JOY: Den rampete streken

JOY er kanskje den gatekunstneren i Bergen som har fått mest oppmerksomhet rundt sin dekorative strek de siste årene. Kunsten hans smykker fotballarenaer, vegger og undergrunner. Noen kunstverk har okkesom funnet veien inn i stuene til folk. Men hvem skjuler seg egentlig bak signaturen? 
– Jeg er bergenser med utovertut og tilholdssted nord for sentrum. Vanket på byen fra tidlig skolealder, spilt fotball og mekket bil. Har hatt mine opprør, men har vel blitt mer voksen med tiden, og kanskje spesielt etter at jeg fikk barn selv. Man kan kalle meg en estetiker, en som alltid ser etter hva som kunne vært gjort enda bedre, forteller JOY.

Ventilerer rastløshet og perfeksjonisme

Lys, farger, former, materialer og bruken av disse, har fascinert gatekunstneren JOY til de grader at det nesten har blitt plagsomt. Skapertrangen bor i ham. Et omfattende interessefelt, kombinert med livserfaringer, perfeksjonisme og en hjerne som aldri går i hvilemodus, gjør at han higer etter å få kreativt utløp med ark, penn, lerret, maling og spray. Han er på mange måter umettelig. 
– Det gikk fort å falle fullstendig for stencilkunstens uttrykk. Jeg digger det rå, freshe, skarpe, og av og til sarte, mot slitte vegger. Den kan fortelle mye, hvis den er godt laget. At den typisk har vært brukt til aktivisme og rop om urettferdighet, appellerer til meg. Den er punkete og rampete, men samtidig optimistisk. Det er nok her jeg føler meg mest hjemme, sier han.

Oppsig å være street-artist

– Svart, småskitten lakk mot en tøff, grunge vegg ser bare sykt bra ut! For street-art kan godt være litt rampete og utfordre deg litt. Den skal, i mitt hode, helst vise at den er malt ulovlig og derfor raskt, gjerne om natten, og at artisten har et budskap.
Friheten til å få utløp for ideer på en gedigen arena med mye publikum hjelper på. Selv om studiodagene kan bli lange, er det deilig å slippe å stemple inn klokken syv om morgenen, synes han. 
– Men det følger forpliktelser i dette også, og særlig hvis du håper det skal ta deg et sted. Helligdager blir for de andre, skattefuten er der likevel. Det handler lite om rødvinskvelder og stipendsøknader for min del, så egentlig krever det ganske mye av dem som ønsker å ha dette som et levebrød. Et snev av genialitet skader heller ikke. Men noen Tuborger blir det tid til, innrømmer han.

Artist: unknown

I følge JOY er gatekunsten er en fin vei inn i den kunstneriske verden for mange. Da kan man uttrykke seg grafisk, og sette det ut i gatene, uten at noen vet hvem som står bak. 
– Får du en god respons, vokser du. Dette er faktisk en veldig bra, for det er ikke alltid sånn at CV-en din forteller hvor «god» du er som kunstner, forklarer han.
Selv har JOY drevet med kunsten en stund, men under vanlig navn tok det liksom aldri helt av. I dag er kunsten blitt et levebrød.
– Dette utviklet seg fort til å lage stencilkunst som «jobb» i tillegg til hobbyen street-art. Det trengte jeg. Det høres kanskje rart ut, men det kan være vanskelig å sortere disse rollene, sier han.

Holder det ekte

Det ligger i gatekunstens natur å være anonym. De gangene budskapet kan være provoserende og ikke alle er like begeistret, kan det være en fordel. JOY forklarer:
– Det kunne fort blitt dyrt om for eksempel Mesta fikk tak i fakturaadressen min eller Argus sin. Og det er tvilsomt at de «hippe» street-artistene hadde vært like hippe, om alle visste hvem de var. Vest hadde sikkert aldri laget Putin med homoslips eller Pøbel som «mutet» Trump, hvis det var under fullt navn.
Selv er han glad i den ekte, raske street-arten. Den som du ser har blitt laget i mørket, av en som vil komme seg fort derfra. Denne har noe ekte over seg. 
– Blir det for pent og eller fargerikt, faller det utenfor hos meg. Da er det bare fine-art, ikke street-art. Det er nettopp den litt skitne, lurvete og rampete streken, som definerer street-art for meg, sier han.

Kamp om veggplass

Gatekunsten har, ifølge vår mann, tatt av i Bergen. Flere og flere kommer til, og det kan i perioder være vanskelig å finne «cans» i butikkene. 
– Noen henger sammen, mens andre jobber mest alene. For min del blir utarbeidelsen gjerne gjort alene, men når det skal ut i gaten er det mer praktisk å være to. Da kan en holde vakt og kanskje ta noen bilder underveis. Du er også mindre sårbar hvis det blir trøbbel. Det gir ett heftig adrenalinkick å dra ut om natten for å spraye. Det er forståelig at mange vil prøve seg, sier JOY.

Går sin egen vei

Det har aldri vært noe poeng å lage kunst for en spesiell gruppe, eller lage motiver som ligner noen andres stil. Han har aldri prøvd å bli som noen andre.
– Det er viktig å utvikle sin egen ærlige stil og særpreg ved å utforske, teste og feile. Plutselig finner du noe, som for eksempel å kombinere kullstift med spraylakk. Det er faktisk knalltøft. I dag befinner jeg meg i området street-art, med innflytelse fra pop-art og karikatur, forteller han. 
Ideene kommer når de kommer, og det er ganske ofte. Utfordringen da er å sile ut de som ikke er bra nok, eller som ikke lar seg illustrere eller passer på en spesiell spot. Fordelen er at man slipper å bli en som plagierer eller repeterer seg selv hele tiden.
– Hele pakken av å ha vært med på mye rart, har gjort meg i stand til å kommunisere på en forståelig måte. Kanskje et selvpålagt krav om å aldri stagnere, har hjulpet litt teknisk og kreativt. Det er noe med å stole på seg selv. I tillegg hjelper det nok på med en utdannelse, en tidligere jobb innen design og å velge de beste å samarbeide med, avslutter han.

Tekst: Vibeke Linn Blich | Foto: Joy, Karl Kleveland, Lasse Iversen

Følg IN magasinet på Facebook