Shades of Colours – kunstnerkvartett med ambisjoner

Kunstnergaten, er den blitt døpt, den lille stubben som strekker seg fra det gamle flytårnet og ned mot Telenor Arena. Her ligger Gamle Fornebu Kultursenter, hvor fotografer, skulptører, kunstmalere og musikere lever side om side i et kreativt fellesskap. 
Jeg er på vei til Else Lerberg Gjerdrums atelier. Der skal jeg møte henne og tre kunstnervenninner; Heidi Jahr Kirkeby, Marianne Haraldsen og Christine Stokke. De har alle sitt unike uttrykk, men jobber også sammen om prosjektet Shades of Colours. 
Det er søndag formiddag og relativt stille i gaten. Men bare relativt. For det hersker ingen tvil om hvor de fire damene holder til. En rungende latter avslører dem på lang avstand, og myten om den innesluttede og smått deprimerte kunstneren er avkreftet en gang for alle.

Den muntre kvartetten er kunstnere på heltid. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. De har alle høyere utdannelse inne andre felt, men fant en ny livsvei i voksen alder. 
Else la sykepleieryrket på hyllen etter at mannen hadde vært alvorlig syk.
– Da han ble frisk innså jeg at livet er altfor kort til å holde fast ved et yrke av gammel vane, forteller hun.

Marianne møtte sin vegg etter flere år i en lederstilling i en større mediebedrift. Hun var sliten, valgte å endre kurs og fikk et nytt liv. 
– Plutselig fikk jeg tid til å være sammen med familien min igjen, sier hun. 
Heidi er utdannet økonom, men har alltid hatt en kunster i magen. 
– Jeg ville angret om jeg ikke valgte å følge drømmen min, forteller hun. 
Også Christine hadde utdannelse innen økonomi og ledelse. Men da mannen hennes fikk jobb i USA, og de flyttet dit, gjaldt arbeidstillatelsen bare ham – og ikke henne. 
– Dermed fikk jeg tid til å lære meg noe jeg alltid har hatt lyst til – å tegne og male.

Åpen hjertekirurgi og en maltraktert ankel gjorde imidlertid at livet og kunsten ble satt på vent. 
– Jeg trodde aldri jeg skulle få puste ordentlig igjen, sier Christine. 
Nå er hun restituert, og erfaringene bruker hun til å uttrykke seg gjennom kunst. 
Men talent alene er ikke nok. Man må ha en utdannelse, det har de alle tatt ved forskjellige kunstskoler. Og det var slik de møttes; i en veiledningsgruppe hos Markus Brendmoe. Snart er de igjen samlet. Else og Christine har allerede atelier på Fornebu, og om ikke lenge flytter også Heidi og Marianne inn. 
– Det blir deilig å kunne ha et sted hvor ting kan stå fremme gjennom en prosess. Bedre plass gjør at man kan jobbe parallelt med flere arbeider og større formater, sier Heidi og Marianne. 

Jeg lurer litt på dette med å jobbe sammen med så mange. Kan det ikke være forstyrrende? 
– Neida, det er bare å lukke døren. Vi spiller på lag med de andre kunstnerne her. Dermed blir det en fin balanse mellom det å få innspill fra kolleger og kunne ha ro i arbeidsprosessen om man ønsker det, 
sier Else. 

Hun gleder seg til Heidi og Marianne flytter inn. Det gjør de alle fire. 
– Det er fint å kunne være i en gruppe. Å være kunstner er et ensomt yrke. Det krever en fordypning i egne tanker, følelser og kreativitet. Samtidig er det viktig med impulser utenfra. Samarbeid med andre kunstnere beriker prosessen. Vi inspirerer og oppmuntrer hverandre, og diskuterer gjerne både egen og andres kunst. At vi er så trygge på hverandre gjør at vi også kan ta imot råd og kritikk. Noen ganger kan det for eksempel være vanskelig å sette sluttstrek for et bilde. Er det bra nok? Et ærlig svar fra de andre kan da være til uvurderlig hjelp. Kunstnertilværelsen er et privilegium, men samtidig langt mer frustrerende og slitsomt enn man kanskje skulle tro. Da er det godt å ha noen andre å kunne støtte seg til. 
Damene har samarbeidet om utstillinger flere ganger. I 2014 prydet kunsten deres veggene i et Pop-Up Galleri i Professor Dahls gate. 
Tidligere i år stilte de ut i Rådhusgalleriet, en opplevelse de alle fire beskriver som en real høydare. Vernissagen ble åpnet av ordfører Fabian Stang og hadde rundt tre hundre besøkende. Utover i uken den var åpen strømmet det til med folk. Responsen var overveldende positiv, og interessen for både bilder og prosessen var stor. Det var mange gode samtaler og mange salg. 
– Vi var der alle fire fra morgen til kveld. Det er litt skremmende å vise frem kunsten sin. Man blotter jo på sett og vis sjelen sin og føler seg derfor ganske så sårbar. Samtidig er det utrolig givende å snakke med betrakterne. Å male er en form for kommunikasjon. Vi formidler stemninger, tanker og følelser med farger og form i stedet for ord. En viktig del av prosessen er å få vist frem arbeidene slik at denne kommunikasjonen får mottakere. Det er utrolig givende å få respons på det man har malt. Kanskje har mottakeren en helt annen forståelse av bildet enn det man har selv? Man kan selvsagt ikke røre alle, men når man opplever at ens egen kunst treffer en nerve er det en opplevelse.

Opplevelsen på Rådhusgalleriet var entydig positiv; inspirerende for så vel egen kunst som for videre samarbeid. Nå er de fire damene i gang med nye prosjekter. Marianne og Heidi har en felles utstilling på Kragerø Resort i sommer; videre fremover ønsker de nok en gang å gjøre noe sammen alle fire. 
– Utstillingen blir mer spennende når man opplever kontraster og harmoni mellom ulike kunstneres uttrykk. Ulikheten forsterker den enkeltes bilder. På den måten får vi også vist publikum at å blande stiler og uttrykk kan være både positivt og spennende. Slik vil det jo også være i hjem eller andre miljøer der kunsten skal henge. 
Nå er de i gang med å søke etter nye utstillingssteder i og utenfor Oslo. Gallerister og andre utstillingssteder som kunne tenke seg en utstilling med damene kan gjerne ta kontakt. Pop-up var også en opplevelse som ga mersmak. 
– Et tomt lokale er så trist. Få heller kunsten ut til folket! sier de i kor. 
For kunst er viktigere for mennesker enn det man kanskje tror. Kunst er stemningsskapende. Å ha noe vakkert og spennende å kunne hvile øynene på i hverdagen betyr mye for trivselen. Glem masseproduserte gjenstander! Velg heller kunst! Den er særegen, personlig og kan uttrykke hjemmets sjel på en helt annen måte enn en designersofa. Om noen skulle lure? Denne kvartettens kunstverk ligger i en prisklasse som gjør at dette er noe mange kan ta seg råd til. I tillegg er bildene vakre, unike og har sin egen personlige stemme.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Ketil Blom & Kunstnerenes egne