Freddy dos Santos

– En popstjerne har altså tatt plassen din...  
– Så lenge hun heter Lise Karlsnes må jeg innrømme at det er helt greit. Uten at jeg på noen måte kjenner henne personlig, virker hun som en kul dame. 
Du er jo selv ikke helt ukjent med musikkbransjen, sier jeg, og sikter til boybandlåta «This is for real» som Freddy gjorde sammen med blant andre Morten Gamst Pedersen. 
– Det var en nokså pinlig affære. Jeg sang jo egentlig ikke, men var mer opptatt av å stokke bena i noen nøye koreograferte dansetrinn. I ettertid har jeg tenkt at det nok var noe jeg burde sagt nei til. Trøsten er at det gikk til et godt formål. Men en del tyn fra omgivelsene har det blitt. 
– I motsetning til Morten Gamst testet du ihvertfall ikke stemmebåndene i en Bama-reklame...  
– Nei, heldigvis, ler Freddy. Jeg har lurt på akkurat den filmen der. Var det sånn at John Arne og de andre nærmest rakk opp hånda og sa «Dette vil jeg være med på», eller var det noe Norsk Fotballforbund anbefalte dem å gjøre? Selv har jeg lært at så snart en eller annen kreativ guru sier «Hadde det ikke vært gøy om...?» bør man ha alle pigger ute. 
– Du blir ofte omtalt som «Gladgutten fra Teisen». «Sympatisk» er også hyppig brukt. Hva mener du selv om disse karakteristikkene? 
– Det er jo ganske hyggelig, da. Jeg tror forklaringen må ligge i at jeg alltid har hatt en positiv innstilling til jobben min. Å spille fotball er gøy. Det betyr imidlertid ikke at jeg aldri blir forbannet. For det gjør jeg. 
– Har du noengang brukt omdømmet ditt bevisst? 
– Nei, jeg har liksom aldri menget meg så mye med andre kjendiser og har ikke hatt noe bevisst forhold til denne statusen. 
– Har du ikke engang prøvd å snike i en kø...? 
– Så snart man sier «Ser du ikke hvem jeg er»? bør man stille seg bakerst med det samme. (For de som mot formodning ikke skulle ha fått det med seg var dette Mini Jacobsens ord – den gang dørvakten på Head On nektet å slippe den lille fotballspilleren foran køen...)

Mini Jacobsen er imidlertid ikke den eneste fotballspilleren som har tråkket feil verbalt. Freddy, derimot, synes å ha vært skånt i denne sammenheng. Han har humor, og snakker godt for seg. 
– Det følger en del oppmerksomhet rundt det å være en profilert spiller, og noen ganger må en å ta stilling til saker man strengt tatt ikke vet noe om. Særlig om en er ung og naiv – som jo kjennetegner de fleste gutter i 17- 18-års alderen. 
Undertegnede, selv svoren Manchester United-fan og ivrig tribunedommer, har en filosofi om at fotballspillere bør konsentrere seg om ballen – og overlate pratingen til andre. 
Freddy ler. 
– Du har et poeng der. 

Mens de tidligere lagkameratene på Vålerenga ladet opp til en ny sesong i Spania, befant Freddy seg i langt mer eksotiske og ukjente farvann. Jobben som programleder i The Amazing Race brakte ham i løpet av en kort måned nær sagt jorden rundt. Det meste var helt nytt – både i forhold til jobben i seg selv og landene teamet besøkte. 
– Det var høyt tempo og mye å sette seg inn i, men å oppleve andre nasjoner og ukjente kulturer på såpass nært hold var utrolig kult. Utfordringene var mange. Man kan forberede seg ihjel, men enkelte ganger hjelper det fint lite. Nødvendige tillatelser er alltid hentet inn på forhånd, men plutselig kan det bli kontramelding – midt i opptak. Det er for eksempel ikke så lett å filme i mørket når noen bestemmer seg for å dra ut kontakten til lyset! 
Bare det å frakte alt utstyret ut og inn av et land kan være et styr av en annen verden. Det hendte flere ganger at hver eneste lille ting ble sjekket ned til minste detalj. Alt teknisk ble regelrett skrudd fra hverandre. Og med tanke på at vi var elleve kamerateam ble det mye skruing. 
En annen utfordring var det høye tempoet – rent fysisk. Det var nesten surrealistisk mye løping. Noen ganger føltes det som om jeg ble jaget rundt i verden av en flokk ulver. Alle ga hundre prosent hele tiden. Ingen tok seg tid til verken å spise, drikke eller gå på do. Deltakerne måtte riktignok forholde seg til gjeldende lover og regler i hvert enkelt land – også fartsgrenser. Da kunne jeg noen ganger se frustrasjonen lyse ut av øya på dem. 
Hvor stort The Amazing Race er internasjonalt skjønte Freddy først da han var midt i produksjonen. Selv hadde han knapt sett programmet før. 
– Da folk fikk sett logoen på biler og utstyr fungerte vi nesten som fluepapir – selv på halvmette og livstrette amerikanske turister som ellers knapt lot seg imponere. Selv det mest spektakulære byggverk ble møtt med «I thougt it was bigger»! (Freddy lener seg litt tilbake, og gir en svært treffsikker karakteristikk av tidligere nevnte gruppe). Fremfor å konsentrere seg om de flotte severdighetene som faktisk fantes rundt dem ville de heller fotografere oss, eller kanskje helst seg selv sammen med oss. Mange lurte også på om de kunne få lov til å hjelpe til. Det oppsto en del nesten bisarre situasjoner. 
– Trivdes du som programleder? 
– Veldig godt! Dette gjør jeg gjerne igjen. Skulle nesten ønske at opplevelsen hadde vart litt lenger. Forholdet til både kolleger og deltakere ble utrolig nært, og det var like kjipt hver gang jeg måtte sende noen hjem. 
Jobbforespørselen fra TV2 var helt uventet. Den kom per mail, tilsynelatende helt ut av det blå. 
– Jeg følte umiddelbart at dette var noe jeg hadde lyst til. I mitt hode var det aldri nei. Men jeg måtte jo diskutere det litt hjemme først, og der fikk jeg heldigvis den støtten jeg håpet på.

Nå er det ikke første gang Freddy kaster seg ut i ukjent farvann. Han har også gitt ut bok. Selvbiografien «Mitt liv som ganske god fotballspiller» var resultatet av et tapt veddemål. 
– Vi hadde jo holdt på med disse veddemålene på radio en stund. Jeg hadde tapt flere ganger allerede, og måtte blant annet spille kamp med rosa armbånd og noen andre smågreier. Det var først da lytterne fikk lov til å bestemme at det eskalerte. Jeg hadde valget mellom å gjøre tre ting: Å investere penger i Lyn, som var fullstendig uaktuelt. Også om jeg ikke hadde spilt for Vålerenga. Det andre alternativet var å synge Tommy Nilssons «Öppna din dörr» foran et fullsatt Ullevål – også det utelukket. Dermed valgte jeg det tredje, som var å skrive første kapittel i en potensiell selvbiografi – og så sende den til de største norske forlagene. Som en fleip egentlig. Men så sa jo alle ja! Dermed måtte jeg gjøre den ferdig. Men det ble mye mere jobb enn jeg var forberedt på. 
– Nå som du har litt mer fri kunne det kanskje være på plass med en oppfølger? 
– Faktisk så satt jeg sammen med noen kompiser og fleipet om det i går. Stadig kommer jeg på morsomme episoder som jeg glemte å ta med i den første. En naturlig tittel på bok nummer to må derfor bli «Forresten». 
– Hva med skuespill da? (Freddys scene i sketsjen «Ekeberg Mountain» fra serien Nårje er blitt en klassiker innen kategorien «putetv») 
– Har ingen umiddelbare planer om det, nei. Det var en litt spesiell scene å spille inn, men jeg kjenner John godt så moro var det. Litt skummelt riktignok – å virke for troverdig, mener jeg. 
I juni skal Freddy igjen stå foran kamera, da som reporter under EM i fotball. Resten av sommeren tar han helt fri – for første gang siden tenårene. Chartertur til Spania og Dyreparken i Kristiansand står på programmet. 
– Savner du ikke fotballen bare bitte litt? 
– Jeg savner kameratskapet rundt sporten. Mer det enn å løpe rundt på gresset. Nå har jeg forresten ikke gitt meg helt. I dag spiller jeg på Teisen IF, laget hvor jeg i sin tid startet karrieren. Der er nivået ytterst bedagelig. En litt for tung lunch er god nok grunn til å skippe trening. Det er perfekt! 

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Pål Laukli & Thomas Reiseter/TV2