En broket vei mot lykke

– Vi kan gjøre intervjuet hjemme hos meg på mandag, bekrefter en strålende opplagt Bjørg på telefonen, før hun vennlig tilbyr seg å plukke opp undertegnede et sted i sentrum.
– Skal vi si i den lille rundkjøringen foran Plaza? foreslår hun.
Som sagt så gjort. Noen dager senere svinger hun inn foran Oslos høyeste hotell, veiver ned vinduet, ler og ber meg hoppe inn. Og ler igjen. Det gjør hun ofte. Jeg er imidlertid ikke den eneste som venter på henne i rundkjøringen denne mandagen. Det gjør også hennes personlige assistent. Hun har med seg en kasse bøker som Bjørg skal signere i full fart. Og det er bokstavelig talt det den blide kunstneren gjør. Bjørg er høyst effektiv, og seansen tar bare noen minutter.
– Stakkars assistenten min, hun må stadig kjøre rundt i byen å lete etter meg, sier Bjørg idet vi legger kursen mot huset hennes på Ormøya.
Bjørg har nettopp kommet tilbake fra Island. Der har hun utsmykket en kirke nordvest på øya med glassmalerier og altertavle. I tillegg har hun tatt bilder til sitt neste prosjekt, reisehåndboken «Mitt Island». Noen har hun også tatt med sin egen mobil. I et lyskryss, mens vi venter på grønt, fisker hun den frem og viser meg fotografier av vakkert landskap, varme kilder og fosser.
– Er det ikke fantastisk, smiler hun, før hun girer opp og suser ut på motorveien.
Damen kan definitivt multitaske.
– Jeg gjør det hele tiden. Men venninnen min, som er yogaguru, har sagt at det er noe jeg bør slutte med!

Bjørg ble født på Island, før farens jobb førte henne og resten av familien til Bergen, Vøyenenga, Malaysia og Lommedalen i Bærum.
Etter videregående reiste hun til Barcelona, hvor hun startet på en til sammen ti år lang kunstutdannelse.
– Jeg har alltid villet blir kunstner, sier hun.
Noen plan B var aldri et tema. Bjørg skulle leve av kunsten sin. Ferdig med det!
Etter studiene bodde hun flere år i Frankrike. I begynnelsen var oppdragene få, og inntektene deretter.
– Jeg lærte meg å leve av lite. En venninne og jeg leide en liten hytte for bare tusen kroner i måneden. Den lå ytterst på en klippe, og kunne visstnok rase ut når som helst. Derfor fikk vi den billig. Men det gikk jo fint, ler Bjørg.
Det var også i Frankrike hun møtte sin livs kjærlighet, kunstneren Eric Scott. Han var tretti år eldre enn henne og fridde første gang de møttes. Bjørg svarte ja, og bare fire uker etter var bryllupet en realitet. Noen måneder senere var sønnen Tolli på vei.
Paret fikk tre fine, kreative og turbulente år sammen. Bare 30 år gammel ble Bjørg enke.
Sammen med sønnen flyttet hun tilbake til Norge. Uten penger, men med en bunke grafikktrykk under armen. Siden gikk hun fra galleri til galleri for å spørre om noen ville kjøpe. Det var det noen som ville. Ganske mange, skulle det vise seg. I dag er Bjørg Norges mestselgende kunstner. Den bunnløse sorgen hun følte etter ektemannens bortgang ble snudd til noe positivt. Positiv er hun selv også. I høyeste grad. Når vi ankommer huset hennes på Ormøya er sommeren på hell. Det er fremdeles mildt i luften, og vi setter oss ute i den romslige hagen.
– Jeg hadde fest i går så det er litt rotete her, men så er det også masse god energi, sier hun og plukker opp noen nedblåste servietter, ler av ihjel svidde maisrester på grillen og samler sammen noen glass før hun svinser inn i huset for å finne juice og tangchips (de er supersunne, og ja – om noen skulle lure – de smaker definitivt tang).
– Både Tolli og jeg elsker dem, sier Bjørg med munnen full.
– Det var en fin kveld i går, forresten. Skulle jeg få samlet vennene mine før neste sommer måtte det skje nå. Resten av året er fullbooket og etter jul reiser Tolli og jeg til Australia for å være der et halvt år, fortsetter hun.
– Jeg har jo innsett at livet er både kort og skjørt. Tiden flyr avgårde og jeg hadde lyst til å reise sammen med Tolli før han blir for stor. Mens han går på skolen skal jeg jobbe med egne prosjekter.

Og det mangler ikke på prosjekter. Bjørg har aldri vært redd for å prøve noe nytt, enten det gjelder kunst, strikkhopp eller paragliding.
– Hva er hemmeligheten?
– Man trenger ikke å tørre for å gjøre noe, sier hun filosofisk. I tillegg har jeg alltid vært virkelighetsfjern – og en evig tidsoptimist. Får jeg en idé tar jeg fatt med en gang. Alt med meg går fort. Og når jeg først gjør noe gjør jeg det fullt og helt. Det er bare å ta det første skrittet som er vanskelig. Klarer man det går ofte resten på skinner.
Denne innstillingen har gjort Bjørg ikke bare til en høyt skattet kunstner, men også en populær foredragsholder, champagneprodusent, illustratør, forfatter og gründer. Hun har laget en egen smykkekolleksjon, designer klær og skal snart starte et barnekunstsenter på Sjøholmen sammen med Mette Torstensen og Annette Blixt.
Planen er å flytte også det årlige arrangementet Hjertefred dit.
Nettopp Hjertefred betyr mye for Bjørg. Det startet med et ønske om at sønnen Tolli skulle minnes sin pappa, slik at døden ble noe naturlig og lyst. I dag er det blitt en vakker og symbolsk minnestund for alle barn og voksne som har mistet noen de er glad i.

I oktober holder Bjørg foredrag på Sandvika Kulturhus. Med seg har hun flere kunstnervenner, blant annet Marianne Antonsen. Inntektene går uavkortet til Sisters of Hearts, en støtteorganisasjon for alenemødre i Mexico. Bjørg er selv alenemor og vet hva det innebærer. Kjærligheten har hun imidlertid aldri mistet troen på.
– Jeg har vært forlovet flere ganger, men nå venter jeg til jeg finner en person jeg er villig til å dø for. Jeg kommer nok til å merke når det skjer. Er du gift, spør hun plutselig.
Og med ett er det mitt ekteskap vi snakker om. Det kan virke som om Bjørg har den virkningen på folk. Man åpner seg – uten å tenke. Det synes som verdens mest naturlige ting.
– Hender det at du blir sliten? spør jeg, etter å ha fortalt om mine følelser da jeg gikk opp midtgangen.
– Ja! Jeg er nødt til å ha det jeg kaller Bjørg-tid. Gode venner gir meg også energi, men enkelte dager har jeg behov for å være usosial, lytte til kroppen og følge den. Generelt er jeg god til å lytte til magefølelsen min. Jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi er klar over. Alle har en magefølelse, eller intuisjon, man må bare velge å følge den.
– Er du alltid like blid?
– Ja, hvorfor skulle jeg ikke det? Jeg er sykt heldig. Har et fantastisk liv, en nydelig sønn, herlige foreldre, søsken og venner. Før har livet mitt vært så fullt av dritt at hverdagens små ubehageligheter fortoner seg som bagateller. Kanskje er det all sorgen som har gjort meg i stand til å verdsette ting ordentlig? Noen virker som om de lever for å lage drama. Det orker ikke jeg! Jeg vil ha tydelighet; ikke drama. Drama er unødvendig. Tenk hvor heldig jeg er som får lov til å holde på med alt jeg liker. For bare ti år siden var jeg en blakk alenemor. Nå har jeg fått til alt det jeg drømte om. Hell Yeah! Willpower! sprudler Bjørg og løfter armen i været.
Og nettopp dette med å ha en vilje og et håp er umåtelig viktig for henne.
– Historien min har rørt mange, og jeg setter pris på å gi mennesker håp. Se bare på meg selv. Jeg er ekstremt dyslektisk, men likevel har boken min «Veien til lykke» ligget på bestselgerlisten i sju måneder nå. Alt er mulig! Jeg har bevist det igjen og igjen. Det er først når man mister håpet at ting slutter å være mulig.
Intervjuet nærmer seg slutten og Bjørg tilbyr seg å kjøre meg tilbake til sentrum.
– Det hadde jeg satt pris på om noen hadde gjort mot meg, sier hun enkelt, før vi setter oss inn i bilen og hun plutselig utbryter:
– Vet du hva jeg fikk i posten her om dagen? En parkeringsbot fra sommerferien i Frankrike. Er det ikke fantastisk at de har ressurser og systemer som finner meg her i Norge, ler hun.
Lykken ligger åpenbart i de nære ting, tenker jeg, og sverger å aldri klage over noe så trivielt som en parkeringsbot – noensinne. Ever again!

Tekst: Siri Gerrard | Foto: Anne Lise Haugen Anshus/Soulitude