Modig & kompromissløs kunst

Bildene hennes er fargerike, ærlige, sårbare og kompromissløse. Akkurat som kunstneren selv! De siste årene har Sofie Vesterøy vært kunstner på heltid, og atelieret hennes i Nobels gate på Frogner ser akkurat ut som et kunstatelier skal. Her er det malerpensler, kunstbøker, et par rødvinsflasker og litt kreativt kaos. Ikke minst sterke, fargerike og kompromissløse malerier. 
– Jeg er veldig imot at man lager kunst som skal matche sofaen. Det ligger en sårbarhet i det å være menneske, og jeg synes det er viktig at noe av den samme sårbarheten gjenspeiler seg i kunsten. Vi blir født og dør alene, og det er en del av den eksistensielle drivkraften for alle, enten vi er bevisst det eller ei. Vi må ikke være så redd for å bli avvist, særlig ikke når man driver med kunst. For meg er det viktig å være modig og forsøke å si det som det er uten å drive med selvsensur. Den største æren er når kjøpere vil ha mine bilder på veggen med min signatur. Nå har jeg også begynt å få samlere, noe som gjør meg både ydmyk og takknemlig.

Født som en sta jævel

Det er nok sannsynligvis derfor Sofie alltid har gått sine egne veier. 
– Det sies at god kunst skal gjøre de urolige rolig, og de rolige urolig. Å bli likt av få, er det beste komplimentet jeg kan få. Jeg er født som en sta jævel, sier hun og ler. 
For noen år siden solgte hun leiligheten for å bli kunstner på heltid. 
– Når sant skal sies hadde livet mitt stoppet helt opp, så jeg måtte tidvis se meg nødt til å få mat på Fattighuset. Det var ingen god følelse. En vanlig kaffekopp på Kaffebrenneriet måtte jeg tidvis kronerulle. Det har gjort meg mer ydmyk for hva det vil si å være fattig i rike Norge, og den andelen er økende. Men penger har aldri vært min drivkraft her i livet.

Glamour og stinkende undergrunn

Innen kunstverdenen handler mye om image og det å ha den riktige CV-en for å få innpass på de beste galleriene. Går man til rent kommersielle gallerier, ødelegger man ryktet sitt. 
– Jeg bryr meg ikke om image som kunstner, det blir rett og slett for jålete. Hull på CV-en kan skjule en enorm kompetanse og mye livserfaring, i forhold til de som bare er tygget ut av Kunstakademiet og som lager intellektuell kunst få forstår. Nedturer og sammenbrudd er en del av det som er vakkert ved å være menneske. Jeg liker både glam og glitter, men den stinkende undergrunnen tiltrekker meg vel så mye. En del mennesker har ingen fasade å gjemme seg bak. 
– Kan det bli mer ekte? 
– Nei, svarer hun selv. 
– Det kan bli litt trangt i Norge, og den norske kunstscenen gir meg klaustrofobi.
Sofie har blitt invitert til å stille ut i et galleri i New York og gleder seg til å få ny inspirasjon og luft under vingene. Både som kunstner og menneske er Sofie ærlig om sine egne opp- og nedturer. Hun forteller at farens for tidlige bortgang har preget henne mye. 
– Han var en fri sjel som vanket med alle typer mennesker, fra kjente skipsredere, journalister til fattige kunstnere og bomser. Alle var velkommen rundt hans bord. Min far og jeg hadde mange fellestrekk, og kanskje noe av de trekkene kommer til syne i kunsten min. Det å male er noe jeg må gjøre for å overleve. Brutalt ærlig sagt. Det er de kunstnerne som forholder seg livet og som uttrykker det samme i sin kunst som appellerer mest til meg. Et kunstverk er aldri mer interessant enn kunstneren selv, og jeg ville aldri ha kjøpt et verk hvis jeg ikke var fascinert av mennesket som stod bak. Det er de kundene jeg gjerne vil ha, også. Som skjønner at jeg er en del av kunsten. Med andre ord vil jeg heller dø fattig enn å gjøre kunstneriske kompromisser! Hvis 10% forstår hva jeg driver med, har jeg oppnådd målet mitt.

Tekst & foto: Mona Gullstein
 

Følg IN magasinet på Facebook