John Pål Inderberg: Et liv i musikken

Som for så mange musikere startet det tidlig også for John Pål. Det startet i Steinkjer med timer hos en pianotante og musikalske foreldre. Pianotanten var faktisk stumfilmpianist i en alder av 20 år. Her lærte han noter, svarte prikker som ga assosiasjoner i musikken. Det som etter hvert skulle bli hans musikalske profil, gehøret, våknet til live utover tenåra. Det var møtet med Jazzikonet John Coltrane som for alvor var starten for det. Han kjøpte en skive av Coltrane hvor låta Snuffy var et av sporene. Der lærte han soloen på låta, spolte fram og tilbake på plata, lyttet og lærte seg dette komplekse musikalsk strekket. John Pål deltok i slutten av tenåra i jazzmiljøet i Steinkjer, en viktig tid for et øre som etter hvert skulle bli viktig både for han som musiker men også som pedagog.

Bort fra fødebyen og ut i musikerlivet

I 1970 flyttet John Pål til Oslo for å avtjene militærtjenesten i Garden. Her fikk han hørt mange av de ledende jazzmusikerne i landet på Club 7, kanskje den viktigste av jazzklubbene i Norge på den tiden. Men kanskje viktigere var møtet med de amerikanske store stjernene som besøkte tigerstaden. Lee Konitz, Chet Baker og Bob Brûckmayer var noen av dem. Det var bl.a. disse musikerne som hadde drevet fram cooljazzen på 50-tallet som skulle bli toneangivende for han. Cooljazzen skulle etterhvert bli hans musikalske hoveduttrykk ved siden av folkemusikken blant annet i samarbeid med Henning Sommero. Det var på den tiden han for alvor utviklet en måte å arbeide med seg selv og gehøret. En personlig stemme var i utvikling. Metoden «først høre, så spille og for så å analysere» ble et mantra og en vei å gå.
I 1971 i en alder av 21 år flyttet John Pål til Trondheim hvor han plukket opp Tenorsaxofonen og startet opp et frilansliv, noe han ikke hadde stor tro på i utgangspunktet. Her ble han medlem av flere band, Bodega Band, S. Møllers Storband, Søyr, kvintettene til Bjørn Alterhaug og Per Husby. Alterhaug skulle etter hvert bli en av Inderbergs mangeårige medspillere.

Oppstarten av jazzlinja i Trondheim

I 1978 ble «jazzlinja» startet opp, på initiativ av jazzmusikeren Terje Bjørklund. Her har Inderberg siden hatt base, 50 prosent pedagog og 50 prosent musiker, men i praksis 100 prosent utøver og 50 prosent pedagog sier han. Utdanningen har vært den ledende i Skandinavia. Her ble Inderbergs profil, gehøret, det sentrale i studiet. Det jobbes med dypdykk i det lille, planking/etteraping og synging av musikk for så å omsette dette til improvisert musikk i sanntid. Gehøret skal slipes og dyrkes til et personlig uttrykk på instrumentet og stemmen. 
– Denne prosessen og metodikken er uhyre viktig, sier han. 
Dette kan læres i motsetning til estetikken som er et resultat av eksistensielle erfaringer. Man skal plukke og etterape heltene for paradoksalt nok å ikke bli som dem, men seg selv. På jazzlinja går studenter i mange år for å lære seg å musisere spontant, noe som er et paradoks. Men slik er det. Det er det viktigste sier John Pål, å bli seg selv, en dannelsesreise. 
– Det er en reise som aldri tar slutt, man må øve og arbeide med seg selv hele tiden for stadig å bli bedre, sier han. 
Det kommer fra en musiker som stadig er i utvikling. 
– Ikke alle øver, noen stagnerer og tror de ikke har noe mer å hente. Det finnes 90-åringer som stadig øver og blir bedre musikere. 
Inderberg tilbringer hvert år flere uker alene på Cap Verde og andre steder bare for å øve åtte ni timer hver dag, han og saxofonen. Her utvikler han seg stadig og sliper øret og fingrene. Jeg spurte medmusiker, bassisten Svein Folkvord om Inderberg, som sa han er den mest seriøse jazzmusikeren han kjenner og har spilt sammen med. 
– Han øver hele tiden og er i stadig utvikling, noe som gjør at et band vi har sammen, Sub Trio, høres forskjellig ut hver gang vi møtes for å spille og øve. Han har den unike evnen til å spille melodisk vakkert det være seg cooljazzen eller folkemusikken. Han er som person raus, inkluderende og lite selvhøytidelig. Og han er den samme karen med unge ferske utøvere som med de mer drevne modne musikerne. Livet på Jazzlinja har resultert i mange samarbeidsprosjekter med studenter og tidligere studenter. I den stadige utviklingen lærer han ikke bare bort i prosjektene men lærer også av studentene. På spørsmål om hvordan det er å bli etterlignet svarer han at det er en ære. Men også at det han vil er å veilede til et personlig uttrykk, det er igjen det viktigste, sier han.

Heltene John Pål, hvordan har det vært?

– Det var jo litt tilfeldig at jeg fikk tak på disse jazzskivene i Steinkjer. Og det var jo da jeg begynte å høre på f.eks. saksofonisten Lee Konitz. Det er noe med de første inntrykkene i ung alder som man ikke glemmer. Jeg hørte jo masse på disse skivene uten å skjønne så mye av det selv om jeg kunne dem ut og inn. Det var noe med hvordan lee Konitz tilnærmet seg stoffet, det var så personlig. Men jeg begynte jo å skjønne dette etter hvert og tror jeg har teken på det i dag. Jeg ble jo på et tidspunkt spurt om å spille med Lee Konitz. Det er litt konfliktfylt å spille med forbilder men jeg vil jo ikke spille som han, jeg ville bruke han som inspirator. Slik har det vært med alle forbildene mine, bli inspirert av dem men høres ut som meg selv.
I denne journalistens ører er spillet til John Pål dypt personlig, tydelig men lekende, baritonsaxofonen låter ru og varm og de melodiske linjene er lange og fortellende. Det er dypt musikalsk uten fakter eller kunstighet.
Det var en distingvert, levende, lekende men dypt seriøs musiker IN magasinet fikk møte denne ettermiddagen. På tampen dro han fram Baritonsaxen og poserte foran kamera, spilte noe fraser og lagde perkusive lyder.

Tiden framover John Pål?

Det er jo hele tiden konserter, prosjekter og turnering for tida. Det blir noen konserter med Bjørn Alterhaugs Kvintett, trio sammen med Henning Sommero, turnering i Øst-Europa, turnering i Australia og jobber med Sub Trio.

Tekst: Aron Nørstebø | Foto: inderberg.com
 

Følg IN magasinet på Facebook