En engasjert skuespillerinne

I midten av august hadde hun æren av å presentere «De Gales Hus» for Kronprinsen under filmfestivalen i Haugesund. Det syns hun var stas, men enda viktigere var møtet med publikum etter premieren. Med tårer i øynene kom de bort til henne og takket for filmen, og det inntrykket den hadde gjort.
– Det at mennesker i salen har fått noen nye tanker, eller føler at de har fått innblikk i en verden som de ikke visste noe om fra før, betyr mye, sier Ingrid Bolsø Berdal.

Vel hjemme i Oslo etter noen hektiske dager i festivalbyen har anmeldelser av hennes siste film begynt å tikke inn. Nok en gang er det Ingrids navn som blir trukket frem når
kritikerne deler ut sine plusser. Det er nærmest blitt en vane for henne, og hun legger ikke skjul på at kritikernes ros varmer. Likevel er hun tydelig på at selve filmen er vel så viktig for henne.
– Jeg er veldig glad i prosjektene jeg er med på, så jeg bryr meg vel så mye om hvilke tilbakemeldinger de får.

Ingrid Bolsø Berdal ble født inn i en lærer-familie på Inderøy. Året var 1980 og trønder-bandet «The Kids» var like om hjørnet med «Forelska i lærer’n», da det lille pikebarnet kom til verden. Møtet med omgivelsene var preget av lykke.
– Vi bodde ved skogkanten i et byggefelt på Utøya, som er ei bygd på Inderøy. Jeg er oppdratt ganske så jordnært, og hadde en veldig harmonisk oppvekst – med mye glede og latter i det Bolsø Berdalske hjem.
Faren var med i amatørteateret på Utøya der han skrev tekster og sang i mannskor.
Ingrid forteller at det har vært mye tull i hjemmet - i positiv forstand. Farens mange sketsjer og små fremføringer la grunnstemningen i hjemmet. Til tross for hans entusiasme, var ikke datteren særlig teaterinteressert i sin tidlige barndom. Da var det mer spennende å gjøre som storebroren.
– Jeg har alltid sett opp til broren min og dilta litt etter ham, latt meg inspirere av de tingene han gjorde.
Slik gikk det til at det knapt sto stille hjemme hos familien Bolsø Berdal.
– Det har vært mye aktivitet. Vi gikk mye på ski som unger, var med mamma og pappa på fjellturer og teltturer, og de kjørte oss på kryss og tvers. Det var korpsøvinger, fotball, håndball og dansing, så jeg vil si at jeg var et aktivt barn.

Hvis man googler navnet hennes finner man at Ingrid Bolsø Berdal er en allsidig kunstner. Ikke bare er hun opptatt av film og teater, hun er tydelig en lidenskapelig musikkelsker. En interesse som ble sådd i barndommen, spirte i ungdomsårene og slo ut i full blomst da hun begynte på musikklinja ved den lokale videregående skolen.
– Har det alltid vært slik?
– Jeg var veldig glad i å synge som 14-15-åring, og tok sangtimer hos Jenny Nyvik som var primus motor for sang på Utøya. Før det hadde jeg tatt pianotimer, og spilt trombone i fem år.
At hun valgte musikk på videregående hadde ikke bare med interesse å gjøre.
– Det var reform-94 som gjorde at jeg valgte å gå musikklinja. Jeg var interessert i psykologi, og da jeg gikk på ungdomsskolen så hadde jeg tenkt å studere noe i den retningen. Men reform-94 gjorde at man kunne få generell studiekompetanse også ved å gå musikk, dans og drama. Jeg fant etter hvert ut at det ga meg veldig mye glede, jeg startet band og fortsatte med å studere musikk i Trondheim etterpå.

Etter videregående var det fortsatt musikk som gjaldt. I trønderhovedstaden startet hun på musikkstudier ved NTNU. To år senere har hun et mellomfag i musikk og jazzimprovisasjon i bagasjen når hun plutselig hopper av, og setter kursen mot Oslo og Teaterhøyskolen.
– Hva var det som skjedde?
– Under friimprovisatoriske timer med Tone Aase opplevde jeg at kroppen min egentlig ville være med på å lage historier. Fantasien min løp av og til løpsk, og jeg ville fortelle noe gjennom fysisk arbeid. Så jeg var veldig frustrert i en periode i forhold til hvilken retning jeg egentlig ønsket å bevege meg i.
At hun noen år tidligere hadde vært med i Stiklestadspelet og gjort Grease med Verdal teaterlag, hadde også litt å si. Følelsen av å kunne krype inn i et annet menneskes kropp føltes veldig befriende, og det å kunne bruke fantasien i en slik retning tiltalte henne. Likevel var det først da moren kom med et hint om at kanskje Teaterhøyskolen kunne være noe, at ting begynte å skje.
– Jeg kikket på fagplanene. Der sto både kor, sang, stemmebruk og bevegelse på timeplanen, og jeg tenkte at kanskje det er greia? Så jeg søkte, og etter to år kom jeg inn. Siden har jeg bare blitt.

Allerede før hun var ferdig med skuespillerutdannelsen ble hun ansatt ved Det Norske Teater. Året var 2004, og jobbtilbudet kunne ikke passet bedre.
– Jeg hadde jo Det Norske Teater på toppen av ønskelista mi, så det klaffet bra. Det er et hus som jeg har hatt veldig stor glede av å gå inn i som publikummer. Så det å få lov til å begynne der selv syns jeg var fantastisk.
Ingrid forteller at mottagelsen hun fikk på teatret overgikk alle forventninger.
– Det var høyt under taket, og kollegaene var kjempevarme og ga meg veldig mye støtte. Det føltes veldig trygt å gå inn i det huset som ny.
Selv opplever hun et svært godt miljø blant norske skuespillere, der det å inkludere nye talenter ser ut til å være gjengs praksis både innenfor teater og film. I begynnelsen var det betryggende å se at også gamle ringrever fra tid til annen sliter med å komme inn i manus.
– Det er få jeg har møtt som har prøvd å skjule det på noe vis. Og det var veldig godt å oppleve at til og med de med mest erfaring kom bort til meg og sa at «dette skjønner ikke jeg noe av, hvordan skal vi løse dette?». At de tok med meg på diskusjonen gjorde at skuldrene senket seg ganske fort.

Ingrid Bolsø Berdal har allerede rukket å motta Heddastipendet som beste scene-debutant (2005), samt vinne en Amanda-pris for sin innsats i «Fritt vilt». I tillegg mottok hun i fjor Norsk Målungdoms pris for god bruk av dialekt. Før innspillingen av «Fritt vilt» var dette med dialekter gjenstand for diskusjon. Enkelte fra produksjonen mente at hoved-
rollen burde gjøres på østlandsk. Argumentene var at to skuespillere fra Stavanger skulle bruke sin dialekt, og at trøndersk midt oppi det hele ville by på problemer for publikum. Det var rolleinnehaveren langt fra enig i.
– Hvorfor skulle ikke trøndersk fungere på film, like bra som andre dialekter? Språk handler om identitet, og siden jeg er så nært knyttet til hjembygda mi så har det vært veldig naturlig for meg å ivareta og holde på dialekten. Det at ting skal gjøres på østlandsdialekt er jeg veldig uenig i, på generelt grunnlag.
Samtidig understreker hun at språket er en viktig del av en skuespillers håndverk, og at det er viktig å kunne variere alt etter hva slags rolle en spiller.
– Det trenger ikke alltid å være et riktig valg å gjøre det på sin egen dialekt. Kanskje har man behov for å føle at man er noen andre gjennom bruk av en annen dialekt?

I tidligere intervjuer beskriver Ingrid Bolsø Berdal seg selv som en jente som liker fart og spenning. Men hun innrømmer også at hun er glad i å slappe av. Når det kommer til skuespilleryrket er hun klar på hva som er hennes sterke og svake sider.
– Jeg vil si at jeg har et sterkt pågangsmot, og så er jeg nysgjerrig på ting. Jeg liker å ha noe meningsfylt å jobbe med, og er veldig glad i å øve. I denne prosessen er det så mye som kan skje. Man kan oppdage ting man ikke har kunnet før, eller tanker man ikke har tenkt. Alt er mulig, det er ingen grenser. Med en gang man har kommet frem til et resultat og skal begynne å gjenta det x antall ganger så begynner jeg fort å kjede meg, og føler at jeg stagnerer. Det er en veldig ubehagelig følelse.

«Fritt vilt» ble sett av over 260 000, og har solgt mer enn 100 000 dvd’er her hjemme. Trass i suksessen var det ikke gitt at Ingrid skulle takke ja til å spille i oppfølgeren.
For henne var det viktig at produksjonsteamet hadde ambisjoner om å lage en film som kan stå på egne ben. Hun har ikke særlig sans for oppfølgere laget kun for å tjene penger, og som ellers byr på fint lite nytt. Både forut for, og underveis i inn-spillingen satt hun med en god følelse.
Ennå har hun ikke sett «Fritt vilt 2» i sin helhet, men det hun har sett inntil videre lover godt.
– Jeg har store forventninger til oppfølgeren. Jeg tror det blir en heseblesende, herlig action-skrekk-film. Det var en heftig inn-
spillingsperiode med den svenske regissøren Mats Stenberg, som var veldig klar på hva han ønsket og ikke.
Ingrid innrømmer at filminnspillinger er en uttømmende prosess, og at følelsen hun sitter igjen med i etterkant best kan beskrives som matt.
– Man lurer litt på hva som egentlig har skjedd. Det er utrolig intenst. Det er lange dager, og mye frem og tilbake – det er som å være i en sentrifuge i to måneder, og det tar litt tid før man greier å tumle seg tilbake til dagliglivet.

Filmen «De Gales Hus» viser Ingrid Bolsø Berdal fra en ganske annen side.
– Det er en film som virkelig prøver å fortelle om hvordan det er å være menneske. Det var også en tung opplevelse, men det føltes veldig meningsfylt å være med på. For det tar opp et tema – psykisk sykdom – som jeg syns vi bør snakke mer om. Som skuespiller er det viktig å komme over prosjekter der man føler at man kan få fortalt noe som man synes er vesentlig å få fram, mener hun.
Da Ingrid forberedte seg til rollen som Aina reiste hun rundt på psykiatriske institusjoner og pratet med beboerne.
– Psykisk syke føler ofte skam rundt situasjonen de er havnet i. Det er jo veldig trist – at det fortsatt er sånn i dag, når det snakkes åpent om så mange andre temaer rundt omkring i samfunnet. Men det har vel noe å gjøre med at det ikke synes, og det man ikke ser det forstår man ikke. Det man ikke forstår blir man kanskje redd, og det man er redd, snakker man ofte ikke om. Jeg skulle ønske at terskelen for å snakke om psykiske problemer blant venner og familie hadde senket seg, avslutter hun.

Filmografi:
• Terje Vigen, kortfilm av Mari Monrad Vistven (2006)
• Gymnaslærer Pedersen, spillefilm av Hans Petter Moland (2006)
• Sønner, spillefilm av Erik Richter Strand (2006)
• Fritt vilt, spillefilm av Roar Uthaug (2006)
• Wide Blue Yonder, av Robert Young (2008)
• De Gales Hus, av Eva Isaksen (2008)
• Fritt vilt 2, av Mats Stenberg (2008)

Tekst: Martin Fremstad  Foto: Øystein Eugene Hermstad, Nordisk Filmdistribusjon & Sandrew Metronome