Drømmen om dans

Camilla ble født i Trondheim i juni 1977. Med en mor som var lidenskaplig opptatt av ballett fikk den lille jentungen tidlig innføring i dansens mystikk. Bare tre år gammel begynte hun ved Turids ballettskole i Trondheim. Det likte Camilla godt, og etter bare et par leksjoner hadde hun bestemt seg. Hun ville bli danser.

Trondheim bød på en trygg og god oppvekst, men Camilla var tidlig innforstått med at hjembyen bare var et midlertidig oppholdssted. Skulle hun klare å gjennomføre det hun hadde satt seg fore måtte hun ut, og bare 16 år gammel begynte hun ved Statens Balletthøgskole i Oslo.

– Var du ikke litt vel ung til å flytte hjemmefra?
– Jo da, det høres nok litt dramatisk ut. Faktum var at jeg var mer enn moden nok til å flytte. Det var aldri noe særlig profesjonelt miljø for ballett i Trondheim. I en by hvor fotballen står sterkt var det få som kjente til dansens verden. Jeg følte meg litt utenfor. I Oslo ble jeg plutselig del av en større scene. Det var som å begynne å leve på nytt!
Etter tre år i hovedstaden fortsatte Camilla studiene ved Centro Internacional de Danza i Madrid; en tilleggsutdannelse som skulle sørge for at hun ble enda bedre.

I 1997 startet Camilla som aspirant ved Nasjonalballetten i Oslo. Tre år senere var hun en del av det faste ensemblet.
– Jeg trivdes ubeskrivelig godt i Nasjonalballetten. Å forlate dem satt langt inne.
Men ønsket om å utvikle seg ble for sterkt, og i 2003 forlot hun den klassiske balletten til fordel for et mer moderne uttrykk – dansekompaniet Carte Blanche, som har sin base i Bergen.
– Behovet for å uttrykke meg mer personlig førte til at samtidsdans ble neste steg. Det er litt mer her og nå. Litt eksperimentelt, men også med innslag av klassisk ballett – som jeg tross alt liker godt. Man får sjansen til å utvikle sin egen stil, og lager i større grad dansen selv. Rommet for å bryte grenser er større. Samtidig må man forholde seg til individer som er minst like sterke som en selv.
Ved Carte Blanche har Camilla utmerket seg i flere verk, blant annet i forestillingene av israelske Ohad Naharin, en av verdens dyktigste koreografer innen samtidsdans. I 2005/06 ble hun tildelt dansekritikerprisen for sin medvirkning i forestillingen Carte Blanche á la Naharin, og i 2007 fikk Camilla koreografiprisen sammen med Danile Proietto for «My mood made her betray her secret» fremført på Staatsoper Hannover.
I tillegg til faste oppdrag for Carte Blanche deltar hun også i andre prosjekter. Nylig var hun på turne i London og Frankrike, hvor hun danset i regi av den kjente koreografen Russel Maliphant.
– Det var første gang på lenge at jeg fikk et langvarig opphold i utlandet. Dessuten var vi bare tre dansere, så settingen ble mer personlig enn det den er i et kompani med tolv personer.

– Hvordan er hverdagen din?
– Veldig intens! Ofte har jeg tolv timer lange arbeidsdager. Formiddagen går gjerne med til øvelser med Carte Blanche, senere underviser jeg og om ettermiddagen er det trening igjen. Kveldene benytter jeg ofte til innstudering av egne prosjekter. Slik er det seks dager i uken. Men ensformig blir det aldri. Én produksjon krever sine forberedelser, en annen noe helt annet. Camilla bekrefter at det er viktig å leve sunt. Et riktig kosthold er viktig.
– Men når man er så ekstremt fysisk aktiv er det viktig å unne seg noe. Sjokolade spiser jeg hver dag.

Camilla trives i Norge, men blir like glad hver gang et oppdrag bringer henne over landegrensene.
– Å reise er viktig. Dans er litt mindre profilert i Norge enn det er mange andre steder. I Bergen er det for eksempel stor mangel på skikkelige scener. I andre europeiske land har hver minste lille by en scene å være stolt av. En annen fordel er å måtte forholde seg til et nytt publikum. Det er utrolig lærerikt. Det var også gjennom dansen at Camilla fant ektemannen Yaniv Cohen. Også han er fast ansatt i Carte Blanche.

– Hvordan er det å både bo og jobbe så tett sammen?
– Det byr selvsagt på enkelte utfordringer, men stort sett går det fint. Vi samarbeider godt. Av og til får vi til og med lov til å danse sammen, ler hun. Resultatet blir veldig inderlig og ekte, men veien dit kan nok være mer preget av høylydte diskusjoner enn hva man har med andre dansepartnere. Men så er det jo resultatet som er viktigst da, forteller Camilla videre.

– Hva med barn?
– Det er definitivt et ønske som stadig blir sterkere. Jeg tror nok snart naturen skal få gjøre sitt på det området.

– Har du noen tips til andre dansespirer?
– Jeg får ofte det spørsmålet. Når jeg har workshops, eller underviser, tar jeg meg alltid tid til å snakke litt med hver enkelt deltaker. Jeg deler gjerne av mine erfaringer. Det viktigste er at det å lykkes avhenger av flere sammensatte faktorer. God fysikk er viktig, men ikke det eneste. Ei heller de riktige bekjentskapene. Særlig det å bare tenke fysikk kan bli en fryktelig belastning for kroppen. Spiseforstyrrelser er et kjent fenomen. Men ender man opp med det er det faktisk mindre sannsynlig at man lykkes. Det er langt viktigere å gi kroppen en god base, og heller sørge for at den blir så sterk som mulig.

Å gripe dagen er også vesentlig. Det lyder som en klisjé, men ikke mindre er det helt sant. Karrieren som danser er kort, og de emosjonelle berg- og dalbanene kan være voldsomme. Selv har jeg opplevd det flere ganger. Men en ryggskade, som sørget for at jeg måtte holde meg rolig i åtte måneder endret tankegangen min. Etter det bestemte jeg meg for å aldri mer kaste bort tid på unødvendig drama. Det er det simpelthen ikke rom for. Man må tenke konstruktivt. Nedturene kommer, men de kan benyttes til noe positivt. For en danser er hver eneste følelse viktig å ta med seg. Det er tross alt de vi lever av å formidle, avslutter Camilla.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Yaniv Cohen (Photographer/Dancer)