inn på Narcononklinikken var han klar over at behandlingen er basert på læren til grunnleggeren av scientologikirken, avdøde L. Ron Hubbard. I ettertid er sangeren blitt beskyldt for å lefle med scientologi. – Lefle! Han nesten spytter ordet ut, er avgjort amper og undertegnede føler seg med ett veldig synlig. Så mye for kosen... – Jeg har venner som er muslimer som jeg er mye sammen med. En annen god kompis er jøde. Men ingen beskylder meg for å «lefle» med islam – eller jødedommen for den saks skyld. Det er scientologien alle har hengt seg opp i. Ingen religiøs undertrykkelse er bra. Ingen har monopol på Gud – eller veien til Gud. Jeg er gnostiker. Jeg tror på kunnskap. I Turboneger, derimot, har vi leflet med mye rart, sier han med dårlig skjult sarkasme.

Likevel hersker det ingen tvil om at den tidligere denimdemonen har hatt en slags åpenbaring. Han snakker mye om det han beskriver som en fysisk, og en åndelig dimensjon. Eller bare ånden. – Disse henger sammen. Ånden er her, det fysiske ett annet sted. Skjønner du hva jeg mener? Ikke helt, sier jeg forsiktig. Etter å ha puttet en pris under overleppa bruker han snusboksen – og en liten lysestake – til å forklare hva han mener. – Om man befinner seg ett sted fysisk kan man være åndelig, eller mentalt et helt annet sted. For eksempel, før du skulle intervjue meg var ånden din her, på teateret, sier han og peker på snusboksen. Kroppen din var imidlertid her, ved lyset. Det blir litt mer innviklet når han snakker om datteren Else Victoria. – For tjue år siden lagde jeg et postulat. Jeg skulle få en datter og hun skulle hete Victoria. Fra den dagen var vi sammen på et åndelig plan. Hun svevde riktignok rundt der en stund, i påvente at jeg skulle få med meg kroppen min til det punktet hvor hun syntes det var forsvarlig at vi møttes. Det gjorde hun i vår, og nå har vi det fint. Ånden er fin sånn. Oppholdet på Narconon-klinikken har også medført en ganske kraftig distanse til tradisjonell medisin. – Jeg liker ikke legemiddelindustrien. Hvorfor er for eksempel Subutex så bra? Det er et kalkulert mord. Det vises til diverse undersøkelser som påviser at enkelte medisiner er så bra. Hvem har laget dem, tror du? Jo, nettopp, produsenten av den samme medisinen. Det er ikke så raskt og effektivt som holocaust, men det er de samme prinsippene som råder.

Det er snart tid for å gå på scenen. Er teaterscenen et sted Hans-Erik trives? – Tja, i hvert fall med skuespill... Du kan skrive dette: «Jeg har noen videre planer, men det er hemmelig, smiler han lurt».

– Hva med Turboneger?
– Turboneger er lagt på is. Det å våge å gi slipp på noe kan faktisk være positivt.

Tekst: Siri Gerrard Foto: Stian Broch & Fredrik Arff (fra forestilling)