Eivor Øvrebø – modellbransjens grand old lady

Eivor Øvrebø vokste opp på Karmøy utenfor Haugesund. Allerede som liten var hun kjent for sitt indre krutt. Eivor hadde en sterk rettferdighetssans, og var aldri redd for å si fra. 
– Med to eldre brødre i huset måtte jeg jo finne en måte å hevde meg på, ler hun. Temperamentet førte til flere – til dels «uheldige» – episoder. En medelev var så teit at hun bare måtte plante knyttneven i magen på ham, andre fikk kjørt seg verbalt. Heller ikke lærerne ble skånet for den unge hissigproppens vrede.
– Etter å ha kjeftet på fysikklæreren min ble jeg kastet ut fra ungdomsskolen, forteller Eivor. 
Etter å ha fullført Handelsskolen forlot Eivor vestlandet til fordel for hovedstaden. Hun var blitt anbefalt å søke seg inn på Trines Mannekenginstitutt i Oslo. Der ble hun tatt imot med åpne armer, og lærte seg på den måten faget fra grunnen av. Hun steg snart i gradene; fikk kontorjobb og senere ansvar for arbeidsformidlingen av modeller. I 1971 kjøpte hun firmaet og skiftet navn til Team Modeller. Resten er historie.

I dag er dialekten avslepet og temperamentet mer under kontroll. Tilsynelatende, i hvert fall. Damen fra Karmøy har det fremdeles med å rope høyt og tydelig når det er noe hun ikke liker. Dette har ført til en rekke oppslag i pressen. For noen år siden fikk hun hele landet mot seg da hun kalte norsk modeller «store og late». Hennes forakt for realityshowet Top Model har heller ikke gått upåaktet hen. 
– Innimellom får jeg bare et voldsomt behov for å si fra. I motsetning til de fleste andre kjenner jeg faktisk denne bransjen godt. Jeg vet hvordan den fungerer, og Top Model har ingenting med virkeligheten å gjøre. Det er et realityshow, ikke en modellkonkurranse! 
En kjapp titt på CV’en hennes bekrefter at damen vet hva hun snakker om. Gjennom nær sagt hele sin yrkeskarriere har Eivor vært dommer ved tunge, internasjonale modellkonkurranser. I Norge, USA, Kina, Russland, Belgia, Østerrike, Puerto Rico, Japan og Portugal. I 1997 ble hun tildelt «Award for International Culture Exchange» ved Shanghai International fashion Culture Festival. 
– Det dummeste med programmer som Top Model er alt disse jentene blir pålagt å gjøre. Som modell er det ingen som tvinger deg til å fotografere sammen med en slange om du ikke har lyst. Heller ikke å rappellere nedover ytterveggen på SAS-hotellet. Eller klippe håret kort. Man må ingenting! Å være slank, sunn og fotogen holder i massevis.

Nåja, ikke helt. Det «lille ekstra» er et must, det samme er viljestyrke og en god porsjon tålmodighet. Det er her utsagnet «lat» kommer inn. 
– Å si lat er kanskje ikke helt riktig. Men det er en kjensgjerning at mange norske jenter ikke er så forferdelig tålmodige at det gjør noe. Hjemme i Norge vokser de fleste opp med eget rom og foreldre som frakter dem hit og dit. Når de kommer til utlandet må de gjerne dele et rom med flere andre modeller – som kanskje ikke er like renslige eller ryddige som dem selv. I tillegg må de lære seg å finne frem i storbyen på egen hånd. Det nytter ikke med syting og klaging, det er slik det er. Noen ganger kan det jo også ta tid før jobbene kommer. Mange gir derfor opp og reiser hjem til trygge og vante omgivelser. Men heldigvis er det noen som er tøffe nok, og som gjør det virkelig bra.

I forhold til hvor mange som ønsker å bli modeller, er det ytterst få som faktisk egner seg. 
– I dette landet vil alle bli modeller eller programleder. Herregud, det må da finnes andre ting å gjøre her i livet! Jeg får minst fire hundre mailer i måneden fra folk som ønsker å bli modeller – små og store. Dessverre er det bare én prosent som har en reell sjanse. Eivor fraråder å bruke penger på såkalte «proffe» modellbilder før de tar kontakt med Team. 
– Det er overhodet ikke nødvendig. Det holder fint med et par normale bilder – gjerne uten sminke. Vi må bare få et visst inntrykk, for så å sette opp et møte. Vi er nødt til å se den enkelte «in person». Selv jeg kan se bra ut på bilder, flirer hun med utpreget selvironi. 
Får vi snart se en ny Iselin Steiro? 
– Akkurat nå har vi faktisk flere unge jenter som kan gjøre det stort internasjonalt. Om de bare holder ut – og står på.

Vil man blir modell er det enkelte kriterier som må oppfylles. Å ha vekten under kontroll er et av dem. Med kontroll menes lav – for lav, synes mange. Siden Eivor startet i bransjen har plaggene blitt stadig mindre. Særlig i utlandet. Helst bør jentene gli greit inn i str. 34 – maks 36. Det er de store designerne som setter standarden. De synes det er mer stas å vise klærne sine på en høy og slank modell enn en som er liten og rund. 
– Merk at slank ikke betyr syk. Bransjen foretrekker sunne modeller. Enkelte ytterligheter eksisterer, men de er i mindretall. Kropper er så forskjellige, og betegnelsen spiseforstyrrelser brukes altfor ofte. BMI blir jeg sur av. Noen er faktisk lange og pinglete fra naturens side; med smale hofter og skuldre. Skal jeg nekte disse jentene å jobbe? Jeg blir utrolig provosert når noen sier at en jente er altfor tynn og må være sjuk, når jeg vet at hun ikke er det. Det er faktisk mobbing! Her i landet er det av en eller annen grunn lov til å trakassere tynne mennesker, men gud forby at man uttaler seg om den overvektige delen av befolkningen. Tynn er ikke ensbetydende med syk. Syke jenter sender jeg hjem! Forøvrig er det viktig å merke seg at det å være modell er et yrke. Til et yrke stilles det krav. Disse kan man velge å forholde seg til. Å være modell – i likhet med politi, lege eller ingeniør – er faktisk ingen menneskerett. 
Synes du bransjen har endret seg siden du startet? 
– Litt, selvfølgelig, men ikke så mye. Supermodellenes tid er definitivt over. Mange av dagens modeller er minst like bra som 90-tallets ikoner, men de er flere – og «moten» skifter oftere. 
Pressen har med jevne mellomrom intervjuer med modeller som klager over at kjente skuespillere er i ferd med å ta jobbene fra dem…? 
– At skuespillere fronter store kampanjer er ikke noe nytt. De har alltid vært der. Da er jeg mer bekymret for de mange – til dels «intetsigende» – bloggernes økende status. Etter finanskrisen har også markedet gått litt tilbake. Mange land sliter økonomisk, og honorarene er ikke slik de var for noen år siden. Men sånn er det bare. Det kan fort endre seg igjen. 
Eileen Ford, som du samarbeidet tett med i mange år, var mer enn voksen da hun overlot sjefsstolen til andre. Har du planer om å følge i hennes fotspor? Eivor ler høyt. 
– Eileen gikk av da hun var sytti år. Nå er hun 91, og tror fremdeles at hun driver byrået. Så nei, den dagen jeg viser tegn på å miste grepet har jeg gitt mine kjære medarbeidere klar beskjed om å leie meg hjem.

Tekst: Siri Gerrard | Foto. Marte Eyde Kjuus & Privat