Skattkammeret Jordan

– Jeg prøver å dempe forventningene idet jeg går om bord i flyet; tenker at jeg har i alle fall lagt sprengkulda bak meg, selv om det skulle vise seg at Jordan ikke er så magisk som det sies. Men når vi endelig nærmer oss Aqaba kommer forelskelsen som et brev med posten. Utsikten fra fly-vinduet gjør at stillheten senker seg i 

kabinen, som om passasjerene ikke vil forstyrre det vakre øyeblikket med tomt snakk. Landskapet minner om enorme sandslott som har latt små jordfargede hus – nærmest legoklosser – få plass på andre siden av Rødehavet. Det er vanskelig å forstå hvordan to slike vakre tablåer kan ligge side om side, og jeg er allerede fylt av inntrykk – før jeg engang har kommet fram til hotellet.

 

– Klokken ringer tidlig når det er tid for min første utflukt på det fullspekkede programmet. Vi skal på dagstur til myteomspunne Petra, så det er egentlig ikke så vanskelig å komme seg ut av sengen. Jeg tilbringer nesten tre timer i bussen ved siden av en karismatisk dame som engasjert forteller om sine reiser rundt i verden.

– Allerede på parkeringsplassen kjenner jeg en ubendig trang til å se meg rundt og vil helst løpe rett mot Petra. Det er vanskelig å forestille seg at folk har levd sine liv her, bodd i grottene og holdt hoff i det romerske teateret. Men det er ikke vanskelig å forestille seg hvorfor de har valgt å bli her. De vakre klippene smelter sammen med den klarblå himmelen i et jordfarget kaleidoskop – brune, gylne og myke farger som reiser seg med verdighet. Idet vi vandrer gjennom hovedinngangen Siqen har jeg vanskelig for å bestemme meg for hvor jeg skal feste blikket – jeg henger stadig etter de andre i gruppen. Av og til blir gangen trang, og vi må passe oss for ikke å kollidere med forbipasserende kamelryttere og hestevogner. 

 

– Jeg anstrenger meg for å vie guidene full oppmerksomhet når de entusiastisk forteller om nabatéene – nomadefolket som bosatte seg her rundt 400 år f.Kr., om deres avanserte vanningssystemer og om hvordan de bygde slik at de var beskyttet mot den sterke ørkenvinden. Allikevel har jeg vanskeligheter med å holde fokus – jeg stirrer ivrig på de uthugde figurene som gjemmer seg i klippene, på føttene, på underkroppene og på elefantsilhuettene. Som en optisk illusjon dukker det opp nye motiver jo lengre man stirrer. Jeg får konsentrert meg om guiden idet han spøkefullt sier «nå til dags er religion god business». Om han refererer til Petra er jeg enig. Magisk business. På de stedene hvor Siqen blir litt bredere trenger solen ned på stien, akkurat når vi trenger den som mest for ikke å bli kalde av de kjølige ørkenvindene som blåser i blant.

 

– Fingeren min ligger hele tiden på 

utløserknappen på kameraet – hele veien mot skattkammeret. Jeg er redd for å gå glipp av noe. Det er nesten som om klippene endrer form når lyset endrer seg, og en stund ser de nesten helt myke ut – som sorbé. Når jeg endelig står foran skatt-

kammeret har jeg ingen metaforer å gripe til. Det er henførende og mystisk og står nøyaktig der lyset treffer som vakrest. Og som en perfekt rekvisitt hviler kamel¬førerne mot sine staselige dyr foran inngangen. Jeg synes en av mennene ser ut som en blanding av Depp i «Pirates of the Caribbean» og en Kristusstatue på sitt beste. Senere får jeg vite at han kalles Mountain Wolf fordi han alltid er oppe i fjellene og på en måte karakteriserer den stoltheten som gjennomsyrer beduinkulturen i Petra. Vi er mange turister her, men ett eller annet sted mellom Siqen og skattkammeret glemmer jeg alle de andre. Opplevelsen er helt min egen, og på forunderlig vis helt unik. Idet jeg går mot kamelførernes kakofoni av «Wanna ride my Mercedes?» og «I promise taxi with air condition!» må jeg smile.

– Midt under utflukten fortaper jeg meg i spennende kongegraver, naturens perfekte penselstrøk, vakre grotter, psykedeliske mønstre og den mektige følelsen av å stå høyt oppe på toppen med oversikt over hele klippebyen. Akkurat da pirker en ung gutt meg på skulderen og spør om jeg vil overnatte i grotten hans. Han heter Salman og farfaren hans er byens eldste med sine 127 år, forteller han. «Det er flere som kommer til å overnatte hos meg og farfar i kveld. De andre (guidene) vet ikke alt om oss. Vi er de beste til å fortelle vår egen historie, vår sanne historie.» Jeg vil så gjerne svare ja, men tiden strekker ikke til. Jeg får nøye meg med en nedskriblet e-postadresse til neste gang. Salman vinker vennlig idet jeg går videre. Da jeg kommer tilbake til bussen er jeg helt utkjørt og undres på om noe, noen gang, skal kunne overgå dette.

– Men når tiden er kommet for å forlate magiske Jordan, vet jeg enda ikke hva jeg kommer til å huske best. Om det er bussreisen gjennom ørkenen tilbake til hotellet etter besøket ved Dødehavet, akkompagnert av tonene av Lou Reed’s «Perfect Day», eller velkomstmiddagen på Ali Baba – den som liksom smeltet i munnen. Eller den vidunderlige flyturen over Wadi Rum med stuntpiloten Bessman; det var som i en scene i en amerikansk actionfilm. Eller kanskje det er Bassam på markedet – den eldre mannen som byr på kaffe og som vil at jeg skal prøve alt i butikken, for så å gi meg et plagg av ren vennlighet. Eller så blir det sterkeste minnet mitt livs første snorkle-

forsøk i Japanese Garden, da Ali, instruktøren, helt gratis plutselig tar meg i hånden og viser meg sitt undervannsunivers – og jeg spør meg selv hvorfor jeg har latt 30 år passere uten å ha latt meg forføre av magien under vann. Kanskje husker jeg følelsen av hvordan det sa «klikk». 

 

Det er vanskelig å vite hva jeg vil huske best – men jeg kommer aldri til å glemme Jordan.