Kirsebær, krig & cocktails

Historien om Luxardo begynner i 1817, da Girolamo Luxardo kom som konsul for kongedømmet Sardinia til hovedstaden Zara i det som den gang het Dalmatia. I dag er byen kjent som Zadar, et yndet feriemål for nordmenn på den vakre kroatiske Adriaterhavskysten. Som så mye annet godt i livet har også Luxardo Maraschino opphav i en driftig kvinne. Det var nemlig konen til Girolamo, Maria Canevari, som fattet interesse for den lokale kirsebærlikøren «rosolio maraschino», oppkalt etter den spesielle kirsebærsorten Marasca. Dette er en type surkirsebær som vokser vilt i Dalmatia, og som har blitt brukt til likørproduksjon i områdets klostre siden tidlig middelalder. Girolamo og Maria grunnla Luxardo-destilleriet i 1821 og brukte de neste åtte årene til å perfeksjonere sin maraschino. Innsatsen bar frukter, og i 1829 fikk destilleriet et såkalt «privilegium» av den østerrikske keiseren, som betød at kvaliteten på likøren var anerkjent fra høyeste hold. Dette privilegiet åpnet alle dører og la grunnlaget for de neste åtte generasjonene Luxardoer, som den dag i dag smykker maraschino-flaskene sine med «privilegiata fabbrica maraschino excelsior».

Cocktailsuksess og nye produkter

Luxardo Maraschino ble ikke bare en lokal suksess, men også en uunnværlig cocktailingrediens for barer over hele Europa og andre steder i verden. Du kunne blant annet få en cocktail med maraschino fra Luxardo i New Orleans så tidlig som i 1839. Etter hvert kom flere produkter til, som Limoncello og Sambuca, og familiebedriften vokste jevnt og trutt gjennom hele 1800-tallet. Girolamo Luxardo døde i 1865, 81 år gammel, og sønnen Nicolò tok over bedriften. Da barnebarnet til Girolamo og Maria, Michelangelo Luxardo, bygde et nytt og moderne destilleri i 1913, var dette det største i hele det østerriksk-ungarske imperiet. Han bygde også et nytt hovedkvarter for familiebedriften, som fortsatt er et imponerende skue i Zadars havn.

Krig og tragedie

Etter et Zara-regionen ble innlemmet i det italienske kongedømmet ved slutten av første verdenskrig i 1918, gikk Luxardo fra å være et lokalt bryggeri i Dalmatia til å bli Italias viktigste destilleri i løpet av få år. I mellomkrigstiden blomstret bedriften, og de utviklet stadig nye smaker og produkter for å møte den moderne verdens skiftende smaker. Men fremgangen fikk en brå stopp da andre verdenskrig brøt ut i 1940. Familiebedriften fikk stadig større produksjonsproblemer gjennom krigen, og det ble satt et brutalt punktum med de allierte styrkenes intense bombing av Dalmatia i 1943–44. Da ble destilleriet bokstavelig talt lagt i grus sammen med resten av Zadar. Da de tyske troppene trakk seg ut i 1944 og byen ble overtatt av partisanene til den senere presidenten i Jugoslavia, Josip Broz Tito, måtte de italienske innbyggerne i byen flykte fra partisanenes hevnlyst mot det de anså som okkupasjonsmaktens medløpere. Mange ble drept i denne kaotiske tiden, og heller ikke Luxardo-familien ble spart. Nicolò, sønnen til Girolamo og Maria, ble druknet sammen med sin kone Bianca, og hans yngre bror Pietro ble kidnappet og kom aldri til rette igjen.

Gjenreisingen

Resten av familien greide å flykte til Italia med så å si kun det de stod og gikk i. Destilleriet ble nasjonalisert av Tito, men Luxardo-familien nektet å la alt de hadde jobbet så hardt for, bare forsvinne. Det blir fortalt at den siste overlevende broren av Nicolò, Giorgio Luxardo, smuglet med seg en stikling av Marasca pluss familieoppskriften på den verdensberømte maraschinoen deres da han flyktet til Italia. Sammen med Nicolò III, femte generasjon Luxardo, plantet han egne marascatrær og bygde et nytt destilleri i Torreglia, en landsby i det nordøstlige Italia. 
Takket være over et århundre med produksjon av førsteklasses likører hadde familien opparbeidet et stort internasjonalt nettverk av agenter og distributører. Luxardo var fortsatt et navn med stor troverdighet og integritet, og det tok ikke mange årene før både maraschinoen og andre Luxardo-produkter igjen fant sin plass på øverste hylle i barer over hele verden.

Den nye vinen

I etterkrigstiden fikk Luxardo-merket stadig større utbredelse over hele verden, og i 1980-årene satte en ny generasjon Luxardoer sitt preg på den tradisjonsrike bedriften med nye og innovative produkter. Det ble investert kraftig i destilleriet i Torreglia, og sortimentet inkluderte etter hvert både syltetøy og hermetiserte frukter og bær. 
I dag er Luxardo en av få europeiske brennevinsprodusenter som er eid av samme familie gjennom så lang tid, og det jobber faktisk tre generasjoner i bedriften. Du finner produktene deres i 83 land over hele verden, men de holder fortsatt arven etter Girolamo i hevd, ved at de bruker kobberkjeler i destilleringen og høster Marasca-bær fra egne trær. Så neste gang du bestiller en klassisk cocktail, kan du be bartenderen om å gi den en Luxardo-twist og nyte den mens du tenker på alt som ligger bak den bittersøte likøren som så verdens lys for to hundre år siden.

 

Følg IN magasinet på Facebook