- Mangfoldsmisjonæren
- NORA MØRK: Fra håndball til smykkedesign
- Katrine Lilleland: Portåpneren
- Elisabeth Dahl: Kulturbyggeren
- «Fredagsmys» med Nina Jarebrink
- Forført av musikken
- En moderne eventyrer
- Ole Lukkøye satser på ungdommen
- Brigitte Jean Allen ― vil sette farge på byen
- Martha Lyse - I musikkens tjeneste
Drømmen om Hollywood
– Helt fra jeg var liten har jeg sagt at navnet mitt en dag ville bli å finne på rulleteksten til en større film. Og nå er jeg der. Det er nesten ikke til å tro, sprudler Linda Marie Johansen.
IN magasinet treffer henne i Egg & Bacon studio i Oslo, hvor crew og skuespillere er i ferd med å legge siste hånd på verket til årets store familiefilm – Yohan Barnevandrer. Nå gjenstår ettersync, eller ADR (Automatical Dialogue Replacement) som det heter på bransjespråk. Når det er gjort nærmer produksjonen seg slutten.
Fra Rælingen til Kristiansand
Linda Marie vokste opp på Løvenstad på Romerike. Etter at hun var ferdig med grunnskolen valgte hun frisørlinjen på den lokale yrkesskolen. Svennebrevet tok hun imidlertid aldri. Hår var nemlig ikke hennes egentlige ambisjon.
– Allerede da var det filmbransjen som sto i hodet på meg. Jeg tenkte det ville være en god idé å «frisere» seg inn i Hollywood. Om jeg kunne få jobb i en salong i Los Angeles ville sikkert en eller annen kjendiskunde oppdage mine virkelige talenter og skaffe meg en jobb i filmbransjen, ler hun. Det gikk ikke helt slik.
Etter at Linda Marie la saksen på hylla gikk ferden videre til en videobutikk, og senere til Coca Colas hovedkontor på Lørenskog. Etter noen år der bestemte hun seg for at nok er nok. For å nå sine mål måtte Linda Marie gå mer formelle veier. Hun skaffet seg studiekompetanse, og søkte seg deretter til Mediehøyskolen på Gimlekollen i Kristiansand – hvor hun kom inn.
At hun ikke lenge etter skulle bli Grete Salomonsens høyre hånd (Personlig assistent for Produsent Odd Hynnekleiv og Regi/manus, Grete Salomonsen) under innspillingen av Yohan Barnevandrer var intet annet enn en tilfeldighet. Linda Marie var på vei hjem etter en tur på utestedet Frøken Larsen i Kristiansand. Bilen hennes sto parkert like utenfor, men idet hun skulle sette seg inn fikk hun øye på en liten valp like ved. Linda Marie, som er en dyreelsker av dimensjoner, kunne ikke la vare å klappe den. Hun kom raskt i prat med valpens eier, som nok var glad i hunden sin, men som der og da følte hun ikke hadde tid til å gi det lille dyret verken nok kos eller mosjon. Den kvinnelige eieren avslørte at hun hadde en deadline å passe. «Deadline» var et ord Linda Marie hadde god kjennskap til. Uten å tenke seg om tilbød hun seg å passe valpen ved behov. På en liten lapp skrev hun hundens navn – Glogg – og eierens telefonnummer. Sistnevntes navn var enn så lenge ikke så viktig.
Linda Marie ringte dagen etter, og fikk Glogg på besøk – i tre uker. Med tiden fikk hun også bedre kontakt med Gloggs eier, Grete Salomonsen. Da det gikk opp for Linda Marie at Grete var primus motor i Penelopefilm og filmregissør med klassikeren Kamilla og tyven på merittlisten, hadde hun mest lyst til å rope: Jeg vil jobbe for deg, og tar hva som helst! HVA SOM HELST!
– Jeg måtte virkelig beherske meg for ikke å bli krampaktig. Men jeg ønsket så inderlig å arbeide for Grete, ler Linda Marie.
Først måtte hun imidlertid gjøre ferdig bacheloroppgaven i journalistsikk, og Grete Salomonsen og produsentektemannen Odd Hynnekleiv ble et naturlig valg. Linda Marie hang på dem som en klegg i en uke, og gjorde tydeligvis et godt inntrykkk. For etter endt utdannelse begynte hun hos Penelopefilm. Hun skulle bli Gretes assistent. Med voldsom iver og sterkt pågangsmot gjøv Linda Marie løs på oppgavene med dødsforakt. Jenta fra Rælingen skulle vise seg å være et arbeidsjern av de sjeldne. Pålitelig og dyktig. Responsen fra arbeidsgiverne lot heller ikke vente på seg, og hun fikk stadig mer ansvar.
– Jeg er litt som poteten. Jeg kan brukes til alt, sier Linda Marie.
Kart eller GPS?
Linda Maries innsats var så uvurderlig at hun ble del av crewet som krysset Atlanteren for å gjøre opptak i Hollywood. Linda bobler av entusiasme når hun beskriver den hektiske tiden i filmbyen.
– Ble du noen gang starstruck?
– Jeg kunne bli starstruck av tanken på hvor jeg var – og hvem jeg ville møte. Derfor forsøkte jeg å tenke minst mulig på det. Hvis ikke ville nervøsiteten tatt overhånd.
Hun innrømmer at hun ved ett tilfelle faktisk var ganske nervøs – da hun fikk beskjed om å hente Kris Kristoffersen for å kjøre ham til studio. Vel innenfor portene til superstjernens hjem i Malibu ble hun møtt av tre hunder.
– Det er nesten litt absurd. Hunder har virkelig spilt en betydelig rolle i karrieren min så langt!
Ikke overraskende fant de to dyreelskerne fort tonen.
– Kristoffersen er veldig OK, sier Linda Marie, og legger til at selve kjøreturen fra Malibu til studio etter hvert utviklet seg til en nesten surrealistisk affære.
For å finne frem – på den fjorten felts motorveien – hadde Linda i forkant benyttet seg av bilens innebygde GPS-system. Det skulle hun gjøre nå også.
Kristoffersen derimot, hadde mindre tiltro til slike tekniske nyvinninger.
– Har du ikke et kart? spurte han.
Joda, Linda Marie hadde et kart i hanskerommet. Dermed endte hun opp med å skru av GPS’en til fordel for filmstjernens anvisninger.
– Tenk at jeg har hatt Kris Kristoffersen som kartleser! ler hun.
Har jobben svart til forventningene?
– I høyeste grad! Det er fryktelig hektisk, inntrykkene er mange og jeg har hatt masse adrenalin hele tiden. Utfordringene står i kø, men samtidig er det godt å innse at dette er noe jeg takler. Jeg fant rytmen fort, og tenker riktig. Så langt har de glamorøse festene vært mangelvare, men de kommer nok de også, ler hun.
Linda Marie prater som en foss, bobler av energi, er oppmerksom mot undertegnede men har samtidig full oversikt over hva som skjer rundt henne.
Hvor i all verden får hun all energien fra?
– Jeg lader batteriene når jeg sover. Ellers er jeg stort sett høyt oppe hele tiden. Jeg lever ennå i en slags drømmeverden. For bare noen år siden var bare tanken på at jeg skulle befinne meg der jeg er nå helt urealistisk, kvitrer Linda Marie og understreker hvert poeng med kontante armbevegelser. Selv en innfødt italiener ville vært misunnelig på denne unge kvinnens livlige kroppsspråk.
Nå gleder Linda Marie seg til at Yohan Barnevandrer har premiere, og er spent på hvordan filmen vil bli mottatt. Historien er basert på virkelige hendelser. Grete Salomonsen fikk ideen til manuset for snart tyve år siden. Det var en journalist som satte henne på tanken. Han lurte på om hun hadde hørt om barnevandringen på Sørlandet?
Salomonsen ble nysgjerrig, men å skaffe opplysninger viste seg å være komplisert. Hundre år etter at begivenhetene fant sted var det for mange ennå et nokså sårt tema. Det faktum at flere foreldre sendte til dels svært små barn av gårde for å arbeide på egen hånd var forbundet med en god porsjon skam. Derfor var det vanskelig å få folk i tale.
Til slutt fant Grete to mennesker som selv hadde vært barnevandrere. I likhet med flere fra samme bakgrunn hadde de to utvandret til USA. Da regissøren møtte dem var han 103, hun 99. Til tross for sin høye alder hadde de imidlertid flere av sine opplevelser friskt i minne. Det er disse to som har vært rollemodellene for filmens hovedpersoner, Yohan og Anna.
– Det er en engasjerende historie. Spennende også, forteller Linda Marie.
– Har du et eget manus i magen?
– Ja! Men først har jeg noen andre ting fore. En oppfølger til Yohan Barnevandrer er under planlegging, og jeg ser veldig frem til å jobbe under innspillingen. Den skal foregå både i Norge og utlandet.
I det samme svinser regissør Grete Salomonsen forbi, gir sin unge assistent en klem og forteller at Linda Marie er helt super.
Linda Marie rødmer kledelig.
– Det har vært utrolig inspirerende å jobbe sammen med Grete. Noen ganger må jeg nesten klype meg i armen for å forsikre meg om at jeg ikke drømmer. På en annen side er det viktig å ha både drømmer og ambisjoner. Jeg er overbevist om at de som ikke legger ambisjonene på øverste hylle heller aldri når toppen. Selv om jeg har bena godt plantet på bakken, så tror jeg alt er mulig – bare man jobber hardt nok for det og aldri gir opp drømmen, avslutter hun med et strålende smil.
Tekst: Siri Gerrard Foto: Stian Broch, Penelope Film AS (bilder fra filmen) & Nordisk Film Distribusjon AS (plakat)