Mitt møte med popstjernen

Det samme syntes jeg siden om Grand Prix–låta «Lenge leve livet». Til tross for at sveisen min var nokså kort og bustete prøvde jeg iherdig å få flettet inn et par tynne stoffremser. Det gikk sånn passe. Siden dro jeg til utlandet, og i forholdet til mine barndoms heltinner oppsto det en lang pause.
Da jeg kom tilbake var duoen en saga blott. Isteden hadde Ingrid Bjørnov startet på det som skulle bli en lang og fremgangsrik solokarriere. Ingrid, som tidligere gjemte seg bak pianoet, briljerer nå ytterst på scenekanten – både som komiker, skribent og musiker. I tillegg ser hun forbasket godt ut. Mens andre kvinner på samme alder kjemper mot tyngdekraften blir hun penere og penere. Er jeg full av beundring? Ja! Nesten litt starstruck? Absolutt!
Derfor blir jeg både glad og nervøs når Ingrid Bjørnov sier ja til et intervju med
IN magasinet. Idet jeg trasker mot vårt møtested, Biblioteksbaren på Bristol, er klokka halv to. Jeg har bestemt meg for å være ute i god tid. Da kjenner jeg mobilen vibrere, og en sms fra Ingrid tikker inn: Skulle ikke vi møtes på Boccata på Skøyen? Kl.12.00?
Hva f... Febrilsk sjekker jeg mailkorrespondansen. Den har vært omfattende, mellom litt for mange personer. Har jeg tatt feil? Litt spak ringer jeg Ingrid. Var det ikke kl. 14.00 – på Bristol?
Og etter en liten pause (hvor hun etter all sannsynlighet sjekker den samme korrespondansen som jeg) kommer svaret: Jo, det var det! Jeg kommer så fort jeg kan.
Undertegnede hadde riktignok rett, men tenk om Ingrid Bjørnov viser hittil ukjente diva-nykker – og er sur? På alt og alle?
En tanke svett møter jeg en strålende blid Ingrid Bjørnov – kl. 14.00.

I oktober lanserte Ingrid nytt soloalbum, «Forklaring følger», med en mye omtalt konsert på John Dee i Oslo.
– Det var en STOR kveld, men samtidig en litt blekksprutaktiv opplevelse. Jeg hadde armer og ben i alle retninger. Hodet mitt fortsatte å øve hele neste dag også. Tross alt er det er 25 år siden jeg hadde min siste lanseringskonsert, og 10 år siden jeg ga ut min siste plate. Perfekt timing! Nå er jo platebransjen i kjempeform, ler hun – en anelse sarkastisk.
Om ikke platebransjen i seg selv er usikker nok velger Ingrid Bjørnov i tillegg å gi ut albumet på kassett.
– Et prosjekt som egentlig begynte som en sprø idé blir nå realisert – via en fabrikant i Mozarts fødeby Salzburg. Det synes jeg er ekstra morsomt. Jeg er sikker på at det er flere enn meg som har et spesielt forhold til kassetten. Ikke minst det å trykke ned spoleknappen. Jeg savner tiden hvor vi faktisk hadde tid til å spole
Blir det flere
konserter?
– Det kan godt være. Jeg, og ikke minst publikum, må bare venne meg til tanken. Vanligvis sitter jeg bak et piano; ulastelig antrukket; med høye hæler. Denne konserten var noe annet – i både stil og form. Mer bråk, øl, lave turnsko og høye trommer.

I tillegg til å være en åpenbar kreativ sjel er Ingrid kanskje landets mest profilerte fiskeenke. Boka hennes, en slags overlevelsesguide med tittelen «Lakse-enka – nødskrik fra en tørrflue», er trykket i flere opplag. Nå er heldigvis sesongen over for denne gang.
– Det er alltid en fest. Jeg syntes hverdagslivet fungerer mye bedre når kjøleskapet ikke er fylt med mark i varierende størrelser.
De av oss som har opplevd sportfiskere på nært hold vet at de også har et utstyrsbehov på grensen til det maniske. Det trengs vadere, ulike snører, fluer, stenger, sneller, hatter og vester. Enkelte har til og med egne (pinup) kalendere: «Chicks in Vaders» er visstnok svært populær. Heldigvis vet Ingrid å kompensere. En liten titt på nettsidene hennes forteller hvordan.
Kan du beskrive forholdet ditt til sko?
– Kjærlig, langvarig og entusiastisk. Sko er en snarvei til et anstendig oppsyn, og ikke minst en enkel måte å pynte opp en pianist. Klær kan man vokse ut av; det gjør man aldri med sko. Hjemme har jeg og mannen min et stort uthus som vi deler nøyaktig likt. På den ene veggen står det fiskestenger, på den andre sko.

Fellesnevneren for flere av Ingrids prosjekter, både i radio, på tv og i bøker, er humor.
Kan hun noen gang bli skikkelig sur?
– Ja! Kort, gretten – impulsivt sur på en måte.
Hvordan vil du beskrive deg selv med få ord?
– Bortskjemt, begeistret og musikkelskende. Og så er jeg nok vant til å få det som jeg vil. Det merket jeg ekstra godt da vi skulle i gang med «Reisen til Popstjernen». Plutselig var det ikke bare meg, men en hel redaksjon.
Trives du best i team eller alene?
– Jeg trives best med forandring. Når jeg har holdt på med samme forestilling lenge går jeg lei, mens når jeg har vært borte fra scenen en stund lengter jeg tilbake. Litt kaotisk må det være. Samtidig er jeg utrolig heldig som blir spurt om å være med på så mye morsomt. Det samme gjaldt jo da jeg og Benedicte jobbet sammen. Selv om vi ble litt svidd økonomisk har vi vært velsignet med at ideene våre faktisk ble realisert. Ikke alle er så heldige.

I løpet av karrieren har Ingrid mottatt en rekke priser; både for musikk og sceneshow. I tillegg er hun elsket av både anmeldere og publikum.
Synes du noen gang det er flaut å få skryt?
– Ja, definitivt. Det er avhengig av hvem det kommer fra – og til hvilket tidspunkt. Skryt er hyggelig, men kan samtidig være litt klamt. Priser, derimot, er alltid oppmuntrende. Det samme er et fornøyd publikum. Lyset i mitt liv (mannen hennes) og jeg driver et lite firma sammen. Han pleier å si at daglig leder ikke står opp om morgenen før hun får applaus.
Ble karrieren din slik du forventet?
– Ikke i det hele tatt. Det er ingenting ved min personlighet eller bakgrunn som tilsier at jeg noensinne skulle stå fremst på scenen. Det har blitt en naturlig utviklingsprosess. At jeg ble soloartist var helt tilfeldig. Flere ganger er det andre mennesker som har sparket meg videre.
Det skumleste hun har gjort er å oversette musikalen Mamma Mia! Fra engelsk til norsk.
– Jeg jublet ja uten å tenke meg om. I utgangspunktet var jo dette sanger som ingen egentlig ville høre på norsk. I tillegg hadde jeg aldri oversatt noe før. Det var mange retningslinjer, mye fikling og et stort, imponerende apparat å forholde seg til. Men jeg fikk møte Benny Andersson! Da var jeg plutselig ni år igjen.

Om ikke lenge er det premiere for Reisen til popstjernen, en av høstens store satsninger på TV2. Ingrid er programleder.
– Ideen oppsto under en litt fuktig lunch. Konseptet var at man ikke bare skulle snakke musikk, men spille den også. Håpet var at den aktuelle personen, her hadde jeg en personlig ønskeliste, skulle oppføre seg litt annerledes mot meg enn en vanlig programleder – i og med at jeg selv er musiker. Noen gjorde det, andre ikke. Det mest fascinerende er å se hvordan den enkelte artist finner veien til målet. For meg er det for eksempel komplett ubegripelig at noen klarer å lage musikk uten å spille noe instrument. Det gjør både Maria Mena og Timbuktu. I denne serien er jeg så heldig å komme tett innpå flere av de menneskene jeg beundrer. En del ble riktignok litt engstelige når det så meg komme drassende på et piano. Selv har Ingrid stilt jevnlig opp på intervjuer siden hun var 16. Hun er grei og imøtekommende med journalister, til tross for at hun sikkert har svart på de samme spørsmålene en million ganger. Finnes det noe hun aldri har blitt spurt om; som hun gjerne skulle svart på?
– Ja, faktisk! Jeg ville gjerne hatt noen musikknerdspørsmål. Som for eksempel: «Hva var det som gjorde at du vendte tilbake til Fender Rhodes på denne produksjonen»? Det hadde vært morsomt – men sikkert helt uforståelig for andre.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Marte Eyde Kjuus, Anne Elisabeth Larsen, Heiko Junge & TV2