Henrik Rafaelsen: Sykt sliten; sykt lykkelig

Henrik er akkurat kommet tilbake fra Tsjekkia, hvor hans nyeste film, «Mer eller mindre mann», var eneste nordiske bidrag i hovedkonkurransen ved Karlovy Vary International Film Festival. Festivalen er ranket som en av verdens topp tolv, blir dekket av presse fra hele verden og hver film selger mengder av billetter. Å få innpass er i seg selv en prestasjon, men det skulle bli flere grunner til å feire. «Mer eller mindre mann» stakk av med en av festivalens gjeveste utmerkelser – prisen for beste film. Og som om ikke det var nok: Henrik Rafaelsen gikk av med seieren i kategorien «Beste mannlige hovedrolle». 
– Jeg er i sjokk ennå. Dette er utrolig stort. Helt absurd, egentlig, forteller Henrik, som er sliten. Det bare synes ikke. 
«Mer eller mindre mann» er et relasjonsdrama – om det å bevege seg videre i livet, og hvordan man kan miste seg selv i forsøket på å gjøre alle fornøyde. 
– Filmen er et karakterportrett av 35 år gamle Henrik, en mann som ikke er helt på plass. Han får uventet mye å forholde seg til på én gang… en gravid kjæreste, ny ansvarsfull jobb og nytt rekkehus. Det takler Henrik bare sånn passe. 
– Er det en komedie?
– Filmen har ingen typiske one-liners, og er ikke egentlig ment som ren en komedie. Men de mange besynderlige situasjonene som Henrik havner i kan nok forårsake en viss munterhet – på en litt pinlig måte. Flere vil forhåpentligvis kjenne seg igjen.
– Er du utro denne gangen også, spør jeg, og sikter til Henriks utenomekteskapelige eskapader både i Limbo og Sykt Lykkelig.
– Ikke denne gangen, men rollefiguren gjør mye annet dumt. 

Henrik Rafaelsen må på ingen måte forveksles med sin navnebror i «Mer eller mindre mann». Vår Henrik har det meste på plass. 
Han er født og oppvokst i Kristiansand. Som fjortenåring spilte han i band, og regnet med at det var rockestjerne han skulle bli. Det var det imidlertid ingen andre som regnet med, og musikken ble lagt på hylla til fordel for andre kreative utfordringer. 
Etter noen år på amatørteaterscenen i Kristiansand ventet nye artistiske utskeielser. Henrik ble et sentralt medlem i en kunst- og musikkgruppe med det den ikke spesielt politisk korrekte navnet KKK. Det sto ikke for Ku Klux Klan, men for Kristiansand Kunst Kommando. Performancekunst til elektronisk musikk var på ingen måte hverdagskost, og gruppas prosjekter skapte mye harme blant ellers sindige sørlendinger. 
– KKK fikk en del respons. Vi ble lagt merke til og tjente faktisk også litt penger. Jeg trivdes godt på scenen, og skjønte etter hvert at det ville være lurt å skaffe seg en mer formell utdannelse. 
Bare 20 år gammel søkte Henrik Teaterskolen, både i Stockholm og Oslo. Han fikk umiddelbart ja fra Sverige, og droppet derfor å møte til andre prøve i Oslo. 
Stockholm ble basen i flere år. Rollene ble stadig flere, både på scene og lerret. 
Da han endelig returnerte til Norge var det for å gestalte tittelrollen i Robert Wilsons oppsetning av Peer Gynt. 
«Et brakgjennombrudd», ble opptredenen kalt av Aftenpostens teateranmelder Therese Bjørneboe: 
«Rafaelsen behersket det stiliserte, fysiske teaterspråket til Wilson, men tilførte Peer noe skjelmsk og dobbeltbunnet personlig». 
Heller ikke i Norge lot oppdragene vente på seg. Spekteret har vært vidt – fra Shakespeare og Ibsen til lette filmkomedier. 
–  Du gjør mye forskjellig. Er det planlagt? 
– Nei, det er bare blitt sånn. Og det er nok hverdagen for flere skuespillere enn meg. Egentlig trives jeg godt med at tilværelsen er litt mangfoldig. Teater er kveldsarbeid, og det kan en småbarnspappa bli litt sliten av noen ganger. Men når jeg har gjort noe annet en stund, gleder jeg meg til å komme tilbake scenen. 
Høsten ser ut til å fortsette i samme varierte spor. «Mer eller mindre mann» hadde premiere i september og nye filmopptak er allerede i gang. Henrik har landet nok en hovedrolle, men både tittel og handling er foreløpig strengt hemmelig. Like etter starter prøvene til en ny forestilling på Dramatikkens hus. Stykket, En kropp, er skrevet av Geir Gulliksen, og har premiere 11.oktober. 
– Det er en veldig fin tekst, og jeg gleder meg! 
– Du har fått et stadig mer kjent navn… Har du opplevd misunnelse blant andre kolleger? 
– Nei, og hvis noen blir det er det neppe på meg. Miljøet i Norge er fortsatt ganske lite, og de fleste skuespillere har stort sett en jobb å gå til. Problemet for mange er mangelen på mer utfordrende roller. Småoppdrag gjør at man ikke helt får ut det beste i seg selv. Men sjalusi er det lite av. I Stockholm er det tøffere. Flere er helt arbeidsledige, og bruken av spisse albuer mer utstrakt.

Undertegnede har ofte undret seg over hvorfor enkelte skuespillere oppleves så teatralske – også privat. Er det yrket som gjør dem slik, eller er de født sånn – og har nettopp derfor søkt seg til scenen? 
–  Blir man litt rar av å være skuespiller? 
– Jeg håper virkelig at ikke folk oppfatter meg på den måten. Før var det nok mer vanlig å være litt outrert, men nå er det bare flaut. Samtidig er det nok sånn at skuespillere, i likhet med andre kunstnere, gjerne ikke passer helt inn i en A4-tilværelse. For normal kan en ikke være. En skuespiller er sitt eget instrument, og det er kanskje også derfor at dårlige omtaler kan svi litt. Man føler det er ens egen person som blir kritisert. 
Selv kan jeg ikke huske å ha lest en eneste negativ kritikk av Henriks arbeid. 
– Slakt! Å joda, det har jeg opplevd flere ganger. Særlig godt husker jeg min første hovedrolle i Stockholm; Mysjkin i Idioten. På vei til andre forestilling gikk jeg forbi en aviskiosk, og visste at kveldsavisene allerede hadde anmeldt stykket. Jeg hadde bestemt meg for å ikke lese dem, og selv om det var vanskelig klarte jeg å gå forbi. Da jeg kom frem til teateret ble det plutselig veldig stille blant de andre skuespillerne. Jeg ble møtt med medlidende blikk og etter hvert forsiktige kommentarer om at dette skulle jeg ikke bry meg om. De hadde åpenbart fått med seg anmeldelsene jeg hadde unngått. Så da måtte jeg jo lese! Særlig én kritiker hadde gått helt av skaftet, og mente at jeg burde forlate scenen og heller legges inn på sinnsykehus. Heldigvis var andre journalister, i de litt større dagsavisene, mer positivt innstilt. Men de kom ikke ut før dagen etterpå. 
Har du noensinne, midt i en produksjon, sett at dette bærer galt avsted? 
– Ja! Og den eneste måten å unngå det på er å forsøke å styre unna slike prosjekter. Men så er det jo ikke alltid at man har noe valg. 
– Du har fått noen priser etter hvert. Først Kritikerprisen for Peer Gynt, Amanda for rollen i Sykt Lykkelig – og nå en ny all time high, for rollen som Henrik i «Mer eller mindre mann». Er det stas? 
– Utrolig! Mye mer enn jeg hadde trodd! Er ennå i lykkerus! 
–  Og nå venter Hollywood? 
– Alexander Skarsgård brukte ti år på å slå igjennom i USA. Jeg ville sikkert brukt minst tjue – og da er jeg seksti! Er dessuten temmelig sikker på at jeg aldri ville passet særlig godt inn der. Jeg ønsker meg en agent i Sverige, men utover det trives jeg utmerket i Oslo. Jeg har jo til og med kjøpt rekkehus!

Henrik Rafaelsen (født 1973, Kristiansand) er utdannet ved Teaterhögskolan i Stockholm (1994-1998) og er i dag tilknyttet Nationaltheatret. Hvor han bl.a. har spilt Aksel i Markens grøde, tittelrollen i Erasmus Montanus, Iago i Othello og Vronskij i Anna Karenina. Det Norske Teatret: Raskolnikov i Brotsverk og straff, tittelrollen i Peer Gynt. Stockholms Stadsteater: Offiseren i Ett drömspel, Andrej i 3 systrar, Fyrst Mysjkin i Idioten. Kongen i Spelet om Heilag Olav på Stiklestad. Tidligere har han vært med i oppsetninger både på Det Norske Teatret og Stockholms Stadsteater. 

Har medvirket i følgende filmer: 
- Mer eller mindre mann (2012) 
- Babycall (2011) 
- Limbo (2010) 
- Om avstand (2010) 
- Sykt lykkelilg (2010) 
- 5 Løgner (2007) 
- Elina - som om jeg ikke fantes (2002) 

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Film Servis Festival Karlovy Vary, SF Norge & Maipo AS