Kulturkampen

Når en møter Annamaria Gutierrez er det vanskelig å tro at det nettopp er redsel som er drivkraften bak hennes profesjonelle og politiske karriere. Høylytt, bestemt og tilsynelatende uredd for å si akkurat hva hun mener. 
– Mange tror jeg er frekk eller ikke viser respekt. Jeg viser respekt, til de som fortjener det, sier hun og ler. 
Annamaria har en karakteristisk latter. Hun liker å utfordre seg selv. Har mot til å være annerledes. Hun tørr å le litt råere og snakke litt høyere enn det som er normen. 
– Konformitet blir et fengsel på sikt. Det fengselet gidder jeg ikke å bo i, sier hun. 
Det at hun til stadighet tar steget ut av egen komfortsone betyr imidlertid ikke at hun ikke er redd.
– Det har blitt sagt at jeg er uredd og modig, men nei. Jeg kjenner på frykten hver bidige dag, sier hun. 
Allerede den dagen hun landet i Stavanger for å bo, for nokså nøyaktig 19 år siden, skjønte Annamaria at livet i Norge ikke nødvendigvis kom til å bli lett. Det var da hun sa til seg selv at hun skal gjøre minst en ting hver dag som skremmer henne. Til å begynne med kunne det være noe så enkelt som å kjøpe et frimerke. 
– Jeg visste ikke hvordan jeg skulle uttrykke meg, men jeg ville snakke norsk, sier hun.
Siden den første turen på postkontoret, har Annamaria tatt utfordringer på rekke og rad. Som privatperson, i det profesjonelle livet og som politiker.

Breddetilbud

Annamaria har jobbet som økonomisk rådgiver på Sølvberget kulturhus siden 2010. Hun kan ikke få understreket nok hvor stor betydning kultur har for et samfunn.
– En by kan ikke bare bestå av butikker. En må også ha opplevelser, sier hun. 
Kulturen forteller historier om hvem vi en gang var, hvem vi er i dag og hvem vi skal bli i fremtiden. Uten kultur er vi historieløse. Hjerteløse. Annamaria ser særlig bredden i kulturtilbudet som viktig. 
– Kultur er ikke bare symfoniorkestre. Noen av de flinkeste artistene jeg kjenner, står helt alene på en scene med kun en mikrofon og underholder flere hundre mennesker, sier hun. 
Hun liker dårlig når det skilles mellom høykultur og lavkultur og ser på smale kunstneriske produksjoner og mer kommersielle storproduksjoner som like viktige. Annamaria vil også at folk skal slutte å se på kultur som en ren kostnad.
– La oss begynne å regne på det. Se på alle navnene på rulleteksten etter en film og la oss telle hvor mange av dem som betaler skatt i etterkant, sier hun.

Festivalsjef

Før Annamaria begynte å jobbe på Sølvberget, var hun festivalsjef for Den norske humorfestivalen. 
– Jeg gjennomførte tre festivaler. En under kulturhovedstadsåret. Da holdt vi på å gå konk, forteller hun. 
Press på hotell og tjenester pushet prisene i været og budsjettene sprakk. Tett etterfulgt av økonomikrisen, ble det noen krevende år for festivalen. 
– Da de tok kontakt med meg i forbindelse med stillingen, trodde de at jeg bare var en av de lokale løgnasene, sier hun. 
Men Annamaria har bred formell kompetanse. Med en bachelorgrad i samfunnsfag og personalledelse og en i økonomi og administrasjon klarte hun å holde hodet kaldt og styre alle de tre festivalutgavene trygt i havn. 

Humortalent

Da Annamaria ble ansatt som sjef i humorfestivalen hadde hun vært med i studentrevyen på Folken siden 2001. Det legendariske året hvor revyen først ble instruert av Skamteateret. Annamarias humortalent blomstret under Jørgen Tjemsland og Vegar Hoels ledelse. 
– Revyen løste ut en fullstendig galskap i meg. Det var så skummelt å i det hele tatt stå på en scene og snakke norsk at jeg tenkte - klarer jeg dette så klarer jeg alt, sier hun. 
Erfaringen ga mersmak og det tok ikke mange årene før Annamaria ble den første fulltidsvalgte studentpolitikeren samt nestleder i studenttorget. Høyskolen var i prosess med å bli omgjort til universitet. Nok en spennende utfordring.

Familien først

Annamaria var godt skodd for festivalarbeidet og trivdes med jobben. Likefult var det krevende arbeidsmessig. 
– Festivalarbeid er en kontinuerlig jobb, sier hun. 
Det var etter et kort vikariat på Sølvberget kulturhus i 2008 at hun valgte å ta steget videre inn i fast jobb. 
– Jeg sluttet ikke i Humorfestivalen fordi jeg ikke trivdes eller ikke taklet jobben, men jeg har en regel og det er at jeg prøver å passe på familien min, sier hun. 
Mannen og hennes to døtre er pri en.

Politiker

Ved siden av familieliv og jobb er Annamaria venstrepolitiker, bystyrerepresentant samt leder av kommunalstyret for kultur og idrett. Likevel får hun med seg mer enn de fleste. 
– Jeg prøver å møte så ofte jeg kan på det jeg blir invitert til, sier hun. 
De mange menneskemøtene, opplevelsene og ikke minst det at hun har en stemme som blir hørt, har gjort Annamaria mer samfunnsengasjert enn noensinne. Oppvokst under kommunisme i Budapest, har hun et sterkt behov for å uttrykke seg. 
– Det å ikke ha sin frihet og ikke kunne ytre seg i trygghet preger deg, sier hun. 
Hun var 13 år da Berlinmuren falt. Det å i oppveksten stadig bli fortalt hva hun skulle gjøre eller ikke gjøre har satt spor. 
– Jeg er ikke anarkist, men jeg har problemer med autoriteter. Jeg respekterer folk for deres dyktighet, ikke for deres verv, sier hun.

Elsker Stavanger

Annamaria er glad i hjemlandet sitt og har tette bånd også til Cuba hvor faren hennes kommer fra. Hun føler seg likevel hjemme også i Stavanger. 
– Jeg elsker Stavanger. Historiene og menneskene. Folk er ikke så selvopptatte og selvhøytidelige, sier hun. 
For Annamaria er Stavanger en akkurat passe stor by. Her får en storbyfølelse, men det er likevel mulig å bli kjent med folk og ikke føle seg fremmed. Hun synes også byen har blitt mer inkluderende med årene og er særlig imponert over ungdommen. 
– Jeg er stolt av å være vitne til at grunnloven vekker ektefølte følelser og igangsetter demokratiske prosesser til og med blant ungdommer, sier hun 
Verdier som står i sterk kontrast til apatien og skepsisen som preger politikken i hennes eget hjemland. 
– Her i Norge er alle del av det offentlige ordskiftet, sier hun. 
Annamaria lovpriser ytringsfriheten og bruker den for det den er verdt – i politiske fora, men også aktivt i sosiale medier. 
– Jeg prøver å dele det som er fakta, så folk får vite om saker som er aktuelle for dem, sier hun.
Annamaria ser slik innsats som spesielt viktig nå når redaksjonene i stor grad mangler ressurser og ofte kutter i innhold som gjelder kultur og lokaldemokratiske prosesser.

Egentid

Man Annamaria fyller ikke alltid en rolle. Når hun har litt fritid, tilbringer hun den stort sett i stillhet på yogamatta. 
– Yogaen er et privat rom. En boble der ingen forventer noe av meg, sier hun
Her er det ingen konflikt. Den eneste motstanden hun møter i yogaen er sitt eget ego. En kamp hun, som alle oss andre til stadighet må ta i oss selv. Og det er vel kanskje nettopp denne som er den viktigste og mest utfordrende av alle. 

Tekst & foto: Ingunn Myklevoll Sjøen
 

Følg IN magasinet på Facebook