Klær er mine pensler

Jeg møter Nina Erdahl på Flyt, og hun har på seg en fargerik strikkegenser som er en gammel favoritt. Hun har med seg sin lille sønn Isak, og selv om han har mye på hjertet, er det mamma Nina som snakker mest. Hun har vært innom mange ting i livet før hun endte opp i Tromsø som stylist i eget firma. - Som stylist er det min jobb å kle opp modeller og andre i forskjellige stiler. Jeg har alltid hatt denne interessen for klær og gamle ting. Jeg har kanskje arvet det fra min bestemor, som alltid er veldig pen i tøyet, sier Nina Erdahl.

Da Nina var 19, reiste hun til London, mest på lykke og fromme. Der ble hun ble værende i sju år. - London er den perfekte byen hvis man er interessert i klær, sier Nina. Nina fikk jobb i klesforretning, og snart var hun butikksjef og innkjøpssjef i en avdeling til den japanske kjeden Super Lovers. I denne perioden reiste hun fire ganger i året til Tokyo for å handle inn til avdelingen i London. - Tokyo er verdens gatemote-hovedstad, sier Nina. I London jobbet Nina som modell, og det begynte med at hun ble oppdaget på gaten av en modellspeider. - Være fotomodell er jo drømmen til mange unge jenter. Jeg visste at jeg med mine 165 cm ikke var høy nok til å vise klær på catwalken, men jeg kunne ta andre modelloppdrag, så jeg slo til på tilbudet. Nina ble blant annet brukt som modell i prestisjetunge Vogue, og hun var modell for en internasjonal kampanje for Bodyshop. - Jeg så mitt eget ansikt i en Bodyshop-forretning i Tokyo. Det var en spesiell opplevelse, sier hun. Nina trivdes i London, men hun var likevel sikker på en ting. - Jeg viste hele tiden at jeg ville komme tilbake til hjembyen Tromsø.

Erfaringene fra London har vært viktige i etableringen av firmaet Nostalgia. - Gjennom Nostalgia tar jeg på meg oppdrag til alt fra film og moteserier til reklame eller markedsføring. Blant annet var hun med på å arrangere åpningen av Tromsø Miljøpark, som markerte begynnelsen på det nye søppelsorteringssystemet. - Vi hadde en visning hvor modellene var kledt i kasserte klær, i tillegg til at de hadde de samme fargene som de forskjellige søppelposene, sier Nina. Ellers får Nina oppdrag fra kjøpesentre, lokalpressen og næringslivet. Nina er også moteredaktør i gratisavisa Grus. - Jobbe for Grus gir meg total frihet til å gjøre det jeg vil, noe jeg setter stor pris på. Nostalgia er også et modellbyrå, som Nina Erdahl driver i samarbeid med Inger Lise Ebeltoft, som også har fortid som modell. - Vi deler modellene våre i to kategorier; folk og motemodeller. Den første kategorien er vanlige mennesker som kan brukes i fotoreportasjer, reklame og som filmstatister. Motemodeller er modeller som kan gå visninger. Vi har flere modeller som vi sender til London, Paris eller Milano. En av Nostalgias modeller, Dagny Norvoll, vant modellkonkurransen Årets Ansikt i Oslo. - Det er kjempestort å vinne en sånn konkurranse. I januar reiser hun til New York for å delta på den internasjonale finalen. Uansett utfall av finalen, vil Dagny kunne få en karriere som modell i utlandet, sier Nina.

Til å begynne med var det ingen som visste hvem Nina Erdahl og Nostalgia var. Det var vanskelig å få oppdrag, men jo flere jobber hun tar, dess flere er det som ser hvem hun er, som igjen betyr flere oppdrag. Ofte er det rene tilfeldigheter som spiller inn. - På Cirka henger det en serie bilder som jeg var med på å lage. Regissøren av filmen Vinterland, Hisham Zaman, fikk se noen av disse bildene, og han likte dem godt. Det at jeg har samisk bakgrunn gjorde også at Zaman så paralleller til sitt eget folk, kurderne. Nina fikk oppdraget med å være stylist til Vinterland, som var åpningsfilmen til årets Filmfestival i Tromsø. - Film er noe av det artigste jeg vet å jobbe med. Jeg får muligheten til å skape personer helt fra grunnen av. Dette gir meg en frihet jeg ikke har når jeg styler virkelige mennesker, som allerede har en stil. I praksis betyr et slikt oppdrag at Nina bruker mye tid på skattejakt. Som for eksempel da hun jobbet med den fransk-norsk-armenske spillefilmen Bonded Parallels. - Filmen foregår på 1940-tallet. For å finne klær som passet til epoken besøkte jeg gamle mennesker som hadde mye klær og bilder. Jeg elsker å studere gamle bilder, for da ser jeg hva folk hadde på seg og hvordan de så ut. Det ble mye kjøring rundt om i landsdelen på jakt etter de rette tingene. - Vi kjørte for eksempel i tre timer for å få tak i ei postveske, sier Nina.

Mange var skeptisk til at det ville være mulig å drive en bedrift som Nostalgia i Tromsø. Nina fikk støtte fra Innovasjon Norge til å etablere seg, og nå begynner hun så smått å gå med overskudd. - Jeg gjør ikke dette for å bli rik, men det er en forutsetning at driften er sunn for at jeg skal kunne gjøre dette. Dessuten setter Innovasjon Norge pris på at jeg kan vise til resultater, sier hun. At Tromsø er et lite marked er en ulempe, men på den annen side er det lite konkurranse. Når hun har valgt å etablere seg i Tromsø, er det først på grunn av personlige årsaker. - Jeg har min familie her nå, og jeg er lykkelig her. Jeg har ingen grunn til å dra til noe annet sted, sier hun. Som moteby er ikke Tromsø det store. Det er langt mellom lokale trender og påfunn. - Jeg skulle nok ønske det var litt mer fres i Tromsø. Dette er en vanlig liten storby. Men det hender jeg ser ting. Nylig har jeg sett hiphop-gutter med plastbøyler i håret. Maskuline gutter med plastbøyler. Det var stilig, sier Nina.

- Det jeg elsker er gamle ting, sier Nina. I jobbsammenheng er trendy et viktig ord, og jeg kan gjøre trendy ting, men personlig er det de gamle tingene jeg liker. Nina har et stort lager med gamle klær på Kysten på Strandveien, og det lageret blir bare større og større. - Det hender jeg får hjelpe til med å rydde dødsbo. Jeg får ikke penger, men jeg samler de gamle klærne jeg finner. I London bestod hjemmet hennes av bruktmøbler, men det var vanskelig å få med seg alt tilbake til Norge. - Jeg savner spesielt et gammelt kafebord komplett med stoler fra 40-tallet. Det brukte jeg som kjøkkenbord. Tanken på at hun omgir seg med ting som har blitt brukt av mange forskjellige mennesker som nå er døde, plager ikke Nina Erdahl. - Jeg er ikke redd for spøkelser. Jeg er alltid omgitt av gamle ting overalt, så det tenker jeg ikke på. Kanskje med unntak av de gamle parykkene jeg har på loftet. Jeg har et lager av tilbehør, og hver gang jeg er der oppe sammen med 30-40 parykker, hender det at jeg grøsser. Nei, jeg har ikke prøvd noen av dem, sier hun.

Nina er veldig fornøyd med livet slik det er nå. - Jeg jobber med det jeg liker å gjøre, og som frilanser har jeg frihet til å jobbe så mye jeg vil. Men det viktigste er at jeg har blitt mamma. Isak ble født på 17 mai, og jeg lå på sykehuset og hørte korpsmusikken. Hvis jeg har en fremtidsplan, må det være å være best mulig mamma for Isak, og kanskje få et søsken til ham, så vi blir en fin kjernefamilie på fire. Barnefaren er ikke like begeistret for klær og stil som moren. - Han er min rake motsetning. Han slenger på seg det som ligger nærmest. Jeg liker det best sånn. Jeg hadde blitt gal hvis jeg skulle ha en mann som hadde brydd seg om at klærne matcher før han kan gå ut. Det er fint at jeg har denne tingen for meg selv, sier hun. Når det gjelder Nostalgia, har Nina Erdahl en ambisjon, sammen med Inger Lise Ebeltoft. -Vi planlegger å arrangere Tromsø Fashion Week. Det vil være et arrangement som reflekterer at Tromsø er en folkelig by. Vi vil bruke alt av ressurser som finnes i Tromsø, fra amatører, skoleelever og profesjonelle. Nina Erdahl er klar over at noen kan synes at hennes yrke er overfladisk. -Det er klart at alt handler om hvordan ting ser ut i denne bransjen. På den annen side jobber jeg mer som en maler. I stedet for pensel bruker jeg klær og locations, avslutter Nina. Tekst: Ron Røstad Foto: Rune Stoltz Bertinussen