Staalesen-Påske på teatret
«Peder Påske er en burlesk bergenskomedie med flere store talenter, fantastisk scenografi og medrivende musikk», skrev Bergensavisen etter urpremieren og trillet en femmer på teaterterningen. Dagbladet slo fast at «Bergen er en by i Europa. Peder Påske hyller både egenarten og fellesskapet», mens BT sin anmelder slo fast at «Her går det burleske, det groteske og de uttrykksmessig enorme overdrivelsene, både i spill og masker, opp i en høyere enhet.»
– Jeg er en stor beundrer av Hans Wiers-Jenssen, som er en litt glemt, men betydelig forfatter. Og jeg har hatt en idé i mange år om å prøve å dramatisere noen av krønikene hans, sier forfatter og dramatiker Gunnar Staalesen.
Noen reelle personer
Peder Påske er resultatet av denne ambisjonen, en komedie basert på et knippe av Wiers-Jenssens bergenskrøniker. Staalesen har pønsket ut en intrige som forener flere av skikkelsene fra krønikene, og satt dem sammen etter behov. De fleste av dem holder til i et staselig hus i Kalfaret, som familiemedlemmer eller tjenestefolk. Vi er i tiden rundt 1910. Peder Påske er den forsofne maleren som ankommer huset for å male et portrett av herren og fruen, men som ender med å rote seg borti datteren i huset, noe som generelt er svært lite ønskelig.
– Peder Påske er ingen hovedperson?
– Nei, han er ikke det. Han er øyenvitne og katalysator. Men det var ut fra krøniken om ham jeg fikk ideen om å dramatisere materialet. Jeg hadde også hørt Eilif Armand lese den en gang, og var dypt fascinert. I mitt stykke er historien om Påske blitt en rammefortelling. Men du kan si han er like viktig for stykket som Jan Herwitz er for Jan Herwitz – sistnevnte er jo død før handlingen begynner, men preger den likevel, sier Staalesen.
– Har Wiers-Jenssen basert sine krøniker på historiske personer?
– Han tok nok et par Knausgårder. I en av krønikebøkene, Tante Mine forteller, skriver Wiers-Jenssen i forordet at han har oppsøkt tante Rasmine Henrichsen på aldershjemmet for å høre historier fra gamle dager. Henrichsen opptrer også som figur i Jan Herwitz – og i mitt stykke. En del av historiene Mine fortalte fra steder hun hadde arbeidet som tjenestepike, kan være reelle. Men de fleste personene til Wiers-Jenssen er nok godt kamuflerte, eller fullstendig oppdiktede. Peder Påske er for eksempel oppdiktet, sier Staalesen, som selv har diktet litt i sin dramatisering.
– Noen av replikkene er umiskjennelig Wiers-Jenssens, men mesteparten av dialogen er min. Jeg har måttet leve meg inn i stoffet og dikte litt videre. I motsetning til i arbeidet med å dramatisere Amalie Skrams Hellemyrsfolket – der redigerte jeg nærmest bare. Skram hadde jo skrevet alle replikkene, jeg kunne dra dem rett over i manuset.
Høy og lav
– Det er mye fasade som skal holdes i orden i stykket ditt?
– Det er det bergenske borgerskaps skyggesider. Det var jo kjøpmanns- og rederdynastier hvor de som regel giftet seg med hverandre. Men disse patriarkalske kjøpmennene og rederne har også bidratt som mesener for byens kunst- og kulturliv. De var bereiste, orienterte, de kunne se kulturinstitusjoner ute i Europa og sørge for å etablere dem hjemme. Slik har det vært helt frem til etterkrigstiden – først da overtok det offentlige mye av dette ansvaret. På den annen side fikk vi også situasjoner som da Nordahl Griegs Vår ære og vår makt skulle settes opp på DNS. Stykket behandlet ikke skipsrederne nådig. Styret ved DNS, med rederstanden godt representert, satte seg kraftig imot. Teatersjef Hans Jacob Nilsen satte imidlertid stillingen sin inn på det, og forestillingen fikk premiere, sier Staalesen.
Musikken før bergensvisene
Atle Halstensen er hovedkomponisten av musikken i Peder Påske. Han har hatt med seg Karianne Jæger og Tarjei Vatne som medkomponister.
– Musikken i Peder Påske er slik jeg tenker meg bergenserne spilte og sang før de kjente bergensvisene ble laget, som Madam Felle og Fjellveivisen. Vi forsøker å gjenskape dette musikalske landskapet der folk møttes og drakk, danset og spilte, sier Halstensen før han legger til:
– Mens resten av landet tyr til folkemusikk og leikarring når de skal formidle sin tradisjon og sine røtter, finner vi elementer av både latinamerikanske rytmer og tyske skillingsviser i våre tradisjonelle bergensviser. Med musikken i Peder Påske har jeg forsøkt å gå ett skritt tilbake og gjenskape det musikalske landskapet slik jeg tror det var før bergensvisene ble laget. Kanskje var det slik det hørtes ut da de sang? Samtidig har vi inkludert ulike strofer fra bergensviser som Madam Felle, nettopp for å tydeliggjøre forbindelsen med dem.
