Vi må gripes for å begripe!

Nå er hun innom Kristiansand, to uker før hun tar plass i teatersjefstolen i Marvika: Det er duket for allmøte, pressekonferanse og intervjuer. Og midt i dette oppmerksomhetskjøret blir hun stilt overfor et absolutt essensielt spørsmål: Hva skal vi med teater? – For meg er teatret jakten på øyeblikk av betydelighet, magiske øyeblikk. Øyeblikk av scenisk sannhet og erkjennelse som kan flytte meg som menneske og berøre meg så dypt at jeg ikke blir den samme igjen. Uansett hvordan de berører meg, om det er gjennom tårer, latter eller stille ettertanke, kan de for eksempel løse opp en årelang knute som har ligget latent i meg. Og det er når disse øyeblikkene oppstår at teatret blir viktig. Ingrid Forthun går inn i et tankeunivers som hun ser ut til å ha god kontakt med. Hun tillater seg ikke å synke tilbake i lenestolen og ta det med ro – hun er på sporet av Den Gode Tanken og blir ivrig. – Det er en grunnleggende naturlov for mennesket å uttrykke seg. Blir vi stumme risikerer vi å bli syke. Både på subtile og mer konkrete nivåer. Fra vi er ganske små forteller vi historier. Å iscenesette disse historiene er en urkraft hos mennesket. Og teater som kunstform er jo også veldig gammel. Mennesket har alltid søkt å være i rom hvor historier fortelles! En søker etter det å oppleve noe i fellesskap - le den samme latteren, gråte over de samme sorgene. Senere har historien bredt ut sine vinger til flere opplevelsesrom – til bøker, tv, kino. Men teatret står der støtt.

Det er noe med at teater er så umiddelbart – alt skjer her og nå, forestillingen lever sitt eget liv hver kveld. Det trengs alltid et element av improvisasjon for at noe skal leve – og slik er det jo i livet også. Men teatret kan bare flytte oss som mennesker gjennom det faktum at det er mennesker av kjøtt og blod som står foran oss og gjennomlever noe. Det er da det har berøringskraft. Og det er vel nettopp dette som er hovedforskjellen på andre former for historiefortelling. Teater er øyeblikkets kunst. Men jeg er ikke interessert i å være moralist og fortelle publikum hvorfor det er viktig at de kommer på forestillinger. Det er så enkelt som å tenke på hva slags føde som gir næring for at en skal vokse. Alle foreldre vet at barn må ha mat, og at det er viktig hva slags type mat en får. Like sterk og variert næring trenger sjelen for at alle skal vokse i seg selv og forstå mer om sin menneskelighet. Godt teater er næring som utløser livskraft og inspirasjon, mening og erkjennelser.

La oss ta en ekstremsituasjon: Hvis vi mister håpet, hvis livsgnisten dør, da er åndelig føde nesten like viktig som vann. Hva er det som gir mennesket krefter til å dra lasset videre i en politisk forferdelig virkelighet? Er det ikke nettopp like mye den mentale som den fysiske kraften som gjelder da? Vi kjenner jo til tankens kraft fra uttallige historiske eksempler. Under Moskva-prosessene for eksempel, da de brant bøker i stor skala – da overlevde historiene inne i folks hoder! Nettopp det gir kraft, inspirasjon og håp! Dette var jo en ekstrem virkelighet i en presset hverdag, men poenget mitt er at vi ved tankens kraft kan løftes ut av katastrofetenkning – og kanskje greier vi da å gå de skrittene som trengs videre for å løfte oss ut av vår egen misere.

Etter å ha opplevd henne på allmøte, pressekonferanse og intervjurunder med pressen, er det et uttrykk Ingrid stadig gjentar: «Dette blir gøy!» Teatersjefen bobler av følelser, og har et sterkt forhold til det hun arbeider med. Og nettopp historier er noe som ligger Ingrid Forthuns hjerte nær. Hun er opptatt av å fortelle Den Gode Historien gjennom sitt arbeid med teater, musikk, opera og pedagogisk arbeid. – Min sterkeste teateropplevelse var da jeg så Tarjei Vesaas’ Fuglane regissert av Ole Anders Tandberg, med Nils Sletta som Mattis. Jeg ble truffet av det dypt menneskelige i det å være annerledes. At vi har alle det samme behovet for å være en del av fellesskapet, og få lov til å bety noe for noen. Dypest sett er vi jo alene i oss selv og skal finne vår plass i et felleskap, selvets plass. For å få til dette må vi få tak i stadig større biter av livsglede og meningsfylde, løse ut stadig mer livskraft. Ethvert menneskes livsvei handler på mange måter om å bli den originalen en er ment å være. Og nettopp historien som fortelles i teatret kan på sitt beste gjøre oss mer livskraftige, mer livsudugelige. Selv om vi ikke nødvendigvis har gjort oss de erfaringene som karakteren på scenen gjør, blir vi mer livsudugelige i å forstå karakterens etiske dilemmaer. Det gjør oss medlevende, gjør at vi rommer stadig mer, og øker vår innsikt og empati gjennom å ta del i og oppleve et menneskes sjelekamp så tett på. Og selv om vi ikke kan forsvare de handlingene som utspiller seg på scenen, kan vi forstå bedre hva menneskets kamp med seg selv går ut på.

I tillegg til rollen som teatersjef vil sørlandspublikummet få oppleve Ingrid Forthun som regissør ved flere anledninger. Da får hun mulighet til å vise oss i praksis hva hun mener er teatrets eksistensberettigelse. – Som regissør tvinges man til å stille seg selv spørsmålet om hva vi skal med teatret, hva vi egentlig driver med. Selv elsker jeg alle fasene av regiarbeidet: Den ensomme prosessen i det å forstå og prøve å trenge inn til hvorfor disse menneskene sier akkurat dette eller handler som de gjør. Det visuelle samarbeidet med scenograf, kostymedesigner og lysdesigner for å gi forestillingen det uttrykket den skal ha. Den kollektive prosessen med skuespillerne i det å skape akkurat dette forestillingsuniverset. Hva er det som gjør at karakterene strever, og hva er det de strever med? Det er sjelekamper som skal iscenesettes, og jeg må analysere alle disse motstridene viljene og livene slik at det finnes en egen versjon av hva jeg i konsentrert form vil at dette skal handle om. Jo dypere jeg greier å trenge ned i det, jo modigere blir mine spørsmål til skuespilleren. Og jo mer jeg tør å svare på de viktige spørsmålene i mitt eget liv, jo modigere blir jeg som regissør. Teater handler derfor på mange måter også om å stille modige spørsmål og løfte fram både det behagelige og det ubehagelige. I spennet mellom disse ytterpunktene oppstår det refleksjon. Og alle typer teater er like viktige. Hvis jeg vil at publikum skal gråte, bør jeg få dem til å le rett før. Latteren åpner veien slik at vi kan føle den dype smerten. I en begravelse ser vi jo at latter og gråt ofte henger sammen. I tragedien leter vi etter humoren, og i farsen leter vi etter alvoret fordi dette spennet finnes i begge. Alt er kvaliteter av alle de menneskelige arketypiske livsfølelsene som det er viktig for mennesker å ha direkte tilgang til.

Her er teatersjefen inne i særdeles dype tankerekker. Men i det faren for å bli for dyp blir overhengende, bryter humoren gjennom overflaten. – Jeg har alltid jobbet etter livslystprinsippet, og kommer ikke til å tvinge noen inn i teateret med skohorn og vaselin! Min oppgave er å skape sceneopplevelser som vårt publikum får lyst til å ta del i. Vi skal utfordre både intellektuelt og emosjonelt - og kroppslig. Teatret skal ta tak i hele mennesket! Uttrykksrikdommen og verket inviterer inn i en atmosfære – ulike manus har ulik tonalitet slik alle mennesker også har det. Vi kan ikke treffe alle hele tiden – vi må henvende oss spesielt, ikke generelt. Men gjennom et repertoar og en sesong skal det være mulig å treffe et rikt register.

Selv har jeg blitt overrasket over hva som kan være en meningsfull opplevelse. Og jeg liker å bli overrasket. Det er mange som kan si for seg selv at de ikke har noen forventning om å like opera, for eksempel. Men jeg skulle likt å prate med dem etter at de har opplevd La Bohéme – om ikke de likevel røres av musikken og historien? Det er en veldig betagende og sterk kjærlighetshistorie, og de kunne risikere å bli både overrasket av og takknemlig for opplevelsen. Kanskje det åpner døren inn til et rom man ikke visste at man likte å være i? Det å åpne slike dører har en egenverdi – da rommer ethvert menneske noe mer. En sitter ikke fast når en lar seg overraske, og det er en kvalitet jeg liker. Også i meg selv – jeg må utfordre meg selv på å gå inn i rom der jeg egentlig har noen fordommer! Vanntette båser er helt uinteressant, også innen kunstfeltet. – Min regilærer på teaterskolen, Irina Malochevskaja, lærte meg at publikum egentlig kommer for å se vurderingene som gjøres på scenen. De interesserer seg først og fremst for når plutseligheter inntreffer i et menneskes liv og vurderingene oppstår. Karakterenes vurderinger provoserer til handling – og dette er jo nettopp vurderingsprosesser i våre egne liv. Vi blir stilt ansikt til ansikt med dilemmaer og vanskeligheter. Under gitte omstendigheter er det utfordrende for oss alle sammen å gjøre de rette valgene i livet. I møte med scenekunsten og historiene som utspiller seg der kan teatret tydeliggjøre det å være menneske. Tekst: Line Bergram Aas Foto: Kjartan Bjelland