Et liv uten kunstpauser

Jeg føler meg nokså grå selv også, men idet jeg stiger inn døren til ARTMIA concept room i Bygdøy allé 57 er det med ett som om tilværelsen får et nytt lys. Her er det så langt fra grått som det er mulig å komme. Kunstner Mia Gjerdrum Helgesen tar imot meg med et strålende smil. Uforskammet morgenfrisk og med en lys aura. 

Mia startet karrieren som Art Director i reklamebransjen etter å ha gått ut fra Westerdahls med strålende resultater. Hun ønsket seg mer innhold i tilværelsen og tok kunstfag i San Francisco på Academy of Art, før hun fullførte utdannelsen med hovedfag på Kunsthøgskolen i Oslo. Siden har Mias halvabstrakte malerier i acryl vært stilt ut i både inn- og utland. Hun debuterte i New York i 2006, har skapt et stort kunst bokprosjekt «MOR - en hyllest» og hun har lansert kleskolleksjon sammen med designeren Tina Steffenak Hermansen TSH. I tillegg er hun kone og mor til tre barn. 
– Vil du ha kaffe? Eller kanskje litt eplejuice? spør Mia. 
Hun svinser energisk rundt i det lille galleriet sitt. Veggene er prydet meg egen kunst og i et hjørne henger plagg fra kolleksjonen «TSH//ARTMIA»; fargerike gevanter som bringer tankene mot sommer. Jeg har lyst på alt, men tar enn så lenge til takke med litt eplejuice.

Fra øst til nordvest

Om ikke lenge skal Mia ha hele to separatutstillinger. Den første åpner i Bærum Kunstforening den 2. april. Bare en drøy måned senere, den 7. mai, inntar bildene hennes Storsalen i Ålesund Kunstforening. 
– De siste årene har jeg hatt store samarbeidsprosjekter med andre kunstnere. Nå gleder jeg meg over å skape mitt eget konsept, forteller hun. 
Utstillingene har hun kalt «Udefinerbar eksistens» og «Fragmenter». Navnene er forskjellige, men temaet stort sett det samme. 
– Jeg har egentlig alltid ønsket å formidle kontrasten mellom vårt sarte følelsesliv og de tøffe kravene vi møter utenfra. Det myke mot det harde. Vi kaver for mye og tiden løper fra oss. Bildene mine har sjelden en direkte historie, men beskriver heller gjerne en sinnstilstand eller et øyeblikk. Det blir spennende å presentere bildene for publikum. Å oppleve at noe man selv har laget rører noe hos andre er utrolig fint.

Mia fremstår som en nokså strukturert kunstner, noe hun selv også bekrefter.
– Med tre små barn må man det. Men de tidene på døgnet hvor jeg er strukturert kan variere litt. Barna kommer først. En typisk dag handler først om å få gjengen avgårde, så en time med spinning før jeg iført treningstøy sette kursen mot atelieret. Der er jeg forhåpentligvis effektiv en halv dag før pliktene igjen kaller. Etter at barna er lagt drar jeg ofte tilbake. Lidenskapen lar seg imidlertid ikke skru av og på. Sånn sett er det en utfordring å være kunstner. Om jeg går inn i en kreativ «zone» har jeg heldigvis en mann som er forståelsesfull. Han vet verdien av å kunne holde fast når man befinner seg i en skapende boble. 
– Du var alvorlig syk en periode. Har det preget kunsten din? 
– Det gikk jo fint, men det er klart at det å få kreft påvirket meg. Plutselig måtte jeg innom alle de tankene man helst vil unngå.
Mia peker mot et stort maleri på veggen. I det ene hjørnet er en kvinneskikkelse full av kraft og liv; ved siden av en annen tynget av noe som ser ut som bunnløs sorg. 
– Sånn er det å være mor, sier hun. 
– Det handler om nettopp den type kontraster. Livet går i faser, og det preger jo også kunsten. Etter at jeg ble frisk har jeg generelt blitt flinkere til å realisere ting med én gang. Jeg er blitt mye modigere. Det gjelder også fargebruken min. Før holdt jeg meg gjerne til en dus palett, nå kan bildene mine eksplodere i glade farger. Gult, orange og rødt.

Glade farger preger også fjorårets kunststunt og samarbeidsprosjekt mellom Mia og designer Tina Steffenakk Hermansen, der kunstnerens malerier var printet på eksotiske gevanter. «TSH//ARTMIA» Pret a Porter Collection: Magical Moroccan Style, ble det kalt. 
– Det var utrolig kult å kunne kombinere kunst og fashion. Jeg har tenkt på det en stund, og ønsket å gjøre noe med det. Men det måtte bli sammen med Tina, så jeg ventet til hun hadde tid. I mine øyne er hun Norges beste og modigste designer. Resultatet ble nesten magisk, og vi var godt fornøyde begge to. Prosjektet frister absolutt til gjentagelse – hvis vi begge har litt bedre tid. 
– Er du generelt opptatt av klær?
– Jeg har alltid hatt en lidenskap for mote. Mamma var jo tekstildesigner. Å kle meg selv er jeg ikke så flink til, men jeg liker å skape, ler Mia.

Enten det handler om klær eller bilder hersker det ingen tvil om at Mia er en suksessrik kunstner. Selv mener hun noe av årsaken ligger i å være tro mot magefølelsen sin – og ikke minst hard jobbing. 
– Å lykkes som kunstner er fullt mulig, men det tar tid og krefter. Den derre kunst- og rødvinsmyten må drepes her og nå. I beste fall blir det litt rødvin på lørdager. Mye handler også om å tørre å synes. Man må markedsføre seg selv. Kundene vil jo vite hvem du er. Skal man kunne leve av kunst er man nødt til å selge seg selv. 
Dyktig må man også være, tenker jeg. Noe Mia utvilsomt er. 
– Har du alltid vært kreativ?
– Ja, jeg har nok det. Både bestefar og mor var også kunstnere, så noe ligger nok i genene. En stund prøvde jeg som kjent hardt å gjøre noe annet, men det gikk jo ikke. 
– Har du noen andre talenter? 
Mia tenker seg godt om. 
– Hm. Jeg er en ganske flink organisator, særlig på hjemmeplan. Men det er kanskje mer en last enn et talent. Jo, forresten. Jeg er en god sjåfør! Gamle, engelske racerbiler er det beste jeg vet. Både broren og faren min kjører aktivt, men jeg vegrer meg litt for å ta lisens. Ikke fordi jeg er redd, men fordi jeg vet jeg ville kjøre for fort. Jeg elsker fart! 
– Noe annet du er stolt av? 
– Å være en god gründer. Jeg elsker å kunne forme et konsept og se det blomstre. Det er en fantastisk følelse. Det å kunne beholde skapergleden, til tross for at livet byr på uventede prøvelser, er også en styrke jeg har. Det handler ikke bare om å drømme, men også å realisere. Om et års tid flytter for eksempel hele familien et år til utlandet. Det har vi tenkt på lenge; og nå blir det en realitet. Jeg tror det er viktig å lære barna at det finnes en verden utenfor vår lille, trygge boble. 
– Enn du , da? Skal du bare ha fri og kose deg? 
– Å neida, dette blir ingen kunstpause, avslutter Mia.

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Kristoffer Myhre, Charlotte Spetalen, Yvonne Wilhemsen & Ragnar hartvig

Følg IN magasinet på Facebook