Manusforfatteren bak Manus

Flere hundre norske soldater marsjerer i retning av Stortinget som er drapert av naziflagg. Over bygningen vaier hakekorsflagget, og en banner med påskriften: ”Deutschland Siegt an allen Fronten” (Tyskland seirer på alle fronter). Det er april 2008. Det er innspilling av filmen om Max Manus som finner sted på Karl Johan – snart 70 år etter at Norge ble okkupert av tyskerne, og lenge etter at nazister marsjerte oppover Karl Johan. Det er ikke på ordentlig. Likevel oppleves scenene sterke for noen av dem som overværer seansen. – En eldre mann som var tilskuer virket forundret ut over oppstyret. Da han løftet blikket opp på Stortinget, så jeg at det gikk innpå ham. Man får respekt for sånne reaksjoner, sier manusforfatter Thomas Nordseth-Tiller. Med seg hadde han også Gunnar Sønsteby eller ”Kjakan” som han også er kjent for – som sammen med Max Manus var med i motstandsbevegelsen som gikk under navnet ”Oslogjengen” under andre verdenskrig. Gunnar Sønsteby har også deltatt i arbeidet med innspillingen av filmen. – Han virket ikke berørt under innspillingen på Karl Johan, men kona hans var tydelig berørt av situasjonen, forteller Thomas. IN magasinet møter Thomas Nordseth-Tiller på gamle trakter hvor man kan si at det hele startet. Vi har fått lov til å låne Storstua på Lørenskog kultursenter før kinoen begynner å rulle reklamen klokka kvart over seks. Thomas sitter i den tomme kinosalen og ser helt rolig ut, mens kinomannen kikker demonstrativt på klokka, og fotografen kjemper mot tiden. Så fylles salen av popkornspisende tenåringer. Lite aner de at mannen som sitter i salen snart skal vise filmen sin på det samme lerretet. Filmen er det mest ambisiøse filmprosjektet i norsk historie. – Hvor har det blitt av den kule filmfremviseren som sto her før, kommenterer Thomas idet vi motvillig forlater Storstua. Det er en stund siden han var på kino på Lørenskog. Inntil januar 2006 var Thomas en vanlig lørenskoggutt som drømte om å lage film. Så vant han 100 000 kroner for beste filmide i en pitchekonkurranse på Trondheim Internasjonale filmfestival. Thomas` ide var å lage en film om bøkene til krigshelten Max Manus. Han fikk lovord fra blant andre Liv Ullmann og Erlend Loe, som begge satt i juryen. Egentlig startet drømmen om å skrive film ved en ren tilfeldighet. Thomas begynte i teatergruppa ”Sheiken” da han gikk i 6. klasse på barneskolen,(fordi noen av kameratene hans gjorde det). Deretter var han med i Midt i Smørøyet på NRK. – Vi ble instruert av Robert Stoltenberg som så ut til å storkose seg i jobben sin. Jeg følte en slags dragning mot tv- og filmverdenen allerede da. Men Thomas la skuespillerkarrieren på hylla. Etter å ha avsluttet ungdomsskolen valgte han elektrolinja på Rælingen videregående skole. Etterpå startet han på folkehøyskole i Sandefjord. – Jeg var ikke spesielt interessert i å verken skrive eller lese bøker på skolen. Begge søsknene mine har fornuftige jobber, de er lege eller jobber i helsevesenet. Men jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med fremtiden min, sier Thomas. Det var først da han så en Spielbergfilm i Storsalen på Lørenskog kino at han visste hvilken vei han ville gå: – Jeg ble så fascinert av Steven Spielberg at jeg bestemte meg for å lage film selv, forteller Thomas. Og så bar det til Australia, og senere til San Fransisco hvor han til sammen gikk tre år på filmskole. – Etter det har alt gått som på et rullebånd, forteller Thomas.

– Jeg falt for ærligheten i bøkene hans. Han la ikke skjul på noe, og fortalte åpent både om alle feilene han gjorde og de dårlige nervene han hadde. Fortellingene hans skiller fra andre fortellinger om andre verdenskrig. Thomas forteller at har alltid har likt historie, og at han var heldig med historielærerne på skolen som blant annet introduserte ham for bøkene til Max Manus. – Da jeg plukket opp bøkene ti år senere, fikk jeg klump i halsen. Etter å ha lest dem på nytt tenkte jeg at dette måtte bli til en film. Thomas snakker varmt om krigshelten som vi snart får se på kino. – Han var av et annet kaliber, en eventyrer. Det finnes ikke sånne mennesker lenger. Thomas har aldri møtt Max Manus selv, men har samarbeidet tett med barna hans i skriveprosessen. – Jeg måtte jo spørre dem om det var greit at jeg laget film om faren deres. Reaksjonen var positiv, og de har hjulpet meg mye i prosessen. Jeg spurte dem om hva Max Manus ville sagt dersom han visste at det skulle bli film av bøkene hans. De svarte at det var noe Max hadde håpet på, forteller Thomas. I tillegg til historiene til Max Manus har Thomas gjort mye reserach på egen hånd. Han har blant annet intervjuet enken til Max Manus – Ida Nikoline ”Tikken” Lindebrække, som blir 94 år gammel i juni. Hennes historie er nesten ikke nevnt i bøkene. Men hun er likevel viktig i historien, ifølge Thomas – og har fått sin fortjente plass i filmen. – Tikken og Max ble kjent med hverandre under krigen gjennom motstandsbevegelsen, og ble forelsket til tross for at de var vidt forskjellige som personer. – Hun er en herlig og intelligent dame som sto bak mye av det arbeidet som Max Manus gjorde i motstandsbevegelsen. Jeg har virkelig fått sansen for henne, og håper at hun får oppleve premieren, sier Thomas. Thomas har fått med seg både kjente og ukjente navn på rollelista: Aksel Hennie, Knut Joner, Nicolai Cleve Broch er noen av dem. – Det høres kanskje litt kjedelig ut, men skuespillerne er perfekte. Aksel Hennie er som skapt til å være Max Manus, utrolig energisk og litt gal. Han tok rollen veldig seriøst og fikk prestasjonsangst da han prøvde å lære seg å snakke på samme måte som Max Manus, som snakket en merkelig blanding av spansk, dansk og norsk. Da han ikke fikk det til, ble han helt fortvilet, smiler manusforfatteren. – Han er så god i rollen og så lik Max Manus. Han trenger ikke å snakke som han, men det er positivt når skuespillerne tar rollen så seriøst.

– Jeg tror ikke det er mange manusforfattere som får være med på like mye i prosessen som jeg har. Ingen avgjørelser blir tatt over hodet på meg selv om alle har sine meninger. Jeg har lært å motta kritikk fra flere fronter, og har måttet tåle endringer jeg har vært uenig i. Men til syvende og sist har jeg skjønt at det har vært endringer som har vært gode, sier Thomas. Det er ikke lenge igjen til premieren. Hvordan blir dagen? – Det blir spennende. Jeg har egentlig mest angst for mediene. Det er så mange rare debatter som pågår. Noen kritiserer oss fordi de mener at Max Manus ikke var den største krigshelten, og at det er andre som fortjenter å få oppmerksomhet. Men jeg har valgt å fortelle hans historie fordi jeg likte den, ikke for å påstå at han er den største helten. Så er det kanskje noen som vil si at ikke alt er helt etter bøkene. Til det vil jeg minne om at jeg har bare en time og femti minutter å fortelle historien på. Jeg har valgt ut det viktigste og har slått sammen enkelte karakterer. Det håper jeg at folk har forståelse for. Likevel er filmen så sannferdig og autentisk som mulig. Jeg mener at den har en kvalitet som er vel så god som Hollywoods, sier han. Thomas har invitert Kong Harald til premieren 19. desember. – Tror du han kommer? – Det håper jeg da. Det bør han, sier Thomas.

Jeg skriver på to nye filmer. Jeg hadde egenlig ikke lyst til å skrive en ny film på bakgrunn av en biografi, men så oppdaget jeg historien om bankraneren Martin Pedersen… og tenkte: Dette må bli til film! Tekst: Berith Eva Lamøy Foto: Stian Broch Nielsen & Nordisk Film & Filmkameratene AS