Dronningen av bymarka

Skistua er Bymarkas storstue og alle Trondhjemmeres stolthet. Husets årelange forfall har vært kilde til bekymring for markas uslitelige travere. Men nå har hun raket ryggen i all sin prakt, og lar seg gladelig nyte i fulle drag etter den store foryngelsesprosessen. Tornerose har våknet fra den ufrivillige dvale... – Bymarka uten Skistua er nesten som Trondheim uten Nidarosdomen. Så viktig er den for trondhjemmere, sier Sverre Hosen, generalsekretær i Trondhjems Skiklub. – Svært mange trondhjemmere har et forhold til Skistua, og mange anser den som sitt hjertebarn, stemmer daglig leder Sissel Carstens i. Skistuas historie går helt tilbake til 1896, og i løpet av disse årene har huset gjennomlevd både gode og vonde dager. En ekte dronning lar seg imidlertid ikke stoppe av litt vanskeligheter, så Skistua står fortsatt her til glede og forlystelse for byens befolkning og besøkende. IN magasinet har tatt turen opp hit denne vakre vinterdagen for å ta fornyelsen nærmere i øyesyn, og for å få vite litt mer om husets historie. – Dette er et fantastisk sted, såpass kort avstand fra sentrum, og hele 400 m.o.h. Værforholdene her er så spesielle at selv om det regner på Lade så trenger det ikke gjøre det her oppe, forteller en begeistret Carstens. – Hvis Gråkalltoppen er hvit, da er det skiføre, legger Hosen til. - Er man i tvil, kan man gå inn på Skiklubbens nettsider og sjekke føremeldingen som oppdateres hver morgen syv dager i uka. Der ligger opplysninger om nedbørsmengde, smøretips, løypetilstand og forekomst av blankis eller issvuller, lyder rådet.

Skiklubben ble stiftet i 1884, etter framveksten av et skimiljø fra Trondhjems Turnforening. Turnforeningen hadde til da hatt et samarbeid med Forsvaret fram mot 1860-tallet, hvor man arrangerte øvelser i skyting og skigåing. Dette førte til dannelsen av en skiforening på 1870-tallet, som kun eksisterte i en tiårsperiode, før den ble oppløst. Da var imidlertid interessen for å danne en skiidrettsforening for alvor våknet, og Trondhjem Skiklub ble da dannet i 1884, sier Sverre Hosen, vår lokale skihistoriker. – Folk begynte å trekke opp i marka i helgene. Man gikk opp ifra Steinberget, forbi Wullumsgården og opp gjennom Ila-dalen, før man kom til Fjellseter, hvor det på den tiden var seterdrift. Første tilholdssted for skiklubbens medlemmer var nettopp der, hos ekteparet Ane og Isak Fjellseter. Paret hadde to rom, hvorav Skiklubben leide det ene som møtested på søndager. Etter hvert som medlemstallet raskt økte til 500 medlemmer, ble det lille rommet for trangt, og man begynte i 1893 planleggingsarbeidet med å bygge ei egen hytte oppe ved Gråkallen, informerer Hosen.

Da Skistua sto ferdig i 1896 i regi av Trondhjems Skiklub, var de totale kostnadene på 7.850 kroner. På selve åpningsdagen 25.januar i 1896 var det storslagen middag der for 100 personer, hvorav 40 overnattet på huset. Huset ble mye besøkt, og medlemstallet økte stadig slik at man raskt begynte å planlegge en ny utbygging. I 1905 sto det første påbygget ferdig, og da hadde man økt antall sengeplasser til 72. Den økte aktiviteten oppe i marka, førte til at man begynte å lage skiløyper rundt år 1900. Man hugde ut løype-traséer, og Skjelbreidalen var den aller første som ble rensket for trær og erstattet med løyper. Dette rydningsarbeidet pågikk fram til ca. 1920, da hadde man hugget ut cirka 13 mil med skiløyper. – Husk at dette arbeidet foregikk uten maskiner, med håndsag og øks som eneste verktøy, sier Hosen. Skiklubben fortsatte å vokse, og i 1929 ble nok et påbygg til, denne gangen med utvidelse av grunnflata. I kjelleren ble det nå satt opp sanitæranlegg og et egnet sportslokale for skiløpere. Oppe i første etasje etablerte man en stor sportssal, det store oppholdsrommet som helt fram til i dag kalles ”Store-sporten”.

Også Skistua fikk gjennomgå under andre verdenskrig da tyskerne inntok huset i 1940. Da krigen var over i 1945, var det et temmelig nedslitt hus Skiklubben fikk tilbake. Oppussingen pågikk i et helt år før man atter kunne ta i bruk huset. – I 1946 var man igjen i gang med driften, og alt gikk bra helt til det fatale skjedde på nyttårsaften 1946. En rakett landet på taket og satte fyr på huset. Skistua sto ikke til å redde, alt brant helt ned, forteller Hosen. Man satt ikke lenge og gravde sørgmodig i asken, men valgte i stedet å brette opp ermene. Allerede den 10.januar 1947 arrangerte Skiklubben ekstraordinær generalforsamling hvor det ble vedtatt at Skistua skulle gjenreises. På grunn av de vanskelige forhold som oppstår etter en krig, tok det ekstra tid med leveranser av materialer. Det nye huset sto derfor først ferdig tre år etter, altså sommeren 1950. – Det er faktisk skallet av det huset vi sitter i i dag, sier Hosen. - Denne gangen kostet det derimot en halv million, ikke 7.850 kr. som i 1896.

Fra 1950- tallet så man mot lysere tider både for Skistua og Skiklubben. På den tiden måtte man være medlem av skiklubben for å være der, og i helgene var det ofte tettpakket med folk. Den gamle funksjonen som hotell og overnattingssted fortsatte også. Resepsjonen befant seg nede i første etasje ved husets hotellinngang, den andre inngangen var for Skiklubbens gjester, informerer Hosen. – En skiheis, Gråkallen Skitrekk, ble etablert i 1958 i Kleiva ved Vintervannet, og den bidro til alpinsportens oppblomstring i Trondheim. Det var populært med skirenn, og et renn det fortsatt ryktes om er det populære slalomrennet ”Vårblomsten”. Hoppsporten hadde på 1880-tallet fått sin oppstart nede på Blyberget, men på begynnelsen av 1890-tallet hadde folk funnet ut at de måtte lenger opp i terrenget for å finne bedre egnede forhold, ergo trakk man til Fjellseter og Gråkallen. – Disse arrangementene med skirenn trakk mye folk ettersom årene gikk, og det største rennet nest etter Holmenkollrennet i Norge, var faktisk Gråkallrennet, kan Hosen litt småstolt fortelle.

– På det meste var det sju hoppbakker her, i tillegg til alpinbakken borte i Kleiva. Helt fram imot 1980-tallet fortsatte hoppsporten her oppe, helt til det ble bestemt at Granåsen skulle bygges ut og utvides. Etter tildeling av ski-NM og VM, ble hopprenn-aktiviteten flyttet dit. Etter etableringen av Vassfjellet alpintsenter på 1980-tallet, har det gått nedover for den slags skisport her oppe. Vi har dessverre ikke noen spesielt familievennlige bakker i Kleiva, det terrenget passer nok best for de som kjører freestyle og snowboard, eller løssnøkjøring, sier Hosen. IN magasinet får vite at Skiklubben sammen med Freidig Il. ser på et eventuelt nytt anlegg på baksiden av Lille Gråkallen. - Vi håper på å kunne etablere noe mer familievennlig på dette området og noe i retning av en skipark for ungdommer, med gode muligheter for snowboard, twintip osv., kan Hosen formidle før han forteller videre om Skistuas historie.

Endringer i økonomien til Skiklubben, blant annet bortfall av økonomiske tilskudd, førte til at man i 1974 bestemte seg for å gi Skistua i gave til Trondheim kommune. Kommunen, i form av bystyret, lovte å holde Skistua åpen og ta vare på huset med tanke på vedlikehold og oppussing. Dette ble det smått med etter hvert som årene gikk. Under 100-årsjubileumsmiddagen i 1984, ble det satt ned en komité hvis oppgave skulle være å jobbe opp mot kommunen for rehabilitering av Skistua. Det var nødvendig å få gjort noe. Allikevel forløp hele 80-tallet og nesten hele 90-tallet uten at noe skjedde. Slitasjen vokste. Driverne skiftet stadig, og økonomien var dårlig. Skiklubben fortsatte å jobbe for rehabilitering utover i 90-tallet, men det så mørkt ut, forteller Hosen. – I 1997 uttalte kommunen at de ville rive huset, siden de så det som lite hensiktsmessig og for dyrt å sette det i stand. Men heldigvis var det folk i Skiklubben som hadde vilje og krefter til å kjempe videre, og de la i 1998 fram et forslag for Bystyret som førte til vedtak om full rehabilitering av Skistua. Det å lage parkeringsmuligheter oppe ved huset og lenger nede. Det ble reguleringssak, og reguleringsplanen ble vedtatt i 2002. Årene fortsatte allikevel å passere uten at så mye skjedde, det sto dårlig til med kommuneøkonomien og med bevilgninger.

– Mattilsynet uttalte i denne tidsperioden at det måtte stenges her siden forholdene ikke lenger var forsvarlig for å kunne drive Skistua. El-tilsynet la ned forbud mot å ha åpent her, rapporten deres besto av hele 25 punkter som måtte utbedres. Vi hadde dugnad høsten 2001, mens vi gikk og ventet på at rehabiliteringen skulle begynne. Da malte vi opp huset, utbedret det elektriske og tok for oss diverse innvendige ting som blant annet kjøkkenet. Det ble mast på politikere om penger og om fortgang i reguleringssaken. Etter å ha forespurt Mattilsynet om hva som måtte gjøres for å få åpnet Skistua midlertidig, jobbet vi målbevisst med deres punkter, inviterte dem oppover for inspeksjoner, og fikk etter hvert alle rettigheter. Sommeren 2002 åpnet vi etter å ha vært stengt i over fem år. Det var åpent fram til i 2006, hvor det ble stengt på høsten for endelig å ta fatt på den ”ordentlige” rehabiliteringen. Etter gjentatte forsøk fra Skiklubben om å få satt i gang denne prosessen, ble det endelig, i 2004, bevilget 6,2 millioner til Skistua. Kommunen hadde nå en bedret økonomi, og det var litt mer penger i omløp. Etter hvert kom en tilleggsbevilgning på 4 millioner, som var øremerket utbedringer ”utomhus”, altså til vei og parkering. Imidlertid gikk man fremdeles og ventet på en byggesak, og rekkefølgebestemmelser i reguleringsplanen som måtte avklares. Først i 2006 var alt på plass og det var omsider klart for å starte rehabiliteringsprosessen. 20. oktober 2006 kom de første håndverkerne til Skistua.

Endelig, etter et års arbeid, kunne Skistua gjenåpne den 20. oktober 2007, i ny og ungdommelig drakt. Selv om folk flest synes det nye huset er flott, har noen for eksempel reagert på fraværet av hvite vinduskarmer. Fra arkitektenes side er derimot den nye ”looken” godt gjennomtenkt. Med helrødt ytre ville Skistua etter fagfolkets mening ligge penere i terrenget enn hva en rød/hvit variant ville. – Folk som kommer inn her for første gang etter nyoppussingen, står bare og måper og synes det har blitt lekkert her, smiler Hosen og Carstens. Nede i kjelleren planlegges et oppholdsrom for skoler og barnehager, og et eller annet sted setter vi opp det gamle, store veggbildet vi før hadde her inne i stua. Huset er på totalt 1200 kvadrat, med et gulvplan på ca. 400 kvadrat. Herav blir 200 kvadrat til et stort møterom i 2.etasje, hvor man vil få plass til ca. 100 personer. I tillegg kommer muligheten for å benytte seg av mindre grupperom. – Noe nytt her er lyddempingen i taket som er helt genial, sier de begge to, - nå finnes det ikke problem med støy uansett hvor folksomt det er her inne. Noe annet man raskt legger merke til er at de nye vinduene har blitt større og er senket lengre ned, slik at man nærmest får naturen inn i stua. Utsikten er praktfull, og vesentlig forbedret ettersom man også har valgt å tynne ut litt av skogen rundt huset for nettopp å åpne for lys og utsyn. Her kan man skue mot både Trollheimen og Vassfjellet på en klar dag. Materialvalget innomhus har for det meste falt på naturens egne materialer, som bl.a. tre og skifer, og også fargene er hentet fra Moder Jord. Nydelig mosegrønt preger veggen bak kafédisken, og enkelte steder finner man den duse, røde fargen fra tyttebæra eller fra høstlyngen. Skistuas meny er variert, man kan få kjøpt både vafler og en varm middag, alt ettersom hva man ønsker. - Flere dager i uken har vi åpent for middagsservering her, se gjerne på nettsidene våre, skistua.no, for mer informasjon om åpningstider, sier Carstens. – Å oppleve soloppgang og solnedgang her er et fargespill som er helt utenom det vanlige, det er akkurat som å være på fjellet, sier Hosen og Carstens i kor. Begge to blir sittende med lett drømmende blikk, så man bare så vidt kan ane hvor fantastisk det må være... Tekst: Nadja Løvaas Bertelli Foto: Trondhjems Skiklub