Norske kvinners kjolefavoritt

– Vi setter oss her, sier Cecilie, og dobbeltsjekker at hjulene på stolen min fungerer som de skal. – Det flyter alltid med tråder på gulvet her, og de har en tendens til å sette seg fast under stolbena. Dermed kan man tippe over før man vet ordet av det.

Cecilie Melli er vokst opp i Stavanger, og var tidlig fascinert av vakre, feminine kjoler. –Det faktum at jeg lekte med Barbie-dukker frem til jeg var fjorten, tyder kanskje på en viss hang til ”det rosa”. Det var forresten min yngre søsters dukker, og hun fikk streng beskjed om å holde mine litt barnslige sider hemmelig. Hvilket hun selvfølgelig brukte som pressmiddel i tide og utide, ler Cecilie. Interessen for å sy begynte tidlig. Først laget hun dukkeklær, siden brukte hun seg selv som modell. I likhet med tenåringer flest hadde hun et utstoppelig behov for nye klær. Det var imidlertid sjelden hun hadde penger til å kjøpe det hun hadde lyst på. Dermed ble det til at hun laget sine egne klær. – Det ble en masse løije kreasjoner, sier Cecilie – på umiskjennelig Stavangerdialekt. Om dialekten er i behold er det riktignok flere år siden Cecilie forlot hjembyen. Hun flyttet til Oslo rett etter videregående. På Blindern tok hun først Ex Phil, siden matematikk. – Det var bare så utrolig kjedelig. Ikke faget i seg selv, men hvordan hele studiet var lagt opp. Hvorfor skal man på død og liv gjøre alt så ensformig og fargeløst? Så ble Cecilie gravid. Tiden hjemme med sønnen ga henne et kjærkomment pusterom. Ved en tilfeldighet plukket hun opp en brosjyre fra Esmod, en skole hun aldri hadde tenkt over eksisterte. Som barn gikk Cecilie på Steinerskolen, og hun innså plutselig at det var på tide å vende tilbake til det kreative. Hun søkte, og kom inn. – Det var steinkjekt, forteller hun. Jeg fant en kapasitet jeg ikke ante at jeg hadde, noe som var utrolig tilfredsstillende å oppdage. Det ble som å finne seg selv på nytt. Utdannelsen var hard, men jeg var fast bestemt på å gjennomføre. Det gjorde hun – med glans!

Gjennom hele sin karriere har Cecilie hatt en sterk forkjærlighet for gamle håndarbeidstradisjoner. – Alle har et forhold til klær. Men med mindre man har en helt strømlinjet kropp kan det å finne en kjole som sitter godt være en frustrerende utfordring. Masseproduksjon og gjennomsnittsfasonger har skylden.

Tidligere gikk man gjerne til en skredder og fikk plagget sydd der. Riktignok kunne en kåpe koste en hel månedslønn, men så var den også laget for å vare livet ut. Denne filosofien har jeg langt mer sans for enn den ”bruk og kast-mentaliteten” som råder nå. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å tegne kjoler som passer alle kvinner. I en slags universalfasong om du vil. Samtidig skal den sitte godt. Kjolen skal ikke se ut som et kompromiss.

Enn så lenge syr Cecilie på bestilling. Stort sett på grunnlag av faste kolleksjoner, men også spesialdesignede kreasjoner. Hun produserer derfor ikke flere plagg enn hun kan selge. Bedriften går så det suser. Hele seks skreddere, tre på heltid og tre på deltid, har nå sitt virke hos Cecilie Melli.

Har du noensinne vurdert å starte en litt mer omfattende produksjon?
– Det å lage kolleksjoner, og da spesielt å få dem produsert i utlandet, krever mye. Både med hensyn til korrespondanse, jobb og ikke minst økonomi. En viss startkapital er tvingende nødvendig. Min suksess er først og fremst bunnet i målsøm – og det ønsker jeg å fortsette med. Samtidig ser jeg konturene av et bredere marked. Jeg har fått flere forespørsler fra butikker som ønsker å føre kjolene mine. På sikt ser jeg derfor kanskje for meg en slags kombiløsning.

Hva med utlandet?
– Norge er et lite land. Derfor er det nesten unaturlig å bare fokusere på markedet her. Hele Skandinavia er et mål, det samme er England og USA. Men da må jeg jo ha noe å selge! Så igjen lander det på dette med produksjon. Så langt har jeg ikke lånt en krone, og det vil neppe bli aktuelt senere heller. At man kanskje har lyst er én ting, men i disse tider er bankene lite villige til å satse på slike prosjekter, sier hun.

Cecilies bedrift vokste lenge jevnt og trutt. Men etter at kjolene ble brukt i Idol var navnet hennes plutselig på alles lepper. – Det var utrolig gøy, forteller Cecilie. Nesten over natten fikk jeg en svært umiddelbar reaksjon på tingene mine. Særlig én kjole, på Tone Damlie Aaberge tror jeg det var, skapte rene telefonstormen. Litt senere opplevde jeg det samme, men da med Pia Lykke som modell.

Siden har også flere norske talenter vært så heldige å få bære Cecilies kjoler – både i Top Model og X-faktor. I den forbindelse retter Cecilie en stor takk til norske stylister. – Jeg tror knapt det finnes en norsk designsuksess uten at det gjemmer seg en dyktig stylist i kulissene. Det er utrolig hyggelig at de ofte foretrekker lokale moteskapere i jobbene sine. Jeg er uendelig takknemlig!

Selv om Cecilie allerede er ferdig med neste års sommerkolleksjon, bærer store deler av kjolene i butikken preg av vinter. For Cecilie er vinter ensbetydende med fest. – Jeg har alltid party, disco, glam og glitter i tankene når jeg designer høst- og vinterkolleksjonene mine. Helst liker jeg å vise litt ben, sier hun.

Flere av modellene er med andre ord av det superkorte slaget. Om de sitter trangt eller løst rundt kroppen er tilfeldig. Cecilie er glad i begge deler. I alle tilfelle er snittet godt. Man trenger verken være syltynn eller spesielt barmfager for å ta seg strålende ut i hennes kjoler. Om noen ikke vet det designer Cecilie også drømmer i hvitt.  Brudekjolene er i en klasse for seg. De er nydelige – i alle lengder og fasonger. Undertegnede ser gjennom de mange modellene og tenker at det i grunnen er synd at man bare kan gifte seg med mannen sin én gang. Til neste år har vi riktignok 10 års bryllupsdag. Kanskje skulle jeg stille i en slik kjole for å markere dagen litt ekstra? Det blir kanskje litt mye. Derfor tar jeg en sniktitt på neste års sommerkolleksjon. Fargene er lyse og delikate; stoffene likeså. Jeg finner umiddelbart en favoritt – en lårkort sådan.

– Hos meg fungerer den delen av arbeidet som en slags av- og på knapp. Er jeg midt i en kreativ prosess vrenger jeg hjernen – og kan bli inspirert av nær sagt hva som helst. Det viktigste er at tilværelsen min ikke er for kaotisk. Jeg er avhengig av fred og ro. Blir det for mye stress blir jeg lett litt forvirret. For eksempel er jeg ikke så forferdelig glad i å reise. Jeg trives utvilsomt best hjemme. Og så må jeg ha nok søvn. Jeg har lest et sted at glukosenivået i hjernen blir best om man legger seg innen elleve. Så jeg prøver på det, så kan jeg heller stå tidlig opp.

Er du opptatt av å leve sunt?
– Ja, men på min egen måte. Jeg spiser for eksempel helst bare frokost og middag, og synes det er viktigere at grønnsaker smaker godt enn at de er økologiske. Men både jeg, mannen min og våre to sønner er glad i ordentlig mat. Mannen min har forresten nettopp skrevet en bok som heter ”Mat fra skogen”. Om Cecilie setter pris på mat fra skogen, er hun ikke spesielt begeistret for å oppholde seg der. Årsaken er en nesten irrasjonell angst for særlig bjørn, men også andre rovdyr. – Hva i all verden skal de reke rundt i skogen etter, sier hun med et smil.

Savner du noen gang Stavanger?
– Stavanger er en fin by, men jeg savner den egentlig ikke. Jeg trives godt i Oslo. Barna mine er født og vokst opp her, det er her jeg har jobben min og det regner mindre. Så jeg blir. Byen e kjempekjekke, avslutter hun.

Tekst: Siri Gerrard Foto: Stian Broch