Møtende spiss og bakromsspiller

– Jeg er ikke skapt til bare å sitte på mitt lønnkammer og komponere. Skjønt, det er det jeg er tvunget til noen dager nå. Jeg skal skrive ferdig musikk til en monolog over «Paa gengrodde stier» som skal fremføres under åpningen av Hamsun-senteret på Hamarøy i Nordland i august. Det meste er unnagjort, men avslutningen mangler. Så det haster. Jeg er på overtid – som alltid! Men når den jobben er gjort, skal jeg være kulturadministrator for fulle mugger. Håkon Berge, symfoniorkesterets nye direktør, rir ikke to hester samtidig. Da kan man få vondt i skrevet, som kjent, med gangsperre som følge. Derimot rir denne kunstens administrative ridder som regel den dagen han saler. Som komponist får han skrevet det han skal – uten å forskreve seg. En liten overlapp blir det, før han gyver løs på sin nye oppgave. Det minner mer om en stafett der komponisten og byråkraten ustanselig tar hver sin etappe. Derfor har han gående et evig vekselbruk mellom kunstnerisk aktivitet og organisatorisk virke. Sett utenfra, og over tid, er det lite som forkludrer inntrykket av en kraftfull og kreativ kar som får utrettet en masse, og for hvem ingen oppgave synes umulig. – Ja, eg e’ ein pamp, innrømmer han på godt vedlikeholdt stavangersk, selv om han har bodd østafjells mer enn halve livet. Han begynte sin organisatoriske karriere som leder – nei, formann het det den gang – i Norsk Komponistforening i seks år fra starten av 1990-tallet. I samfulle 18 år satt han i Tonostyret som en kulturlivets kong Midas og gjorde gull av kompositorisk kråkesølv og gråstein. Siden ga han seg symfoniorkestrene i vold, først som styremedlem i fødebyen Stavangers tradisjonsrike orkester fra midten av nittitallet og deretter i Oslo-filharmonien det meste av totusentallet – hvor han fratrådte da han sa ja takk til å bli direktør her i byen tidligere i vår.I tillegg har han sittet som styreleder i Norges største og lengstlevende samtidsmusikkfestival, Ultima, og ditto i Norsk Musikkinformasjon. En mer fryktinngytende byråkrat-CV er det få her på berget som kan framvise. Kilden-opprykk til eliteserien? Det er mer på Berges organisatoriske repertoar. Blant annet har han vært «fast møtende vara» i Den norske operas styre. – Du høres mer ut som «møtende spiss». – Ja, eller en bakromsspiller. En varamann spiller jo alltid bakerst. Men merk møtende, altså offensiv, ler direktøren med sans for fotballmetaforer – og fotball. Og selv om han har flyttet til Kristiansand, og om kort tid tar med seg resten av familien fra dens siste stabile opphold på Nesodden, skifter ikke Håkon Berge fotballag. Det skal fortsette å hete «fo’ball» og laget e’ Viking – for ever. Lidenskapen for fotball har slått røtter i familien, for hans datter er kaptein på U23-landslaget og er fast på førstelaget til den kvinnelige eliteklubben Kollbotn. – Det meste er ulikt mellom fotball og symfoniorkester. Men det fins noen likheter. Det dreier seg om lagspill og om ytelse på ypperste nivå. Start må levere, og det gjør de nå. For det er elite vi snakker om. Jeg opponerer på det sterkeste mot dem som til stadighet prøver å ramme kunstformer som dette ved å stemple det som «kultur for eliten». Det er kultur skapt og fremført av eliten, altså de beste – for alle! Som i fotball etterstreber vi det beste. Det er vel ingen som mener vi skal presentere det nest-beste! Musikksenter – ikke konserthus!

– Men vi snakker tross alt om en stor norsk småby med en publikumsmessig smal oppslutning rundt symfoniorkesteret. Dersom Kilden skal fylle sine store saler, må det vel en solid oppdragelse til av et breiere publikum? – Oppdragelse og oppdrag er to sider av sammesak. Vi har et samfunnsmessig oppdrag som er vanvittig viktig. Vi skal ikke konkurrere med Oslo-filharmonien og tro at vi kan bli bedre enn dem udi den store romantiske tradisjon, ei heller med Stavanger som har spesialisert seg på samtids- og tidligmusikk. Vår utfordring er derimot utnytte konstellasjonen som Kilden rommer, nemlig flere kunstarter som må spille på og med hverandre. Det geniale med Kilden er at vi sitter med et teater-, opera- og orkesterkonsept som er unikt i Norge. – Like fullt skal konserthuset fylles hvis husleia skal betales. Og i den forstand er vel ikke KSO klare for opprykk til eliteserien ennå? – Nei, vi har en langsiktig plan om å styrke orkesteret, det gjelder både i kvalitet og antall. Men det er like viktig å finne fram til en egen profil. Vi skal ikke kopiere noen av de fire store symfoniorkestrene, men finne vår egen vei. Vi må finne ut av og utnytte fordelene Kristiansand, med sin størrelse, har i så måte. Byen er liten nok til at det er korte avstander ut til de store befolkningslag og korte politiske kommandolinjer. Samtidig er byen stor nok til at den kan bli attraktiv for tilflyttere. Jeg håper vi skal kunne skape et spennende miljø som kan trekke til seg unge kunstnere – når de får øye på hva vi har på gang.

– For øvrig er jeg lite begeistret for begrepet konserthus. Jeg ville heller kalt det et musikksenter. Konserthusbetegnelsen er litt støvete, den skaper lett avstand til et breiere publikum. Kilden skal dyrke musikken i hele sin bredde, ikke bare musikk i den tradisjonelle konserterende form. Skal vi finne modeller og inspirasjon for det vil skal bygge her, må vi løfte blikket, og ikke vende det «innover» mot Oslo, slik vi har så lett for i alle norske byer som ser på seg sjøl som periferi. I stedet skal vi se sørog vestover, orientere oss internasjonalt, vende blikket utad. – Vi bygger for framtida! Da Stavanger middelalder-domkirke ble bygd var det med plass for 1200 stående – for man sto i kirken den gang – enda det stedet som siden skulle bli kjøpstaden Stavanger den gang bare hadde 68 innbyggere. Det er sånne framtidsvyer vi må ha! Tekst: Halvor Fjermeros Foto: Peder Austrud/Kristiansand Symfoniorkester