Hjem » Portretter » «Villspiken» Niklas Dyrhaug

«Villspiken» Niklas Dyrhaug

Han var tidlig ute som mange andre idrettsutøvere, en «villspik» fra lille Tydal som skulle gjøre det stort i skisporet. Han har en indre drive som han møter særlig det siste årets motgang med, og en kjærlighet til skigåing og friluftslivet som han har dratt med seg fra yngre år.

Første skiminne hva er det?

– Vi nordmenn er jo født med ski på beina (han ler), men det første minnet er vel fra da jeg satt i pulken bak fatteren, jeg kunne vel vært to—tre år, tenker jeg. Litt etter det begynte jeg å gå karusellrenn, det er skirenn for barn i flere aldersklasser. Jeg vokste jo opp i en veldig aktiv og sportsinteressert familie, jeg ble tatt med på mange forskjellige aktiviteter. Men jeg tenkte jo så klart ikke da på at jeg skulle bli skiløper, det kom mange år etter denne tiden.

header niklas dyrhaug
Fra Niklas sin Instagram. Gjengitt med tillatelse fra Niklas Dyrhaug.

Hvem var du som guttunge?

– Jeg var veldig glad i å være ute, fant på ting hele tiden. Jeg var aktiv, uredd, utadvendt og frampå, en skikkelig «villspik». Det ordet kommer fra Tydal og er en betegnelse på typer som har noen av disse kvalitetene. Mamma var på den tida bekymra for om jeg hadde ADHD fordi jeg hadde så sykt mye energi, jeg måtte finne på noe hele tida for å få den ut. Det gikk i fotball, friidrett og skigåing, men jeg var også tidlig ute med fiske og jakt på små- og storvilt. Jakt og fiske er noe jeg har dratt med meg inn i voksen alder, og jeg elsker å gjøre det når jeg får sjansen. Jeg hadde en jækla bra oppvekst og er skikkelig glad for hva Tydal betydde for meg som ung, og betyr for meg nå. Det er bare vi som er vokst opp på bygda som kan få lov til å jakte ryper og rådyr som tretten—fjortenåring. Det fikk jeg og kompisene mine. Vi dro ut etter skoletid og fikk både ferdigheter og kunnskap om jakt og fiske. Dette var noe jeg og de tre kompisene som jeg var sammen med, fant helt naturlig, det var bare slik det skulle være.

Sporten, når begynte det å bli alvor?

– Jeg begynte å gjøre det bra i skisporet som fjorten—femtenåring. Det begynte vel da å bli litt mer alvor. Jeg søkte meg jo inn på skilinja på Meråker vgs, og som sekstenåring ble ting litt mer systematisert med gode trenere og strukturert opplegg. Likevel opplevde jeg ikke noe press på skigåinga, ikke hjemmefra heller. Det gikk også fremdeles i fotball, friidrett og jakt og fiske i sommerhalvåret. Da jeg skulle velge hva jeg ville gjøre på vgs, ble en skade i lysken avgjørende for valget. Det kunne pga. denne ikke bli fotball, det måtte bli ski, valget var på sett og vis litt enklere da. Livet består jo av jævlig mange valg, og man blir dytta hit og dit, men dette valget var vel avgjørende for meg.

header niklas dyrhaug2

Hvordan har livet med skiene vært? Hva er de beste og verste minnene?

– Det beste minnet er to VM-gull i stafett i 2015 og 2017. Men det største for meg er vel individuell bronse i 15 km klassisk i Lathi. Det verste er vel perioden det siste året hvor jeg har slitt mye med en skade, en prolaps i ryggen. Jeg klarte likevel å kvalifisere meg til OL i 2018. Skaden gjør at jeg må ta det litt rolig. Motivasjonen er på topp, men jeg sliter med å trene.

Niklas startet sin profesjonelle karriere i 2009 da han gikk langrenn i verdenscupen på Beitostølen, og vant sitt første FIS-renn 16. januar i 2011 i Surnadal. I 2011–2012 ble han nummer 16 i Tour de Ski. Under VM på ski i 2015 i Falun gikk han første etappe for laget som vant stafetten. Under VM i Lahti i 2017 gikk Niklas 15 km intervallstart og tok en god bronseplass. I samme mesterskap gikk han andre etappe på 4x10 km stafett hvor Norge vant sitt niende strake VM-gull. Det foreløpig siste av Niklas sine meritter i skisporet er trettendeplass på 50 km under OL i Pyeongchang i 2018.

Hvordan er det å være sportskjendisen Niklas Dyrhaug?

– Da det ble alvor med skigåinga, så jeg ikke for meg at det skulle bli så mye fokus, men det er vel slikt man bare må takle. Jeg gjør det og ser på meg selv som ærlig og utadvendt, og det er slik jeg ønsker å stå fram. Det er jo ikke alle som vil gå ut med at man jaktet rådyr som fjortenåring ... (ler). Jeg tror man blir robust av å vokse opp på bygda. Det kan være litt jantelov i slike strøk, men jeg opplevde aldri det i Tydal. Jeg har hele karrieren blitt heia fram av hele bygda, det er ikke en bil som er ute og kjører når jeg går skirenn. Sånt er godt å ha med seg, man holder beina på bakken av slikt.

Det har et år nå vært kjent at Niklas har et kjæresteforhold til trondheimsjenta og jusstudinen Frida Martinsen. Før det ble offisielt, hadde de et avstandsforhold i et års tid, men de har nå leilighet sammen i Oslo. IN magasinet ville ikke gå så hardt inn på denne delen av Niklas` tilværelse siden han holder privatlivet litt mer på armlengdes avstand fra media (selv om dette ble et litt tett på-intervju). Men han sier likevel at de er en veldig god match og har det veldig fint sammen. De er begge veldig ambisiøse og vil mye med det de driver med, vil gjøre karriere. Niklas sier det er ideelt å ha en leilighet sammen i Oslo, for da er det lett å reise dit når han har pause fra idretten. Og de er begge klare over at hun har fire år igjen av jusstudiene og derfor blir i byen.

Hva er planen etterpå, Niklas?

– Jeg har ikke begynt å tenke på hva som skjer etter at skikarrieren er over, nå er det fint å prøve å komme meg tilbake i toppform og gå jævli fort på ski i januar. Om ikke jeg kommer meg i form, veit jeg ikke helt hva som er veien videre. Tror det kan åpne seg ting rundt omkring. Jeg tror jeg vil jobbe med folk, det er noe villspiken i meg sier i hvert fall.

Her er noe av det mor til Niklas sier om sønnen:
– Niklas er veldig rett fram og bestemt. Han kan sette seg noen sykt hårete mål i skisporet og kan bli litt for drøy noen ganger. Men jeg ser at han trives med det han holder på med.
Niklas om seg selv:
– Jeg er en offensiv type. Jeg holder ikke på med skigåing bare fordi det er artig. Jeg har ambisjoner om å hevde meg. Det er det som trigger meg til å gjøre jobben som skal til for å gjøre det bra. Jeg setter meg høye mål.

Tekst & foto: Aron Nørstebø

Følg IN magasinet på Facebook