Et litt annerledes Kariland

Og det tror man, uten antydning til å tvile, om man er vitne til ett av hennes høytsvevende og til tider helsetruende sprell på en fjelltopp i fjerne himmelstrøk eller på en tropisk strand i fjerne verdenshjørner. Kari er Norges eneste kitesurfer på vei rundt kloden med verdenscupen for å gjøre stas på det røde, hvite og blå flagget. I fire år nå, har Kari vært bitt av kitebasillen, og at Kari endte opp som en hardnakket actionjente er alt annet enn overraskende. Hun kan ikke engang huske seg selv som et rolig barn. Allerede som femåring var Kari på full fart nedover fjellsidene på ski i sin første konkurranse. At hun vant den konkurransen tilskriver hun tilfeldighetenes spill og det faktum at hun vare eneste deltakende jente. Veien frem til world cup kiter, både på snø og på vann, har vært full av blåmerker, skader og til slutt så mange slitne knokler at skikjøringen og håndballen måtte legges på hylla til fordel for dragen og verdensreiser. Nå kan hun skilte med norgesmestertittel i snowkiting, 2.plass i verdenscupen i samme gren og en foreløpig 5.plass på rankingen i den prestisjefylte PKRA World Cup i kitesurfing. Kan Norge ha fått sin aller første topputøver i denne nye ekstremsporten? Det kan se sånn ut, men selv er Kari for beskjeden til å i det hele tatt tenke på den muligheten. – Nei vet du hva, det klarer jeg ikke å se for meg. Det er så mange flinke jenter i toppen og jeg skjønner ikke i det hele tatt at jeg har klart å karre meg opp til der jeg er i dag. Jeg bare henger på så godt jeg kan og får kanskje litt hjelp av staheten min. Jeg blir så sint hvis det er noe jeg ikke får til, og jeg hater å kaste inn håndkleet. Akkurat det har til gangs blitt bekreftet gjennom 28 år med et aktivitetsnivå i maratonklassen. ”Sitter du noen gang stille?”, er det mange som spør Kari, men det kan hun bekrefte at forekommer. Kanskje ikke så ofte, men det hender. Men det er sjelden med en bok eller noe som ikke gir et konkret resultat. Det måtte eventuelt være om vinden uteblir og Kari setter seg ned på vidda eller stranda i påvente av mange nok knop vind til å holde kiten i lufta. Eller hun fisker frem heklenåla med målbevisst innsats for å kle nok et hode med en av sine populære hodeplagg KS-bremmen. Et resultat av litt kreativitet og et kaldt hode en dag på vidda. – Min gode venninne Eli var fast bestemt på at hun ville kjøpe seg en brem i stedet for lue, men fant ingen hun likte i butikken. Jeg tenkte vel utfordring og bestemte meg for å prøve og lage en. Jeg mekket og fikset litt og plutselig hadde vi en brem. Eli brukte den på afterski og plutselig ville alle ha. Så det ble litt mer mekking og i dag har den til og med min egen logo. I løpet av vinteren 2005 var det ikke mange hoder på fjelltoppene hvor Kari ferdes som ikke var preget av den nye KS bremmen. – Jeg synes det er veldig morsomt jeg. Det ramler inn bestillinger og jeg hekler som en gal. Kanskje det hadde vært en idé å høre på dem som mener den bør inn i fabrikkproduksjon så butikkene får tilgang de også, men jeg får holde pusten litt til. Det hadde vært utrolig gøy da. Om bremmene faktisk ender opp på samlebåndene en dag, så hadde de passet perfekt inn i bildet Kari har av det hun innrømmer er en liten drøm. – Tenk om jeg en dag kan åpne en liten kafé med ulike ting jeg lager, og med salater, juice, kaffe, te… Å tenk det…! Det hadde vært noe. Et lite koselig sted i Stavanger, eller en plass. Men jeg kommer alltid til å kite altså. Selv med mann og barn ville Kari aldri lagt kiten på hylla. Og mann og barn er et like stort mål som pallplass i verdenscupen. Men det passer liksom ikke helt nå.

- Jeg tror jeg må bli ferdig med denne konkurransekitinga før jeg kan tenke på det. For øyeblikket er dette det jeg liker best av alt i verden, så jeg har ikke engang tid til å tenke på å treffe en mann. Barn enda mindre, men det ligger og lurer i bakhodet. Jeg aner ikke hvor lenge jeg kan holde på med dette, men når familien er på vei blir det absolutt ikke konkurranser på meg. Da blir det bare kosekiting! Mest sannsynlig på fjellet, og mest sannsynlig med både mann og barn. I Stavanger… Selv om Stavanger er det stedet i verden Kari snakker høyest om, så vet hun fortsatt ikke helt hundre prosent hvor hun kommer til å ende opp. Det er vanskelig å vite for en vagabond uten fast bopel. Boardbagen er klesskapet og kiten er bestekompisen, men uansett hvilket fjernt verdenshjørne Kari besøker så er og blir hjembyen hennes oase. Det er der mor, far og begge brødrene befinner seg, og Kari setter alltid familien på topp pallplass. – Jeg er pappajente, som mange vil kalle det. Men mor er en kongedame! Jeg har funnet ut at hun er som meg. Eller jeg som henne. Sier det hun mener og liker å ha rett. Det er akkurat sånn jeg er. Selv om jeg tror jeg har rett og slettes ikke har det, så er det alltid en måte å vri på det så jeg til slutt får rett. I hvert fall overbeviser jeg meg selv om det. Jeg skjønner hvorfor jeg trenger storebroren min Tor Olav som guide og manager. Han har beina litt mer på jorda og tar tak i de tingene som trenger litt orden. Jeg tror jeg kan kalle ham manageren min jeg, og uten ham hadde jeg vært i trøbbel med den biten av kitingen som dreier seg om business. For det er business det hun driver med. Det er ikke fritt for at Kari trenger å spise, sove og gjerne shoppe litt, selv om flybilletter og hotell fortsatt troner høyest på utgiftslista. Men shopping er definitivt et must, og man trenger penger til det. Hun stadfester at hun jo er jente hun også, selv om det går mye i boardshorts og flip flops. Men når mørket faller på og kiten får hvile til fordel for en frozen Baileys på nattelivsjakt, så er ikke skjørtet og litt girly stæsj helt glemt. – Jeg liker å utforske de stedene jeg kommer til. Det er tross alt et ganske stort privilegium å få reise så mye. Det aller første jeg gjør når jeg kommer til et nytt sted er å sjekke det ut, og helst prøve å finne folk jeg eventuelt kjenner. Man treffer jo så mange når man lever sånn. Kari har på knapt ett år nådd høyder som de fleste ville brukt minst dobbelt så lang tid på å nå. Etter å ha vunnet sine pokaler gjennom fjorårets snøkite-sesong, satte hun seg på flyet med tre venninner for å heise seilet i våtdraktsfrie og karibiske farvann. I den Dominikanske Republikk tok Kari avgjørelsen om å satse. Og siden den tøffe frøkenen aldri gjør noe halvveis, så ble det oppsigelse på jobben og sponsorjakt med stål i det blå blikket. Kanskje beskriver hun seg selv som fjollete og et lite surrehue, men målene når hun omtrent uten unntak. – Jeg likte jobben min veldig godt, men det var en liten fyr på skulderen min som ikke ga meg så mye valg. Dette var noe jeg bare måtte gjøre. Jobben som ungdomsarbeider var noe hun alltid så på som sitt bidrag til å gjøre noe fornuftig og godt for andre, men når døren står på gløtt i bare noen korte øyeblikk i livet må man enten lukke den eller ta skrittet igjennom. Det er begrenset hvor lenge en kitesurfer kan konkurrere med unge og lidenskapelige konkurrenter. – De fleste jeg konkurrerer mot er bortimot ti år yngre enn meg. Det er vel ganske drøyt å begynne satsningen i en alder av 27 år. Jeg trodde lenge at jeg var den eldste og har følt meg gammel mer enn en gang, men så traff jeg noen få som ligger på samme aldershylle som meg og fikk litt bedre selvtillitt. Kanskje jeg har en fordel, hvem vet. Erfaring teller jo litt det også.

Når erfaringen ikke gjør det største inntrykket på de unge motstanderne er det godt å ha de beryktede funny facene i kofferten. Kari er kjent for å sette latteren i gang uansett hva anledningen måtte være. Og det er ingen myte at hun kalles for jenta med de tusen ansiktene. Gummifjes sier noen, men selv mener hun at hun noen ganger ikke har kontroll over det. – Det har alltid blitt tullet med at jeg burde ha mitt eget galleri med tullefjes. Kanskje jeg skal tenke på det. Det kunne kanskje vært noe for kaféveggen. – Jeg vet ikke helt hva jeg mener når de forteller meg at det snakkes om hun med det hvite håret og de morsomme ansiktene. Men jeg regner med at det er godt ment. Og det begynner å balle på seg når grimasene i disse dager tusler jevnt og trutt over både tv- og pc-skjermer verden over. Kari havnet uvitende om dette på en strand i Venezuela for å trene og endte opp på en båt med fem andre verdensklassekitere, med kameraer i alle retninger. Den hvithårede sjarmøren seilte fra øy til øy med 24 timers eksponering foran kameralinsene. Resultatet ble realityshow med sendetid i USA, Venezuela og cyberspace. Om kiting selvsagt. Og konkurranser, akkurat slik hun liker det. – Jeg blir litt flau jeg da. Det blir mye oppmerksomhet, men da tenker jeg bare på at hvis jeg vinner så blir det ny tur til en av favorittstrendene mine. Hver dag i flere måneder har familie, venner og fans sittet klare foran pc-skjermen med stemmeseddelen for å gi Kari pallplass i den konkurransen også. I åtte uker måtte Kari holde pusten, og det endte ikke langt opp fra full seier og ny Venezuelatur. Det ble en andreplass, men det sier kanskje sitt om populariteten til den tøffe og blide lysluggen. Kari hadde staket planene godt ut hvis hun hadde vunnet, og det var ikke snev av tvil på spørsmålet om hva hun skulle brukt gevinsten til. – Ferie! Da hadde det blitt ferie, hvis jeg hadde vunnet. Men det ville blitt kiteferie da… Man kan jo ikke reise til forblåste Venezuelanske strender uten kiten. Men det kunne vært fint å kite uten å måtte prestere også. Kanskje jeg sikter for høyt. Jeg vet jeg hadde kommet til å trene triks allikevel… Det er nok ikke tvil om at prestasjoner preger vestlandsjenta en stund til, med både oppturer og nedturer. Det vanker gjerne erfaringer av begge sorten, men etter en nedtur gir Kari alltid mer guff, og det er da det sitter.

– Jeg må visst bli litt mer sinna, men jeg kan klare meg uten altfor mange nedturer. Jeg liker ikke helt dem. Så jeg skal ta meg selv i nakken og gi full gass! Det er nå eller aldri, som det sies, og jeg hopper i det med begge bena og sier NU, ler Kari med umiskjennelig bestemthet i blikket. En ny world cup er i gang og Kari har hevet lista nok en gang. Første runde brakte Stavangerblondina topp plassering i racing-disiplinen og sparket i gang årets vannsesong på aller beste vis. Skiene og kitebrettet bytter regelmessig plass i kitebagen, mens flip flopene aldri helt får hvile mellom slagene. Selv om Kari gjennom vinteren tilbringer mye tid på fjellet, så er det ikke så langt mellom flyplassbesøkene og varme strender i fjerne verdenshjørner. Oppladningen til den nye sesongen gjøres like gjerne på en strand i Vietnam eller Spania som på en snøkledd vidde på Haugastøl, Norges og kanskje verdens beste snøkitespot. På Haugastøl får Kari gode innspill og perfekte treningsforhold i selskap med noen av verdens desidert flinkeste snowkitere. På vidda svever navn som Bjørn Kaupang, Remi Meum, Sigve Botnen og en lang rekke andre snowkitere i verdensklassen rundt i sin søken etter flere halsbrekkende triks og mestertitler. Kari selv kan jo briljere med både andreplass i verdenscupen på snø og en gjev norgesmestertittel fra forrige sesong. Slettes ikke dårlig. At 2008 bringer Kari flere oppturer ligger langt frem i kortene. Vestlandsjenta er, ifølge mange norske unge jenter, i ferd med å bli ett av de nye norske idolene og et forbilde for sånn livet skal leves. Følg drømmene dine, er alt Kari har å si…

Tekst & foto: Hege Holt