Den gode damen med det blå håret

– Dette var faren min sin bukse, skjønner du. Han har sikkert sett at stoffet var slitt, klippet det av og brukt tekstillimen han alltid hadde i lommen til å sette på et par lapper. De har nok forsvunnet i vasken et eller annet sted. Og det oppdaget ikke jeg før jeg hadde vært på jobb en stund. 
Med tanke på farens nære forhold til tekstillim slår det meg at Tinas interesse for klær kanskje har noe med arv å gjøre?  
– Det er nok noe med gener, ja. Far var også i tekstilbransjen, og begge mine foreldre var noen kreative skruer. Barndommen min var en salig blanding av oppfinnsomhet og galskap.  
Nettopp farens yrke er årsaken til at Tina ble født i Nord-Norge, og ikke i Oslo. På grunn av jobb forlot han og familien hovedstaden til fordel for Mosjøen, hvor Tina senere ble født. Planen var å bli et par år, men oppholdet trakk ut – til den yngste datterens store fortvilelse. Hun har alltid følt seg som Oslo-jente, og alle ferier ble tilbrakt hos besteforeldrene i storbyen.  
– Denne byen er for liten for meg! Deklamerte hun for sine foreldre. Og for at jenta skulle holde ut i provins-Norge måtte faren – flere kvelder i uken – frakte Tina til en høyde utenfor byen. Mosjøen by night virket nemlig litt større enn den gjorde på dagtid.  
– Jeg fikk en litt sånn New York-følelse, ler Tina.

I tenårene flyttet Tina «hjem» til Oslo. Hun fant seg godt til rette i storbyens alternative miljø, var en svoren synthpop-fan (det er hun ennå) og forelsket seg i Richard, som hun senere ble samboer med. 
– Han lignet sånn på vokalisten i Depeche Mode, forteller Tina.  
Allerede på denne tiden hadde hun en altoverskyggende interesse for klær – gjerne litt rare klær. Sydd hadde hun gjort siden hun fikk sin første symaskin i konfirmasjonsgave. Drivkraften var av det eksperimentelle slaget.  
– Jeg har alltid syntes det er spennende å sjekke ut om ting funker – selv om utgangspunktet tilsier det motsatte.

Tina var godt voksen da hun bestemte seg for å satse seriøst som designer. Hun studerte ved Esmod, hvor Diplomoppgaven hennes ble belønnet med juryens pris. 
Kjent for alvor ble Tina etter at hun deltok i Designerspirene på TV3. Stilen hennes skilte seg klart ut fra de andres, i tillegg var hun svært dyktig rent teknisk. Tina ble nummer to. Etter Designerspirene kom Tinas kolleksjoner på løpende bånd, flere ganger i året. Det ble mye reising og mye jobb. 
Nå har hun trappet litt ned. Istedenfor å lage store prøvekolleksjoner konsentrerer hun seg om litt færre plagg og salg via sin egen nettside, www.tinahaagensen.com. Dermed står hun også litt friere med hensyn til sesonger. Stilen hennes, som lenge var nokså avantgarde, er tonet noe ned. En titt på nettsiden vitner om vakre klær; inspirert av så vel Østens estetikk som vintage chic. De er feminine, en tanke nostalgiske og rike på detaljer. Om stilen er roet litt ned, betyr det på ingen måte at Tinas plagg ikke er gjenstand for interesse. Da Ingrid Bolsø Berdal ledet Amanda-showet tidlig i høst var hun iført nettopp en av Tinas kreasjoner – en elegant modell med dyp utringning. Tinas kjole fikk langt mer oppmerksomhet enn selve showet – som ble slaktet. En kritiker mente sogar at Bolsø Berdals antrekk var det eneste flotte innslaget i hele sendingen.  
I disse dager forbereder Tina seg til årets julemarked på DogA, hvor hun har egen stand. Fjoråret var en enorm suksess; det håper hun at årets begivenhet også blir.  
Før den tid skal hun fortsette å veilede årets avgangselever ved Esmod, en deltidsjobb hun har hatt i et par år – og som hun stortrives med.  
– Det er kanskje det skumleste jeg noensinne har begitt meg ut på, og jeg gikk mange runder med meg selv før jeg takket ja til tilbudet. Nå føler jeg meg beæret, og synes i tillegg det er en deilig kontrast til resten av uka, da jeg jobber med egne ting.  
Hver torsdag er Tina dessuten å se i Aftenpostens motepanel, en stilling hun heller ikke tar lett på.  
– Det er kjempegøy å ha fått en slags mentorrolle. Jeg tenker nøye over hva jeg sier, og håper jeg bidrar med både inspirasjon og opplysning. Håpet er å få bransjen til å fremstå som en seriøs næring – for det er den! Design er verken overfladisk eller lett.

Mens vi andre benyttet sommerferien til strandliv i sol og regn, var Tina på jobb. Hun var da assistent for mangeårig venn og samarbeidspartner Kjell A. Nordström, alias Baron von Bulldog. Sistnevnte har slått seg opp som kostymedesigner, og ønsket Tinas hjelp under arbeidet med sitt nyeste filmprosjekt.  
– Det var kjempegøy, og for meg en ny måte å jobbe på. Man står ganske fritt, innenfor visse rammer selvfølgelig, og jeg gjør det gjerne igjen. Nå har jeg jo faktisk tid til å påta meg slike oppdrag.  
Tinas egen fremtoning er utvilsomt fargerik – ofte i sterkere grad enn hva som preger kolleksjonene hennes. Hun beskriver seg selv som en levende installasjon. Selv har jeg alltid undret meg over det knallblå håret. Hvorfor nettopp blått?  
– Jeg har alltid eksperimentert med hår. Først på dukkene, så på meg selv. Noen ganger også på værhårene og pelsen til hunden min. I grunnen har jeg prøvd alt annet enn å være naturlig, og blått funker ganske enkelt best. Men det må være ordentlig, sier hun, og viser til sin nyklippede bob.  
Jeg liker når folk har en gjennomført stil – selv om den er eksentrisk, fortsetter hun. Cowboy-Laila er fantastisk, det samme var Anna Piaggi. Jeg savner flere originaler i bybildet. Ofte er det faktisk eldre damer som tør mest. Se på amerikanske Iris Apfel, for eksempel. I en alder av 91 år er hun blitt en av Manhattans it-jenter!  
Du ser ikke deg selv på et lignende sted?  
– Sånn litt New York neurotic, mener du? Jo, jeg kunne sikkert glidd rett inn i det miljøet, ler Tina. Selv har jeg sett for meg å tilbringe alderdommen i Florida – med tropiske farger, flamingorosa og turkis. Det er definitivt meg, avslutter Tina – før hun spretter en flaske vin.  
– Det fortjener vi – etter en lang dag på jobb! 

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Rygg-Heliasz, Mats Holst, Ida Bjoervik & David Nikolaisen