En hektisk teatersjef

IN magasinet har avtale om intervju med Bjarte Hjelmeland en grå onsdag. Litt senere enn avtalt kommer en dresskledd Hjelmeland i rask gange opp trappene til teateret. Smilende håndhilser han på IN magasinets utsendte, og beklager så mye for at han er sein. – Du skjønner, jeg har vært oppe på Universitetet på en åpningssermoni, vi måtte vente på de kongelige som ble litt forsinket fra flyplassen. Skal vi ta bilder først? Hjelmeland knyter opp slipset og henger det på et gjerde, håret danderes raskt med håndflatene, bilder utendørs i duskregnet er tydeligvis ikke noe problem. – Litt regn kan man ikke bry seg om hvis man jobber i denne byen.

Senere over en kaffekopp på en bergensk kafé beklager Hjelmeland seg for at vi ikke får lang tid til å prate. En kar kommer snart opp på kontoret hans. – Du skjønner det er mye å gjøre for tiden. Vi nærmer oss premieren på Les Miserables, og det koker litt. Presset på alle er stort. Dette er en stor oppsetning, mye større enn den i London. Vi blåser det opp med stort ensemble og bruker alle de verktøy vi har. Der borte stripper de det ned, og har lagt seg på en slags konsertversjon som er mindre i omfang. – Mye nerver? – Det er nok det. Alle involverte bygger opp et slags indre trykk når det nærmer seg. Noen ganger kommer dette trykket ut, og man kan få konflikter. Jeg er der for å snakke og hjelpe, jeg har jo vært gjennom slike prosesser før. Det er likevel jeg som er mest nervøs når premieren er i gang. De andre jobber jo, jeg kan bare sitte og håpe på at det går bra. Jeg har ingen påvirkningskraft underveis. – Du virker som en aktiv sjef? – Det stemmer. Jeg vil være involvert og ha kontroll. Min stil er ikke å sitte på noe kontor, men å være der det skjer. Jeg er personlig og direkte i min stil. Hjelmeland velger stykkene som skal settes opp selv. Den Nationale Scenes program har fått kritikk for å være for kommersielt. Teatersjefen har kommet kritikerne i møte i diverse fora. Han har et klart syn på hva som skal være teaterets mål. – Det er å få folk i salen. Teater uten publikum er meningsløst. Mange publikummere føler seg dumme etter en forestilling, man har gjort så store grep med formen at publikum ikke relaterer til det som foregår på scenen. De føler seg ekskludert. Jeg er opptatt av at vi skal tilgjengeliggjøre stoffet for dem i salen. Vi her på teateret skal tilby kvalitet, men vi skal gjøre det på en måte som fyller teateret, sier en engasjert Hjelmeland.

Hjelmeland er selv den yngste som noen gang har blitt uteksaminert fra Teaterhøgskolen i Oslo, 20 år gammel var han ferdig utdannet som skuespiller. Året etter fikk han fast stilling ved Nationalteateret. Blant nasjonale berømtheter som Wenche Foss og Espen Skjønberg hadde unge Hjelmeland sin læretid. – Jeg lærte masse og jobbet hardt. Det var en fin tid det. De tok godt i mot meg. Sånn i ettertid kunne jeg gjerne tenkt meg at de ventet litt lenger med å ansette meg, smiler han. – Var det så tøft? – Nei, men det blir jo sånn. Man ser tilbake på seg selv som umoden. Man kunne gjerne gjort en del ting annerledes, men for all del, det var en fin tid. Etter svennetiden ved landets største teater har det gått slag i slag for Hjelmeland. Spekteret har vært stort. Han har spilt Per Gynt i Egypt, vært programleder på tv, medvirket i spillefilmer og instruert alt fra Lompelandslaget til skuespillerne i ”Vaginamonologene” på Den Nationale Scene. Man lurer på hva han foretrekker, men det må IN magasinet spørre om ved en annen anledning. Hjelmeland har en kar som venter på ham på kontoret. Teatersjefen unnskylder seg igjen, og vi avtaler at vi ringes for å avtale et nytt møte.

Etter et par dager med tekstmeldinger og et par hastige telefonsamtaler, møtes vi igjen. Denne gang på teatersjefens kontor. – Beklager igjen for at det har blitt så hektisk dette her. Det er bare så mye som skjer for tiden, sier Hjelmeland. – Du liker å ha mange jern i ilden? – Det gjør jeg. Alltid gjort det. Jeg er en workaholic, men har blitt litt bedre. Innimellom tar jeg ferie og sånn. Hjelmeland nøyer seg ikke i disse dager med å være teatersjef. Ved siden av spiller han inn film. I Pål Øies film ”Skjult” har han en gjennomgående, men liten rolle. Mer har han ikke tid til. Før jul kommer dessuten hans første countryplate ut, spilt inn i sjangerens hovedsete, Nashville, USA. Hjelmeland har alltid likt det å kunne veksle, å ha variasjon. Han foretrekker ingen spesiell arena, men er glad for at han er allsidig. – Jeg må jo likevel si at jeg er glad for at jeg har et komisk talent. Det er fordi ikke alle skuespillere har det. Mange prøver på komedie likevel. Det er vanskelig å få folk til å le, men svært givende. Hvis du får folk til å le, kan du få dem til å gråte. Man setter noe i sving gjennom humor. Etter en stund med tunge, seriøse roller, er det befriende å kunne spille litt revy. Først og fremst er jeg takknemmelig for at jeg underveis alltid har kunnet velge hva jeg skulle drive med.

Hjelmeland levde sine første år på Minde, men familien flyttet til Sotra da han var 9 år. Teatersjefen mener selv familien og nærmiljøet har hatt liten betydning i forhold til hans tidlige valg om å bli skuespiller. – Jeg kommer ikke fra en spesielt kulturell familie, egentlig. Jeg har liksom alltid likt å stå på scenen, vise meg fram. Det tror jeg har ligget i meg, jeg er usikker på om familien har hatt så mye betydning for det. De dro meg med på teater da, for å se på altså, det inspirerte meg selvsagt. Et annet viktig valg Hjelmeland tok tidlig var å stå fram med sin legning. Allerede som 16-åring fortalte han sin familie og sine venner at han var homofil. – Det var tøft i dagene før jeg skulle si det, jeg kvidde meg en del. Etterpå gikk det for så vidt greit, og det har det gjort siden. Nå til dags tenker jeg knapt over det. Du vet, at på 80-tallet var det ikke mange kjente homofile. Det var vel omtrent bare han Anders Rogg. I dag er det langt flere. Jeg tror likevel at det er akkurat like vanskelig å stå fram i dag. Folk tror liksom samfunnet er gått fremover, og at vi er så urbanisert og de greiene der. Jeg tror ikke det spiller så stor rolle, det er akkurat like vanskelig. Det betydde mye for meg å stå fram, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det. Jeg ønsker å være et forbilde for andre. IN magasinet forlater teatersjefens kontor, og lar ham forsette med sin hektiske dagsorden. Vi ønsker ham lykke til med innspurten i forberedelsene til den store forestillingen, Hjelmeland takker. Et par dager senere leser vi om en rørt Bjarte Hjelmeland som deler ut klemmer bak teppet etter endt premiere på Les Miserables. Forestillingen fikk de beste kritikker. Tekst: Erlend Haugland Foto: Espen Falch Pedersen