En legende legger opp

Stikk i strid med hva dialekten tilsier er Steffen Iversen født i Oslo. Han så dagens lys da faren herjet på gresset for Vålerenga. Tre år senere flyttet familien til Trondheim.Det ble raskt åpenbart at gutten hadde arvet sin far Odds talent med ball, og Steffens første klubb ble Rosenborg. Han signerte for Nationalkameratene da han var sju, men i kontrakten – som var undertegnet av faren – var det en liten klausul: Steffen kunne når han ville, helt vederlagsfritt, returnere til Rosenborg. Hvilket han også gjorde – i 1994 – da Steffen begynte å spille for klubbens ungdomslag.

Etter bare ett år var «Litj-Ivers» på plass i Rosenborgs førsterekke, hvor han i løpet av sine første sesonger scoret utallige mål. Han var blant annet sterkt delaktig i kampen som senere skulle bli kalt «Mirakelet i Milano», hvor Rosenborg klarte å så Milan på San Siro. Kampen bidro også til at flere internasjonale toppklubber fattet interesse for det unge, norske talentet. Blant dem både Liverpool og Manchester United. Det var imidlertid London og Tottenham som skulle bli Steffens neste stoppested. I trøye nummer 18, som han overtok etter høyst elskede Jürgen Klinsmann, ble det rettet enorme forventninger til unggutten fra nord. I begynnelsen var han også en suksess, og ble toppscorer for klubben i to sesonger. 
Men skader oppsto, og eventyret i London-klubben tok slutt. I 2003 dro Steffen videre til Wolverhampton. Der fikk han på ingen måte så mye spilletid som forventet, og ett år senere var nordmannen tilbake på mer hjemlige trakter – hos Vålerenga. Der ble han seriemester i 2005, før han i 2006 vendte tilbake til Lerkendal. Siden har han vært i RBK, med unntak av året i Crystal Palace. 
I tillegg har Steffen Iversen spilt en lang rekke kamper for landslaget. Den siste i mars i fjor, mot Danmark. Tilsammen har han scoret 21 mål for Norge, og er nummer åtte på toppscorerlista – to mål foran faren Odd.

Både livet på – og utenfor – for fotballbanen blir behørig dekket i den brennhete biografien «Steffen. Født til fotball», ført i pennen av Anders Mølser Galaasen. 
Her forteller Steffen om det han oppfattet som pengetilbud under bordet. Han er åpenhjertig om ungkarslivet i London med mus i kottet og Wunderbaum i kjøleskapet, og om kjendisfesting med Will Smith, Madonna og Brad Pitt. Boken inneholder hans varme skildringer av medspillere i RBK, VIF og Tottenham, ikke fullt så varme skildringer av trenere og damefotball og artige fortellinger om både fotball-livet og utenomsportslige aktiviteter. Vi kan lese om Steffens forståelse for Carews «håndtering» av Riise og slagene i Drammen, drikkingen i Håvard Rems bobil under EM 96, hjemsendelsen fra landslaget etter å ha vært på fylla og stripping foran landslagssjefen. 
Steffen har vært elsket og hatet av fansen. Hyllet og omdiskutert i pressen. Det har aldri vært stille rundt Steffen Iversen, og han har opplevd mer enn de fleste norske fotballspillere – fra små seiere til glamorøst proffliv og høy kjendisfaktor i England. I «Steffen. Født til fotball» forteller Iversen junior sin fargerike historie; om kameratskap, konkurranseinstinkt og kjærlighet til fotball. Men også om hvordan det var å vokse opp som sønnen av en legende, den allestedsnærværende og samtidig fraværende faren Odd Iversen. Det er en historie som omfatter både rykter, spekulasjoner og jantelov.

Et lite utdrag fra boken er på sin plass. Det handler om tiden før Steffens siste retur til Rosenborg. 

«Få hadde egentlig regnet med at han skulle komme tilbake – igjen. Etter fem fine år i RBK-trøya hadde Steffen foran inngangen til fjorårssesongen bestemt seg for at nå var det slutt. Han hadde satt seg ned med mobiltelefonen i luksusvillaen utafor London, scrollet seg nedover kontaktlista og funnet nummeret til Erik Hoftun. Og da han hadde orientert den sportslige lederen i RBK om at han akkurat hadde skrevet under for den engelske førstedivisjonsklubben Crystal Palace, var det lite som tilsa at de to gamle lagkameratene bare litt over et år senere skulle ta hverandre i hånda på ny. Ikke sånn å forstå at de to var blitt uvenner, men det er noe med at når du forlater en klubb i en alder av 34 år for å kunne være nærmere familien, den andre familien – den som bor i London og verken lukter fotballstrømper eller snus – så ligger det ikke akkurat i kortene at du skal dukke opp i Trondheim med det første. Men i fotball, som i kortspill – og i livet forøvrig – kan alt skje. Og det har sant å si skjedd større undre enn at en aldrende trønder vender hjem. I ettertid kan man uansett slå fast at Hoftun var litt for kjapp da han nyttårsaften 2010 bekreftet til media at Steffen hadde spilt sin siste kamp i Rosenborg-trøya. Noen hadde riktignok håpet at Hoftuns ord skulle stå ved lag. Det var nemlig ikke alle fotballinteresserte trøndere som ønsket Steffen Iversen velkommen hjem vinteren 2012. Mange var skeptiske, til dels sterkt imot. At mannen hadde tjenestegjort i klubben i sju respektable sesonger, spredt utover et såpass voksent tidsspenn som femten år, var i skeptikernes øyne bare et tegn på at hans tid for lengst var forbi. At han i løpet av disse sesongene hadde vunnet ligaen fem ganger, NM én gang, scoret 122 mål, deltatt i 18 Champione-League-kamper – og alt i alt bidratt til noen av klubbens aller stolteste øyeblikk – spilte ingen rolle nå. Det holdt ikke å komme trekkende med gamle laurbær i 2012. «Nei takk, Steffen!» skrev kommentator Kjetil Kroksæter i Adressa 3. februar. «Alt har en slutt. Det gjelder også karrieren til Steffen Iversen. Denne gangen bør RBK si et høflig nei takk til vår evige kjæledegge», lød vurderingen fra mannen som også tidligere har markert seg som en relativt aktiv Steffen-kritiker. Kroksæter var ikke alene om disse synspunktene. Meningene hans hadde grobunn langt inn i Rosenborgs supportergruppe, Kjernen...  
Jo da, han var sikkert fortsatt i besittelse av en viss magi, en viss fotballtaktisk eksellense – slik han alltid har vært – men et flertall av debattantene virket overbevist om at han var passé. Om ikke førti, så formodentlig feit, og i alle fall ferdig. Nå skal det sies at forholdet mellom Steffen og Kjernen aldri har vært helt harmonisk. Det har vært som et turbulent av og på ekteskap. Begge parter er dypest sett glade i hverandre, men både avbrudd og flørting med andre har satt sine spor, og enkelte uheldige uttalelser har blitt liggende og gnage... Men mest av alt har det selvsagt vært hyggelige stunder. Det var derfor noe fint og dramaturgisk riktig over at de to partene igjen skulle finne sammen, en vinterdag i 2012. Da et håndtrykk og en kjapp signatur på Brakka markerte begynnelsen på nok en Iversen-æra på Lerkendal. Det begynner å bli noen av dem nå». 
Les videre i «Steffen. Født til fotball», anbefalt av IN magasinet. Du finner boken i landets bokhandlere nå. 

Kilder: «Født til fotball» & Kagge forlag. 
Tekst: Siri Gerrard | Foto: «Fra boka Steffen. Født til fotball» & Rosenborg Ballklubb