Marokko for IN magasinet

Hotel Batoul er rent og eksotisk, med et vennlig personell som ønsker oss velkommen med te og god service. Skikken med å drikke te i Marokko er sterkt avhengighetsdannende. Etter en rask oppfriskning på hotellet går turen ut i Marrakechs gater og etterlengtet middag. På Riyad Oumar får vi første innføring i nasjonalretten Tajin. Tajin serveres i uendelige varianter og det vi får smaker utsøkt. Etter middag tar vi turen til Jamaa-el Fna. Det store torget i sentrum av medinaen syder av liv og røre. Trommer, sang, tusenvis av selgere, artister og kunstnere gjør at det kjennes som om hele plassen vibrerer. Jamma-el Fna betyr verdens ende kan Abdel informere om. Det var her offentlige henrettelser ble gjennomført i fordums tider.

Etter en god natts søvn i et rom som tatt ut av «Tusen og en natt», pakker vi bilen og setter kursen mot Atlasfjellene. Turen opp fjellsidene bærer vitne til hvor utrolig variert dette landet er. Temperaturfallet opp mot toppen er bemerkelsesverdig, og på et punkt begynner det å snø. Været roer seg på vei ned på andre siden og landskapet forandrer seg drastisk. Det minner om noe man bare finner på månen. Det er som om en enorm hånd har dratt jordskorpen i fillebiter og sluppet delene ned på bakken igjen. Kjøreturen videre mot Boutghrar blir gjort adskillig lengre enn den trenger å være, ettersom vi stadig vekk ber Isham stoppe bilen slik at vi kan fotografere det fortryllende landskapet. De øde strekningene, som er så ufattelig ugjestmilde og harde, har også en skjør skjønnhet som trollbinder alle i reisefølget. 
Vi spiser middag på det lille hotellet i Boutghrar (Tajin så klart) og tar en tidlig kveld for å være klar for neste morgens vandring. Turen tar oss igjennom selve landsbyen Boutghrar, hvor du får et inntrykk av hvordan folk lever i denne delen av Marokko. Vi møter kvinner og menn, arbeidere på vei til markene for å jobbe. Barna på vei til skole. Nesten alle hilser og smiler. Men kameraet mitt er ikke spesielt populært, særlig blant kvinnene. Du må stjele bildene sier Abdel og blunker til meg.

Veien videre mot Sahara tar oss igjennom et helt utrolig landskap, først igjennom rosebyen Kelaat Mgouna, videre over fjellet og ned Draa-dalen. Isham stopper bilen midt langs en vei og kunngjør at nå er vi fremme. Som på signal, skimter vi tre kameler og en nomade komme mot oss i rask gange fra ørkenen. Lite tid brukes til småprat og nesten umiddelbart er vi på vei inn i Sahara. Bare hundre meter fra veien overveldes jeg av en spesiell følelse. Dette tøffe miljøet som huser nomadene er så ugjestmildt, men samtidig så vakkert. Turen fra Zagora, den nærmest byen, til Timbuktu i Mali, tar 52 dager på kamel. Sahara er enormt stort og enormt fortryllende. Etter et par timers fascinerende vandring, kommer vi inn til leiren i Ouled Driss akkurat i tide til å få med oss solnedgangen. Solen er en enorm rød ball som svever over horisonten. Gjenskinnet i den røde sanden gjør at verden rundt oss gløder. Den varme sanden som blåser i den svake brisen lager en lyd jeg aldri før har hørt. Anette i følget vårt vandrer opp på en sanddyne for å meditere. Hun forteller etterpå at opplevelsen var helt spesiell. At den umiddelbare roen hun opplevde er noe hun aldri kommer til å glemme. 
En deilig middag avsluttes med masse te. På dette tidspunktet er vi alle sammen blitt fullblods te-junkier, som ikke kan få nok av dette vidunderlige brygget. Trude og jeg tar oss en tur ut i sanden. Det første som slår oss er at det er helt fritt for innsekter eller annet liv. Stillheten er total, og vi legger oss på rygg i sanden. Det andre som slår oss er den latterlige stjernehimmelen over oss. Dette trodde jeg kun fantes på film! Den skyfrie himmelen over ørkenen og mangelen på lysforurensing gjør at man ser stjernetåken og millioner av stjerner. Vi ligger helt stille og bare tar inn inntrykkene. Vi blir avbrutt av rytmisk tromming og lekende sang. Tilbake i leiren har nomadene tent et stort bål og synger og trommer hypnotiserende rytmer. Alle de sterke inntrykkene gjør at vi totalt utslått kryper inn i teltet før klokken ti. Teltene er en slags bambuskonstruksjon dekket av tepper både innvendig og utvendig. I skinnet av stearinlys føler vi at vi sovner inn i et eventyr. 
Vi våkner tidlig og blir servert en deilig frokost mellom teltene. Omelett, bakst og masse frisk frukt og flott service fra gutta i leiren føles i sin enkelthet som den ypperste luksus. Vi trodde vel ikke at noe kunne overgå solnedgangen fra kvelden før. Men det var helt til solen kom over horisonten. Wow! Den store ballen av flammer farger hele landskapet. Først i en slags lillatone, så oransje, før alt blir rødt og varmt. Jeg får frysninger av synet. Gutta i leiren ler litt av reaksjonen vår. Dette ser de hver dag og synet av måpende nordboere er lett latter-fremkallende.
Da vi er på kortversjonen av turen bestemmer vi oss for å droppe kamelturen og heller ta pickupen tilbake til minibussen. Folkene i Paris-Dakar kan bare gå å legge seg. Unge Mohammed fører bilen igjennom sandynene med stor kyndighet. Der bilen synker inn i sanden, vugger han frem og tilbake til vi løsner igjen. Bilen mister aldri fremdrift og før vi vet ordet av det er vi inne i Rose des Sables. Eieren av operasjonen byr oss inn på te, noe alle takker entusiastisk ja til. Turen mot Marrakech er lang, men Abdels enorme kunnskap om områdene vi kjører igjennom gjør at bilturen blir som å lese en interessant bok, og ikke noe vi peser oss forbi. Tilbake i Ouarzazate får vi overbevist guidene om å ta oss tilbake til restauranten der vi igjen får servert verdens beste kylling på spyd. Kveldsvandring med te-besøk på et fransk brasserie avslutter kvelden før vi trekker oss tilbake til hotellet.

Da vi måtte tilbake til Marrakech for å skyte moteserie, ble vi nødt til å ta en kortversjon av turen og gikk glipp av flere av de storslagne fjellvandringene. Jeg misunner de som skal på denne turen og får med seg plasser som Boygayorin, Tride, Essahel og Lanithie. Tilbake i Norge er minnene om dette dampende, eksotiske, vakre og spennende landet sterke og vi diskuterer allerede om vi ikke like greit skal melde oss på neste års tur.

Tide Aktiv er arrangør av IN magasinets tur til Marokko. De har hovedkontor i Bergen, men har kunder fra hele Norge. Tide Aktiv tilbyr sykkel, vandring og livsstilsreiser, både til privatpersoner og grupper. De ansatte har solid erfaring og er genuint opptatt av å skape unike turer som gir minner for livet. For å få dette til er valg av lokale samarbeidspartner en viktig nøkkel. Sammen sørger de for et godt tilrettelagt program hvor reisende får møte det ekte – maten, kulturen og opplevelsene. Visjonen er å skape reiser som kombinerer aktivitet, kultur og det gode liv.
Vil du vite mer? Se tidereiser.no/aktiv
Du kan også lese mer om Tide Aktiv her.

Tekst & foto: Pål Laukli