Trudy Wiegand: From Australia with Love

Kunstneren Trudy Wiegand er én av disse. Dessuten er hun imøtekommende, usnobbete og smellvakker. Trudy er dekket av maling fra topp til tå når hun tar imot meg i det lille galleriet sitt. Stedet, en tidligere tjenestebolig for Oslos eldste trevilla, er full av sjarme. En skjev og trang trapp fører opp i to rom og et lite kjøkken. Det ene er arbeidsrom; det andre galleri. 
– Jeg skal bare skifte topp. Da føler jeg meg litt mer presentabel, smiler Trudy, og gir meg samtidig muligheten til å titte meg litt rundt. 
Ute er det blygrått, men inne i Trudys atelier hersker lyset. Det er tilstede i alle maleriene hennes. Mange av dem er store, og kontrastene mellom det lyse og mørke, mellom det harde og myke skaper en særegen stemning. Fargepaletten er variert, fra duse pasteller til dunklere toner. Andre er laget i klare og sterke farger – som høsten på sitt aller vakreste. De er eksperimentelle, fulle av energi og befinner seg i krysningspunktet mellom abstrakt og figurativ kunst.

Malt har Trudy gjort siden hun var tenåring, men den gang hadde hun ingen ambisjoner om å kunne leve av det. Det var heller ikke et fag hun ble oppfordret til å satse på hjemmefra. 
– Faren min var også en pasjonert hobbymaler, men syntes det var viktig å ha et annet yrke ved siden av. Kunst var for usikkert. For foreldrene mine var det viktigste å ha en sikker inntekt i form av en trygg ni til fire jobb. 
Slik tenkte Trudy også. Men først skulle hun reise litt. Og det var som ung backpacker den australske jenta fikk sitt første møte med Norge – i form av en nordmann. Noen år pendlet hun mellom Norge og Australia. Forholdet til mannen tok slutt; nærheten til Norge gjorde det ikke. Etter å ha studert ved Waverley Woollhra Art School satte hun igjen kursen mot nord, og nok en gang møtte hun kjærligheten. Denne gang i form av den som er hennes nåværende kjæreste. Hun lærte seg norsk på ett år og fikk jobb som kabinpersonale i et norsk flyselskap. Senere begynte hun i Widerøe, noe Trudy fremdeles betrakter som et lykketreff. 
– Noen få intensive dager med jobb, men også mye fritid. Den kunne jeg bruke på å male. I tillegg kunne jeg reise til Australia opptil flere ganger i året. Familien min der var – og er – svært viktig for meg.

Med årene meldte to barn sin ankomst. Familieliv og jobben i Widerøe kombinerte hun med studier ved Nydalen Kunstskole i Oslo. 
I dag er det kunsten som er blitt Trudys hovedvirksomhet og med 1 ½ års ventetid på bestillingsverk, kjeder hun seg ikke. Hun er nettopp ferdig med en separatutstilling ved Galleri Ramfjord og i oktober venter en ny på Galleri Krane i Tromsø. Sommeren 2017 skal Trudy være festutstiller i Elverum Kunstforening. Male gjør hun stort sett hver dag. Og nettopp hver dag, eller «hverdagen», er noe hun setter stor pris på. Det er ekte lykke. 
– Jeg står som regel opp før resten av familien. Mannen min er like etter. Så vekker jeg barna langsomt og forsiktig. Det blir mange klemmer, kyss og stryking på bare rygger. En felles frokost er nær sagt hellig for meg. Barna anser det kanskje ikke som så viktig, men jeg håper at de vil se tilbake til det når de blir eldre som en fin start på dagen. Vi er en aktiv familie med mye ettermiddagsaktiviteter og får ikke alltid muligheten til å spise middag sammen. Derfor er frokosten ekstra viktig. Jeg tenner lys, om vinteren også i peisen, og så snakker vi om dagen som kommer. Ambisjonen er å være i atelieret til klokken ni. Det klarer jeg stort sett. Så en kaffe – det MÅ jeg ha – deretter er jeg klar til å begynne. Jeg prøver å male frem til 16-17 hver dag, litt avhengig av barna. Kveldene tilbringer vi sammen. Lager mat, gjør lekser, spiller spill eller leser. Jeg har et privilegert liv.

Trudy føler seg også takknemlig over å kunne leve av kunsten sin. 
– Jeg har bygget opp et solid nettverk, både på sosiale medier og gjennom «word of mouth». Galleri Ramfjord er min faste gallerist, i tillegg har jeg mitt eget lille sted. Jeg tror mye handler om å våge å gjøre seg synlig. Tørre å blottlegge seg, om du vil. Man skal ha høye mål, men samtidig ikke være redd for å feile. For meg handler også mye om jevn jobbing. Mulig at enkelte kunstnere kan sittes ukesvis med et glass rødvin i hånden og stirre på et hvitt lerret før de kommer i gang, men det funker ikke for meg. Jeg har som regel allerede en plan når jeg begynner. Ord har alltid vært en inspirasjonskilde, dem bruker jeg gjerne som en slags knagg. Ofte har jeg valgt også ut fargepaletten på forhånd. At bildene skal ha en eller annen dyp betydning er ikke alltid nødvendig. Det handler mer om å si noe uten å bruke ord. Det å røre noen gir glede. Fine tilbakemeldinger varmer et kunstnerhjerte. Også fordi man legger mye tid og energi i hvert enkelt bilde. Hvor mye tror jeg bare få er klar over. Det kan være ganske stressende før en utstilling. Derfor har jeg begynt på med yoga, men jeg vet ikke helt om det er noe for meg, ler Trudy. 
Men å gå på ski, av alle ting, liker hun godt. Det er en av de norske særegenhetene hun har tilegnet seg, og det med glans. 
– Jeg har gått Birken flere ganger, også på sykkel og løp. Har jeg først satt meg et mål, så gjennomfører jeg. Ikke nødvendigvis med stil, men det spiller ingen rolle. For å trives i et nytt land er det viktig å tilpasse seg. Språk, selvfølgelig, men også andre ting. Med tanke på at jeg kommer fra et varmt kontinent tror jeg vinteren ville føles forferdelig lang om jeg ikke hadde funnet glede i å gå på ski. 
Trudy er veganer, og så erkesunn som hun ser ut begynner jeg faktisk å lure på om et slikt kosthold kan ha noe for seg. 
– Men jeg er ikke av det militante slaget. Resten av familien er for eksempel ikke veganer. Barna får velge selv. 
– Har du virkelig ingen laster?
– Tjaaa, faktisk ikke. Da tror jeg det mer handler om noen egenskaper som kan være litt til bry. Jeg kan ha en forferdelig temperament, for eksempel. Stakkars mannen min, det er nok han som har opplevd det mest. Han er advokat og alltid behersket, mens jeg noen ganger kan bli så sint at jeg bare freser. 
Trudy fremstår imidlertid så blid og sprudlende at det er vanskelig for å tro. Noen intervjuer kan være et slit. Med Trudy er det motsatt. Hun tilfører energi. Det er snart på tide å tusle ut i regnet igjen, men før jeg går er det én ting jeg lurer på. 
– Kunne hun blitt noe annet enn kunstner? Damen virker nemlig svært allsidig. 
– Det er egentlig litt vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg fortalte foreldrene mine at jeg ville bli kunstner da jeg bare var 17 år gammel. Men, som jeg nevnte tidligere, mente de det var et altfor usikkert valg. Likevel var det nettopp det jeg gjorde, så drivkraften må ha vært sterk. Men, skulle jeg valgt noe annet håper jeg at jeg kunne vært dedikert og akademisk sterk nok til å bli dyrlege. Det tror jeg kunne trivdes godt med.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Øyvind Ganesh Photography & Bent Imer (av malerier)