Maria Haukås Storeng: Make my day

IN magasinet møter Maria på Parkteateret i Oslo en strålende dag i slutten av april. Det er en opplagt artist som kommer undertegnede i møte. Med et strålende smil og et fast håndtrykk gir hun umiddelbart et sympatisk inntrykk. Divanykker er hun helt ribbet for. Dette er en usnobbete og jordnær ung kvinne; for øyeblikket svært spent på hvordan publikum vil motta den kommende platen hennes.
– Albumet ble spilt inn for lenge siden, så mentalt har jeg vært ferdig med det en god stund. Nå, idet slippdatoen nærmer seg, er imidlertid spenningen tilbake.

– Hvorfor har du ventet så lenge?
Maria smiler lurt.
– Ganske enkelt fordi det er en sommerplate! Albumet har en del potensielle hits, som jeg håper vil slå an. Det er jo det man drømmer om når man lager en plate.
Enn så lenge er det duetten med Zelmerlöw som ruller over eteren, og samarbeidet med det svenske artisten ga definitivt mersmak
– Måns er både dyktig og sympatisk, og vi fungerte godt sammen. Vi har nesten hatt parallelle karrierer, bare i litt forskjellig
rekkefølge. Måns har vært med både i Idol og Grand prix, det samme har jeg. Vi har begge vært programledere, og har også erfaring fra musicalscenen.

– Og så er Måns blitt kåret til Sveriges kjekkeste mann...?
Maria ler.
– Han er så pen at det nesten er litt pinlig. Kvinner kan noen ganger oppleves som så vakre at det nesten er umulig å la være å stirre på dem. Det er svært sjelden at den samme følelsen melder seg i møte med en mann, men med Måns gjør den det. Han er en blendende skjønnhet i maskulin utgave.

Maria forteller videre at hun gjerne gjør flere duetter.
– Jeg liker samklang – i alle former. Kor også. Men ikke minst elsker jeg å jobbe sammen med andre mennesker. Jeg er nesten litt oversosial. Det skyldes nok barndommen min.
Den tilbrakte hun på Senja i Nord-Troms. Der var det langt mellom gårdene, og det sosiale livet nokså begrenset. Musikken, derimot, var en kontinuerlig del av livet. Faren er gitarist, og Maria bestemte seg tidlig for å satse på en lignende karriere. Hun ville synge.
– Det er nesten så artistlivet velger deg istedenfor motsatt. Å gjøre noe annet enn å synge har aldri vært noe alternativ.
Noe press fra foreldrene har Maria aldri opplevd, snarere en fin forståelse for de valgene hun har gjort – men at de også har konsekvenser. Ingenting kommer gratis. Vil man bli dyktig må man også øve. Å stille uforberedt til en sangjobb har Maria bare gjort én gang. Da var hun 14.
– Det gjør jeg aldri igjen!

Bare 11 år gammel landet Maria hoved-rollen i musikalen Annie.
Det innebar at hele familien måtte flytte til Oslo så lenge oppsetningen varte. Etterpå dro de tilbake til Senja. Vel hjemme fikk Maria føle den så velkjente janteloven på kroppen.
– Selv om jeg hadde vært på besøk i storbyen var jeg jo ikke blitt en helt ny person. Men når man bare er tolv år er det ikke så lett å formidle det på en fornuftig måte.
Det tok en stund før jeg klarte å overbevise omgivelsene om at jeg var den samme Maria som da jeg dro.
Rollen i seg selv ga imidlertid mersmak. Siden er det blitt flere, og Maria er like ofte å se på teaterscenen som i et platestudio.

– Hva liker du best?
–Begge deler – men som regel til gal tid. Når jeg er i studio lengter jeg tilbake til scenen, og når jeg er på scenen drømmer jeg om å jobbe i studio. Av en eller annen grunn ønsker jeg hele tiden det motsatte av hva jeg holder på med. Det er på samme måte når jeg lager musikk. Er jeg trist blir det gladlåter, og er jeg i godt humør blir musikken mer melankolsk. Akkurat på det feltet må det være teaterhjernen min som slår inn. Jeg er vant til å formidle andres historier.

– Har du noen drømmerolle?
– Jeg har allerede hatt to! Den ultimate drømmerollen min er Effie i Dreamgirls, men den får jeg aldri. Musikalen er basert på historien til The Supremes, og jeg har ganske enkelt feil hudfarge.

Maria har gjort det skarpt i flere musikk-konkurranser. I Idol ble hun nummer seks, i den internasjonale Grand Prix-finalen nummer fem.

– Er du et konkurransemenneske?
– Jeg er vel egentlig ikke noe konkurranse-menneske, men jeg liker å få ting gjort.
I studio blir det mye flikking, og det kan jeg faktisk bli litt lei av. I konkurranse-sammenheng, som er en nesten musikalsk ekstremsport, er det nå eller aldri som gjelder. Det liker jeg. Når det er sagt er det heller ingen tvil om at særlig Idol har hatt mye å si for karrieren min. Uten Idol hadde jeg for eksempel neppe fått muligheten til å delta i Grand prix. Det er noe jeg gjerne gjør igjen.
Akkurat nå er det riktignok promotering av nytt soloalbum som står på programmet.

– Hva tenker du om anmeldelsene?
– Jeg står for det jeg gjør, og så lenge jeg er fornøyd er det, det absolutt viktigste. Samtidig er en konstruktiv kritikk bra, enten den er god eller dårlig. Jeg er imidlertid ikke særlig begeistret for de anmelderne som er mer opptatt av sin egen skrivekompetanse – og sine språklige finurligheter – enn det de faktisk kan om musikk. Det blir helt feil.

Den lille forsmaken vi har fått på albumet så langt tyder på at Maria har gjort en god jobb. Precious to me fant raskt veien inn på P1s A-liste. Sangen har Maria selv beskrevet som en glad kjærlighetslåt.

– Er du selv en romantiker?
Maria ler igjen – høyt!
– Hadde du spurt min bedre halvdel det samme spørsmålet hadde du fått et rungende nei. Jeg er nesten kjedelig praktisk, og blir fort innhentet av hverdagen.

– Hva med drømmer og ambisjoner?
– Det har jeg. Drømmer skal man aldri legge fra seg.

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Stian Broch
 

Les mer om Maria på MariaExpressen`s Blog.