Ane Skumsvoll: Oppd(r)ageren

– Hei, ja - kan jeg ringe deg tilbake om 10 minutter? Jeg står i legefrakk nå! 
En munter stemme er på røret nøyaktig ti minutter senere. Skuespiller Ane Skumsvoll er midt i TV-innspilling for NRK i Oslo. Men det er Den Nationale Scene i Bergen som har vært Anes faste teater siden 2012. Og i mai er det urpremiere på komedien «Der går grensen!». Ane har selv skrevet forestillingen. 
– Mange lurer på om det handler om «MeToo» og slike grenser, men det gjør det ikke, sier hun.

Landmåler

Ane har latt seg inspirere fra flere hold, og ikke minst av samboeren, Jacob Marsi, som er utdannet landmåler. Norge er visstnok lite nøye oppmålt i forhold til land vi sammenlikner oss med. Dermed er det duket for konflikter. 
–Jacob har snakket masse om det. Også kom han hjem med en bok som heter «Den jævla naboen», skrevet av to VG-journalister som reiste rundt og fant Norges «verste» naboer. Den er veldig morsom, sier Ane. 
Boken fikk henne til å riste undrende på hodet. Kunne folk virkelig være så gærne? Gjøre de utroligste ting. Som å kappe naboens uthus i to, eller flytte på en KANTstein i 20 år, uten å snakke sammen.

Urfølelse

Forestillingen handler mye om teorier rundt hvorfor det blir konflikter. Ane har også gått i seg selv. Kjent etter hva som trigger, og gjør henne irritert og forbanna. Hva får en mann på Nesøya til å kappe det uthuset i to? 
– Fordi noen tar seg til rette? Jeg har vel konkludert med at det er den følelsen, at noen tar seg til rette uten å spørre, og at det er som en slags urfølelse i mennesket, på linje med andre sterke, instinktive følelser. En følelse som trigger de verste sidene i folk. En forsvarsmekanisme – nesten litt dyrisk, sier Ane.

I verdenstoppen

Norge har den tvilsomme æren av å være i verdenstoppen når det kommer til nabokonflikter. Ane mener noe av grunnen er de mange usikre grensene, og at når man skal begynne å arve, så må man finne gamle grensesteiner og tegn. Hvor går grensen egentlig? Også er alle uenige om det ...
I vårt lille land kan også andre momenter spille inn. 
– En psykolog snakket om at vi har det så jævlig bra, og at noe må vi jo få ut på en måte, sier Ane. 
I «Der går grensen!» dukker Maslows behovspyramide opp. For når alle de grunnleggende behovene er dekket, kan man begynne med selvrealisering. Eller man har i alle fall tid til å krangle. Tid til å irritere seg. Ane er sjokkert over hva som har kommet fram under sin research; 
– Folk går jo fysisk til angrep på hverandre på grunn av en hekk!!

Konfliktsky

«Der går grensen!» dreier seg om nabokrangler, men også om folks innerste særheter. 
– Det er ikke nødvendigvis et hyggelig møte med meg selv heller, ler Ane. 
Hun forsøker å være litt ærlig på det. Hva gjør hun når hun møter egne grenser. Hvordan sier hun fra? Der er jo folk veldig forskjellige. Ane selv betegner seg som konfliktsky. Men hun kan bruke «fryktelig mye energi» på å irritere seg over ting når hun benytter seg av kollektiv transport. «Herregud, kan du ikke bare vente ett sekund – så jeg kan komme meg av?», kan Ane tenke. Men hun sier det ikke høyt; 
–Jeg finnes ikke direkte, og jeg er litt for god til å hinte.

«Oppdrar» medpassasjerer

Likevel har Ane utviklet noen teknikker for å si fra til folk. Når hun sitter på flybussen og får beskjed om å ta på sikkerhetsbelte, så forventer Ane at alle gjør nettopp det. Når ikke medpassasjerene lystrer, kan de vente seg noen lange blikk fra Ane. Hvis effekten uteblir, kan man høre demonstrativ klikking med beltet. Ane kan også skremme med fiktive samtaler på egen (lydløs!) telefon; 
«Ååå, nå hørte jeg ikke hva du sa fordi bussjåføren ba oss om å ta på beltene, jeg sitter på flybussen, skjønner du.» Ane drar også gjerne på litt; «Hæ? Er det sant? Ble han slengt igjennom bussen? Gikk det bra med ham, eller?» 
– Også legger jeg på og later som ingenting, mens jeg hører etter om folk tar på seg beltene. Det er snikoppdragelse, sier Ane.
– Og det noe jeg ikke er så stolt av! Det finnes jo ikke noe mer irriterende enn å bli snikoppdratt ...

Sans for drama

Sans for drama har Oslo-jenta alltid hatt. Som eldst i søskenflokken, delte Ane ut roller til sine fire småbrødre. Ofte uten særlig mange replikker. Og hovedrollene beholdt hun selv. Ane flirer. Det ligger noen gamle manus på loftet fremdeles. 
– Jeg har drevet og lekt teater så lenge jeg kan huske egentlig. 
Hun var aktiv i barneteater fra hun var 8 til hun var 18, spilte teater som elev ved Steinerskolen, og tok et år på Folkehøgskole på Fana. Selvsagt teaterlinjen.

«Gå mycket djupare»

Men det var mammaen til Ane som skulle spørre om ikke datteren ville søke på Teaterhøgskolen. 
– Det hadde liksom ikke streifet meg helt at det gikk an å bli skuespiller, og leve av det, sier Ane. 
Men alt pekte i den retningen. Ane var aktivt med og startet studentteater på Blindern, spilte Shakespeare, og søkte et par ganger på Teaterhøgskolen. Og det ble Teaterhøgskole. Riktignok i Helsingfors i Finland. (– De hadde egen svensk teaterlinje). Først skulle hun gå på Arts Ed i London. Det var noen forskjeller på de to teaterskolene; 
– Jeg hadde det fint i England, men jeg fant ikke helt rytmen i den britiske spillestilen. Da jeg kom til Finland, var det som å komme «hjem». Noe av det første læreren sa var så befriende; «Ane, du kan gå mycket djupare», imiterer Ane med dyp finsk-svensk røst. 
– Det var skikkelig deilig å få bruke hele meg. Jeg fikk lov til å være stor, ekspressiv og organisk!

Allsidige Ane

Ekspressiv fikk Ane også lov til å være da hun, som relativt fersk skuespiller, fikk Nora i fanget på Trøndelag Teater. Tidlig i karrieren fikk hun alle kvinnelige skuespilleres drømmerolle. 
– Det ble bestemt at jeg ikke skulle være en sånn liten lerkefugl, men en sterk dame som kunne ta plass, sier Ane. 
Opplevelsen av å spille Nora beskriver hun som «Helt rått, faktisk». Det var det også å få gjøre hovedrollen i «Det gode mennesket fra Sezuan» på DNS. Enormt krevende og spennende. Ane Skumsvoll har mye å spille på. Hun er skuespiller, men også forfatter, regissør og produsent. Og på Den Nationale Scene tester hun hvor grensen går.

FAKTA Ane Skumsvoll

• Født: I 1974 i Oslo, bodde i Tromsø til hun var 5 år, deretter Oslo resten av oppveksten
• Bosted: Bergen
• Sivil status: Samboer med Jacob Marsi, 1 datter (4,5 år)
• Utdannelse: Universitetet i Oslo, Arts Ed i London, Teaterhøgskolan i Helsingfors 
• Yrke: Skuespiller, regissør, produsent, forfatter
• Aktuell med: «Der går grensen!» Urpremiere 23. mai, Den Nationale Scene (Lille Scene)

Tekst: Trine Texnæs | Foto: Andreas Roksvåg & Unsplash

Følg IN magasinet på Facebook