a-ha på hjemmebane

Da a-ha gikk til topps på den Amerikanske Billboardlista med ”Take on me” i 1985, gjorde de det som ingen norske band før eller etter dem har klart. Det var starten på eventyret for tre sterke personligheter som allerede hadde jobbet hardt, og opplevd nedtur etter nedtur med den samme sangen før den endelig satt. Magne Furuholmen, Paul Waaktaar og Morten Harket. Tre karer som tok et enkelt og hyggelig-klingende ord med seg ut, og halve verden lyttet. Og her er de fortsatt. a-ha. Med ”Take on me” fulgte den halvanimerte musikkvideoen de fleste kjenner godt, og den var absolutt banebrytende. Den hjalp utvilsomt sangen oppover listene, og på MTV music video awards sopte de inn priser. De neste årene var et norsk band med på å sette standarden for popmusikk, for livsstil, og ikke minst mote. Husker du de hullete jeansene? Man lagde dem selv, ved å rive, slite og bruke. Gjerne til det var mer hull enn bukse igjen. Nå kjøper vi dem fra Dolce og Gabbana for fire tusen kroner stykket.

Man kan vel uten for mye risiko påstå at bandet har hatt to klart atskilte perioder. Den første startet med ”Take on me”, og varte til bandet i 93 / 94 splittet opp etter mye intern uenighet. Høydepunktene i denne første perioden var mange. Hits ble det mange av, selv om de ikke nådde samme høyder igjen i USA. I England derimot, ble de bare bedre og bedre tatt i mot, og ”The sun allways shines on TV” gikk helt til nummer én på single lista. Andre deler av verden kunne heller ikke få nok, som for eksempel Australia. Det er nesten vanskelig å tro, men a-ha holder trolig fortsatt verdensrekorden for antall betalende på en konsert. På festivalen Rock in Rio 2 i 1991, trakk de hele 198 000 tilskuere! Til sammenligning klarte verdensnavn som George Michael, Prince og Guns N’ Roses bare seksti tusen hver. Ikke dårlig det. Heller utrolig. Med sangen “The living daylights” fikk de også æren av å være blant de eksklusive få som har komponert og fremført en James Bond tittellåt. Ikke rart arrangør Bjørn Gerry Viksund i Haugesund er oppspilt. – Vi har jobbet for å få a-ha i over et halvt år, forteller han Haugesunds avis. Han og partnerne lyktes, mot sterke konkurrenter, i å vinne supergruppas gunst, og kan uten tvil sies å ha den aller største gullroten på vestlandet sensommeren 2007.

Da a-ha opptrådte på Nobelpris-konserten i 1998 med den nye låta ”Summer moved on”, kunne alle forstå at noe var på gang igjen. I 2000 kom comebackalbumet. Nå viste det seg riktignok at på de første albumene etter comebacket var gutta trolig aldri noen gang sammen i studio når de spilte inn. – Nå skal det kanskje sies at de platene ikke var de beste eksemplene på godt samarbeid, har Paul Waaktaar, nå også med etternavnet Savoy, uttalt. Platene fikk jo også blandede kritikker, men at de oppnådde en viss suksess kommer man ikke bort ifra. a-ha hadde fortsatt en fanbase der ute, og de åpnet også ørene til nye publikummere. Det siste albumet, Analogue, kom i 2005 og det er helt klart nok av mennesker der ute som synes det begynner å bli lenge siden. Ti tusen av dem befinner seg i Haugesund den første september i år. Og i 2005 var 120 000 fans i Frognerparken. Norges største konsert noen sinne. Selvfølgelig får man vel si. Det sømmer seg jo for Norges eneste supergruppe.

Morten Harket har en umiskjennelig stemme. I alle fall er måten han bruker den på det. Mange forguder den, men andre igjen vil si at den litt for ofte har havnet på den gale siden av rent, la oss si falskt, under liveopptredener. Selv er han jo klar over dette. – Mitt problem er scenen, bråket og vanskene med å høre min egen stemme. Jeg har en krevende sangteknikk og kan ofte presse stemmen for mye, sier Harket. Under Live 8 i Berlin 2005 hadde han alvorlige problemer med å høre seg selv. Han måtte be om en kort pause, og i pausen snakket han om formålet med Live 8 til fansen. Pausen ble lenger enn planlagt. Det hele endte med at a-ha til slutt ble bedt om å gå av scenen før de var ferdige med sine fire planlagte nummer. Ikke særlig morsomt. Men utsagnet til Magne Furuholmen i etterkant kan tyde på at de er et band med stigende vennskapskurve. – Publikum ville uansett ha mer når vi gikk av, så jeg tar det som et godt tegn på at vi gjorde vår del for at arrangementet ble vellykket.

At alle tre medlemmer i a-ha har hatt masse å drive med utenom bandet er ingen hemmelighet. Paal med ”familieprosjektet” Savoy, Morten med solokarrieren og Magne med sin egen karriere som kunstner. a-ha er en pengemaskin med mange lojale fans og en hel generasjon å hvile på når det kommer til konserter. Et nytt og etterlengtet album kan fortelle oss alle om a-ha virkelig er et prosjekt der intelligent og gjennomtenkt popmusikk med universell appell kan oppstå, og igjen målbinde oss alle med hit etter hit. Det kan kanskje avsløre om a-ha virkelig er noe trekløveret ønsker å ta videre. Kravstort? Tja? Folk i Haugesund kan i alle fall glede seg. Hitparade! Garantert!

Album - Hunting High And Low (1985) - Scoundrel Days (1986) - Stay On These Roads (1988) - East Of The Sun, West Of The Moon (1990) - Headlines And Deadlines (1991) - Memorial Beach (1993) - Minor Earth | Major Sky (2000) - Lifelines (2002) - How Can I Sleep With Your Voice In My Head (2003) - The Singles 1984-2004 (2004) - Analogue (2005) Singler - Take On Me (first version) (1984) - Take On Me (1985) - Love Is Reason (1985) - The Sun Always Shines On T.V. (1985) - Train Of Thought (1986) - Hunting High And Low (1986) - I’ve Been Losing You (1986) - Cry Wolf (1986) - Manhattan Skyline (1987) - The Living Daylights (1987) - Stay On These Roads (1988) - The Blood That Moves The Body (1988) - Touchy (1988) - You Are The One (1988) - Crying In The Rain (1990) - I Call Your Name (1990) - Early Morning (1991) - Waiting For Her (1991) - Move To Memphis (1991) - The Blood That Moves The Body ‘92 (1992) - Dark Is The Night (1993) - Angel (1993) - Lie Down In Darkness (1993) - Shapes That Go Together (1994) - Summer Moved On (2000) - Minor Earth | Major Sky (2000) - Velvet (2000) - The Sun Never Shone That Day (2000) - Minor Earth | Major Box (2001) - Forever Not Yours (2002) - Lifelines (2002) - Did Anyone Approach You? (2002) - The Sun Always Shines On TV (live) (2003) - Celice (2005) - Birthright (2005) - Analogue (All I Want) (2006) Tekst: Marius Ormås Sørhus Foto: Universal Music/Stian Andersen