Motehuset Prada

Pradas historie begynte i 1913. Da åpnet Mario Prada sin første butikk i Galleria Vittoria Emanuele, kanskje den mest fasjonable handlegaten i Milano. Gulvene er dekket av mosaikkfliser og taket av hvelvet glass. Pradas forretning vek ikke tilbake for sine omgivelser. Ved hjelp av La Scalas scenedesigner Nicola Benois, innredet Mario butikken som et aristokratisk, britisk bibliotek. Utvalget besto i stor grad av kofferter og vesker, men også av andre luksusvarer. Det var nettopp luksus som var Pradas spesialitet. Butikkens originale dørskilt pryder fremdeles Pradas flaggskipbutikk i Milano. Der står det ganske enkelt «Ogetti de Lusso», som betyr «luksusobjekter». Gode råvarer var vesentlig for det ryktet Prada snart opparbeidet seg. Skinn til vesker ble importert fra Wien, mens krystall til firmaets flaskeproduksjon ble hentet fra Polen. Bare det beste var godt nok. Mario, som like gjerne samarbeidet med kunstnere som med håndverkere, var rik på kreative ideer. Et av hans tidligste produkter er en lommebok i paddeskinn, dekorert med en blomst i sølv.

Etter andre verdenskrig mistet Mario, som nå var gift og hadde to barn, interessen for forretningen. Den surret og gikk frem til Mario døde i 1958, da datteren Luisa overtok. Men at en kvinne med velstående bakgrunn og tre barn kunne drive en butikk var utenkelig i datidens Italia. Den offisielle versjonen ble derfor at to menn var ansvarlige for driften, og at Luisa bare «jobbet der». Datteren Miuccia besøkte knapt forretningen. Ifølge henne selv var det heller ikke noe egnet sted for kvinner; til tross for at det på papiret var morens bedrift. Luisas lille hobby, som butikken gjerne ble omtalt som, haltet avgårde i tyve år. Det gikk dårlig, og familiens formue ble stadig mindre.

– Vi gikk fra å være rike til å bli mer normalt velholdne, har Miuccia Prada senere fortalt til en italiensk avis.
I 1978 overtok Miuccia Prada driften av morens forretning. Hun var totalt uforberedt. Miuccia hadde en doktorgrad i statsvitenskap, og hennes eneste erfaring med luksus var å leve den ut – gjennom en svært eksklusiv garderobe. Samtidig var hun feminist og kommunist. Riktignok en både velbemidlet og velkledd utgave, men sterk nok i ånden til at hun hadde visse moralske motforestillinger mot å ta over familiebedriften. Bare ett år senere var Miuccia Prada i ferd med å gi opp. Da møtte hun Patrizio Bertelli, en skinnprodusent fra Firenze. Ryktene vil ha det til at hun knep ham i å selge billige kopier av Pradas vesker under en motemesse i Milano. Ved hjelp av dyktige advokater fikk hun virksomheten stoppet, for senere å ombestemme seg. Hun ville heller ha ham som partner. Selv beskriver Miuccia Prada historien noe annerledes.
– Bertelli kom inn i butikken og foreslo et samarbeid, og jeg sa jeg skulle tenke på det. Hadde jeg ikke møtt ham ville jeg neppe ha fortsatt. Bertelli hadde ikke bare vakre øyne, men en egen fabrikk og alt annet jeg trengte for å kunne utvide produksjonen. Dermed kunne jeg vie oppmerksomheten til den kreative delen av arbeidet.
Samarbeidet skulle vise seg å bli fruktbart – på flere måter. Prada fikk ny status nærmest over natten, og det tok heller ikke lang tid før forholdet mellom Bertelli og Miuccia utviklet seg i en mer romantisk retning. I 1987 giftet de seg, og sammen har de senere fått to barn.

Det er åpenbart at Bertelli har presset Miuccia til å gjøre valg hun neppe hadde tatt på egenhånd. I løpet av få år designet hun ikke bare vesker, men også sko og snart en egen kleskolleksjon. Først for kvinner, og i løpet av 90-tallet også for menn. I tillegg lanserte hun snart Prada Sport, og ikke minst den umåtelig populære linjen kalt Miu Miu. Også sistnevnte er forbeholdt kvinner, men stilen er noe yngre og friskere enn ved de tradisjonelle Prada-kolleksjonene. Miuccia har senere uttalt at hun egentlig ikke hadde lyst til å designe klær. Ikke sko heller. Men om hun nektet var Bertellis svar følgende:
– Fint, da lager vi det uten deg!
Det var et scenario Miuccia ikke kunne tillate. I ettertankens lys har nok Bertellis beslutninger vært en fordel, både for firmaet og hans kone.
– Om jeg bare hadde fortsatt med å designe vesker hadde jeg nok snart kjedet meg. Når man utvider sin egen horisont lærer man også mer.
Mens Miuccia noe motvillig designer klær, sko, vesker, solbriller og annet tilbehør, fokuserer Bertelli på den daglige driften av Prada. Ryktene vil ha det til at hans forretningsfilosofi er basert på «kontroll gjennom frykt». Han har ingen sans for humor, og har et legendarisk temperament. Tidligere ansatte har beskrevet lynnet hans som eksplosivt. Den eneste som tør i si ham imot er Miuccia. De to kan visstnok krangle som hund og katt i jobbsammenheng, for så å gå hjem og spise middag i fred og fordragelighet. Bertelli er også kjent for sine noe ukonvensjonelle strategiske metoder. På begynnelsen av 90-tallet fjernet han Pradas mest populære veske fra markedet. Årsaken var at han ikke ønsket at Prada bare skulle bli forbundet med ett produkt. Han er også sterkt involvert i den kreative prosessen, og er kjent for å ha endret flere kolleksjoner på egen hånd. Utad synes ikke Miuccia å ha noen særlig motforestillinger mot den stadige innblandingen fra ektemannen.
– Det kan være litt irriterende, men så snart han blander seg har produktet også en tendens til å bli bedre.

I dag er Prada børsnotert. I likhet med LVMH og Gucci Group er de involvert i flere designere, og er også kjent for sitt engasjement rundt samtidskunst. Det er riktignok produktene som bærer den diskré Prada-logoen selskapet er best kjent for. Designet er klassisk og delikat; det være seg klær, vesker og tilbehør. Kleskolleksjonene er tidløse og elegante uansett sesong. Stilen er noe helt eget, og lar seg ikke forveksle med klær fra andre motehus. Linjene er rene og fargene tradisjonelle. De fleste kreasjonene er i sort, men til dels også i brunt, grønt og kremhvitt. Klærne vitner om utsøkt smak, kombinert med en slags industriell eleganse. Pradas først kolleksjoner representerte også noe helt nytt. Inspirert av sin egen bakgrunn designet Miuccia klær som passet perfekt for karrierekvinner. Plaggene var enkle og sexy, men oste samtidig av klasse og makt. Herrekolleksjonene har noe av samme særpreg. Samtlige plagg har sterke – noen vil kanskje si neofacsistiske linjer. Alle Pradas produkter gjenspeiler logoen de er merket med – en liten, trekant i sort og sølv. I motsetning til mer prangende logoer, som for eksempel Louis Vuitton, representerer Prada snarere et image av antistatus og motsatt snobberi. Miuccia Prada selv lever en nokså tilbaketrukket tilværelse. Hun gjør sjelden intervjuer, og der andre designere spaserer nedover runwayen til stor applaus, stikker Miuccia så vidt frem hodet etter sine visninger. Hvorfor?  Selv hevder hun det har to årsaker. For det første har hun i alle år nektet å forholde seg til det hun beskriver som bransjens klisjeer. For det andre ser hun ingen grunn til å konkurrere med de mange vakre modellene som har spasert nedover catwalken før henne. Å velge modeller er forøvrig en del av jobben Miuccia liker svært dårlig. Hun liker ikke å dømme mennesker etter utseende. Men når hun først må er det en bestemt personlighet hun først og fremst ser etter – en som kan representere selve ideen bak hver kolleksjon.
I et av sine sjeldne intervjuer, med britiske Colin McDowell, ble Miuccia Prada spurt om hvilke andre designere hun beundrer?
– Det er et spørsmål det er umulig å svare på. Når mine kolleger blir spurt om det samme svarer de alltid navnet på en død designer – eller en som ennå ikke har tjent en krone.
Den samme herren spør senere om hun bruker klær fra andre designere. Svaret kommer kontant:
– Bare hvis de er døde eller fattige!

Kilder: prada.com, miumiu.com, vouge.com

Tekst: Siri Gerrard  Foto: Prada Press Office, www.prada.com

Butikker som fører Prada:
I Stavanger finner du Prada hos Cinnamon i Breigata 18.