Jørn-Bjørn Fuller-Gee: Kildens egen joker

Den 35 år gamle arendalitten deiser ned i en puff inne på Kilden Teater- og Konserthus, beliggende helt ytterst på havnen i Kristiansand. Han har et våkent blikk, glimt i øyet og det er noe som minner om ... ja, jeg kan ikke unngå å tenke at han kunne vært broren til Heath Ledger. En anelse magrere versjon av den altfor tidlig avdøde Hollywoodstjerna riktignok, men like fullt. Den markante nesa, det halvlange, til dels tynne og krøllete håret som er dratt bakover. Og jokersmilet har han inne, det er det liten tvil om. Det er ikke bare jeg som har fått med meg likheten, Fuller-Gee fikk faktisk fri fra prøvene på Ibsen-stykket «En folkefiende» for å spille nettopp Heath Ledger for britiske ITV «Autopsy».
Nok om det. Jørn-Bjørn Fuller-Gee har jobbet på Kilden Teater- og Konserthus, siden huset åpnet i 2012, og har vært med på en rekke oppsetninger både i inn og utland. Spilt i dramaserien Lillyhammer har han også gjort.
– Jeg hadde jobbet på teatret i Tromsø i seks år, og ble spurt om jeg ville være med å bygge opp et nytt ensemble og å utvikle repertoaret her i det nye huset i Kristiansand. Og etter prøver i Oslo ble West Side Story det første stykket vi satt opp her, sier Fuller-Gee, med en noe ubestemmelige aksent.

Når du tenker arendalsdialekt tenker du kanskje på Bård Tufte Johansen og Harald Eia i Lillelørdag: Rutebilstasjonen. Rifla Pommes Frites. Eller kanskje Karl Ove Knausgård. Fuller-Gees aksent derimot har rullende r-er, men ellers er han vanskelig å plassere.
– Du får gjerne en blandingsdialekt når du vokser opp i sentrum av Arendal. Mamma fra Drammen. Men pappa er Britisk, født i Tanzania, og jeg lærte å prate samtidig som pappa lærte å snakke norsk, forteller Fuller-Gee.
Han ble født i Cape Town i Sør-Afrika og vokste opp i Arendal. Og relativt tidlig begynte skuespillerinteressen å melde seg.
– Alle barn liker jo å kle seg ut og spille skuespill, men det er jo litt snodig å tenke på at det er det jeg fortsatt holder på med.
Arendal var ikke direkte noe arnested for skuespillere da Fuller-Gee vokste opp og at han skulle bli skuespiller, det var ingen selvfølge.
– Det var ikke så mange profesjonelle skuespillere i Arendal. Vi hadde ikke kulturhus. Men vi hadde fantastisk barneteater, med sterkt inspirerende ledere. Jeg tenkte ikke at det var en reel mulighet å kunne ha skuespill som en profesjon. Da jeg kom til Tromsø så jeg hvor mye et levende teater, med skuespillere som har hatt sitt virke i byen over tid, har å si for identiteten til innbyggerne.
Men unggutten likte å kle seg ut, opptre og moren sydde kostymer. Det ble litt for mye for moren forteller Fuller-Gee, derfor meldte hun ham inn i Arendals dramatiske selskap; i håp om at kostymene kunne komme annetstedshen fra. Hun tok feil.
– Det ble bare enda mer syning på mamma da jeg begynte der, ler Fuller-Gee.
Fortsatt var veien til skuespilleryrket lang. Faktisk ble Fuller-Gee blåruss.
– Jeg skulle drive med markedsføring .... Herregud! utbryter han og rister lett på hodet, smiler.
Det var under utviklingsstudier i Canada at den da 17-årige Fuller-Gee for alvor fikk øynene opp for hvilken gjennomslagskraft teateret har.
– Der var det en teaterskole som jeg kom inn på og da fikk jeg holde på med det på ordentlig. Jeg lærte voldsomt mye og begynte å skjønne mulighetene skuespillere har. Følelsen av å mestre noe, å bruke hele seg, i det sterke møtet med publikum. Redselen for å bli avslørt og styrken ved å lykkes. Det er enormt mange opp- og nedturer.
Veien gikk videre til England, der han studerte ved Sir Paul McCartneys skole for utøvende kunst i Liverpool. Men nå er det Kilden i Kristiansand som gjelder og fremover skal han spille to ulike stykker. Først Doktor Proktors prompepulver, skrevet av Jo Nesbø.
– Jostein (Kirkeby-Garstad red.anm.) har laget en ny dramatisering av manuset som jeg liker utrolig godt. Den tar vare på de fine historiene, og Jostein fremelsker en helt unik varme i karakterene, sier Fuller-Gee.

– Man er helt nødt til å bruke seg selv i karakteren, forteller Fuller-Gee
– Hva kommer du til å bruke av deg selv i de to karakterene du skal spille fremover?
– Det er jo litt gøy å prate om Doktor Proktor ...
– Er du god til å prompe?
– Jeg spiser en hel masse chili con carne. Neida. Men det er andre ting jeg kan bruke av det jeg har lært.
Tidligere i år fikk Fuller-Gee et arbeidsstipend for to år og har gått til en av de beste skuespillercoachene i verden, Ivana Chubbuck.
– Jeg har veldig lyst til å bruke de tingene jeg har lært der, selv som Doktor Proktor, The Nutty Professor med det der ville håret. Doktor Proktor har straffet seg selv helt fra studietiden, som en slags Monte Cristo. Jeg kan kjenne på den følelsen selv, å være sin egen verste fiende.
– Hva lærte du av Chubuck?
– Å tørre, og at alt i livet består av valg; at du blir dømt ut fra dine valg og at man må finne ordentlige ting å kjempe for. At vi som menneske har kraft til å forandre vår egen situasjon ved å velge å ikke være et offer.

I den andre oppsetningen spiller Fuller-Gee den sjarmerende, men freidige lurendreieren Max Detweiler i Sound of Music, en karakter som lever av å utnytte rike menneskers gunst.
– Jeg har hatt lyst til å jobbe med regissør Morten Borgersen veldig lenge. Rollen som Max er utfordrende på flere måter. Et menneske som ofrer sine egne lyster for å overleve, som har en enorm situasjonsforståelse, en kameleon som surfer på sine sosiale ferdigheter. Hvilket valg ville en selv tatt hvis en står i en slik grusom situasjon? Han har en dyp kjærlighet for von Trapp familien.
– Hvilken rolle har vært mest utfordrende her på Kilden?
– Den mest kompliserte rollen var i Edderkoppkvinnes kyss, der jeg spilte Molina, en transvestitt. Det er et fantastisk stykke, men da måtte jeg bruke alt jeg hadde. Jeg er veldig stolt av jobben jeg gjorde der. Det er så vakkert det å fortelle historier, det er så sterkt og det handler om hva det vil si være menneske. Det har en veldig viktig funksjon i samfunnet
– Har du et behov for å være en annen noen ganger?
– Jeg har ikke tenkt på det på den måten. Da jeg spilte Molina, så var det jo spesielt å sette seg inn i et helt annet menneskes situasjon. Jeg har jo mitt liv med mine gitte omstendeligheter, hvor gammel jeg er, at jeg kommer fra Arendal og så videre, sier Fuller-Gee tydelig engasjert.
– Plutselig sitter du i fengsel, du har en seksualitet som du blir dømt for og som du ikke kan skjule, og livet er krig, krig, krig. Da ser man hvor lett det er å dømme andre. Det er veldig ydmykende å sette seg inn i en annen persons sted, sier Fuller-Gee.

Tekst: Ketil Blom | Foto: Terje Sollie/Kilden, Ola Roe/Halogaland Teater & Jon Petter Thorsen Aptum