Dukkene inntar Kristiansand

– I Kristiansand har nok festivalen endret mye på hvordan folk ser på figurteater, men myten om at det kun er for barn, eksisterer nok enda hos mange. Derfor er det vanlig at de som ser en forestilling for første gang sier at de ikke visste at det var slik figurteater var. Dette dreier seg tross alt ikke om noen gamle tanter som vifter med dukker, ler Giert Werring, festivalkonsulent for Den Internasjonale Figurteaterfestivalen. I 1992 inviterte han sammen med Agder Teater til figurteaterfestival for første gang. I høst, nærmere bestemt fra 6. til 10. oktober, er det klart for den tiende festivalen i rekken. Årets program er fullspekket av forestillinger for en hver smak. – Både barn, ungdom og voksne finner forestillinger som passer dem. Jeg har beskrevet programmet som «The Dutch Touch». Det er fordi vi har spesielt mange innslag fra Nederland i år. Men det betyr ikke at dukkespillerne opprinnelig er derfra. I Amsterdam og Den Haag er det store miljøer for figurteater. Derfor kommer det dukkespillere fra hele Europa for å bosette seg der, forklarer Werring. I to år har han reist rundt i verden på andre festivaler for å finne det beste figurteatermiljøene kan by på. Fra årets program trekker han blant annet fram den nederlandske teatergruppen TamTam som et eksempel på noe folk bør få med seg. – TamTam spiller noe som kalles objektteater. I stedet for dukker bruker de gjenstander, gjerne ting som har blitt kastet. Du kan si at de gir liv til brukte gjenstander, sier Giert. Og nå er altså TamTam og en rekke andre teatergrupper snart på vei til Kristiansand og Arendal for å vise publikum hva figurteater av internasjonal klasse betyr. Konkurransen om de beste forestillingene er stor, og at mange av dem settes opp på Agder Teater er i seg selv et godt tegn på hva slags status Figurteaterfestivalen har fått siden oppstarten. I dag blir den regnet som en av Nord-Europas beste innen sin genre. – Agder Teater har vært veldig viktig for å bygge et godt renommé. Jeg hadde ikke klart å stable alt dette på beina alene hvert år. Jeg ville slitt meg totalt ut. Teateret har et produksjonsapparat som gjør at vi kan konsentrere oss om å lage et godt program. Det hadde nok ikke blitt ti festivaler uten dem, konstaterer Werring.

Selv hadde han ikke den store troen på at det var mulig å gjennomføre en figurteaterfestival tilbake i 1991. Agder Teater var akkurat etablert, og daværende teatersjef Bentein Baardson ba Werring sette opp en liste over ting han kunne tenke seg å gjennomføre hos arbeidsgiveren. – Helt nederst på listen skrev jeg «figurteaterfestival». Jeg trodde ikke at det var gjennomførbart. Teateret hadde et årsbudsjett på én million kroner, akkurat det samme som det Figurteaterfestivalen ville koste, sier Giert. Heldigvis var troen større hos teatersjefen. Han snudde listen på hodet, og etter en runde hos styret og eierne var det avgjort: Kristiansand skulle få sin egen figurteaterfestival. Et år senere var de som kjent i gang, og etter dette har ideen i bunnen av Giert Werrings ønskeliste blitt arrangert hvert andre år. Festivaldrift er som de fleste vet ingen enkel oppgave. Mange hensyn skal tas, men den kunstneriske kurven har hele tiden pekt én vei. – Som med de fleste andre festivaler har det vært oppturer og nedturer. Teaterets økonomi har hatt betydning. Må det først spares inn, må det spares inn over alt. Det er ikke alle årene vi har kunnet slå rundt oss for mye, men til tross for noen skjær i sjøen har det alltid gått én vei kunstnerisk. Oppover. Vi snakker ikke som en rakett, men jevnt stigende.

Jevnt stigende har også interessen vært. Figurteaterfestivalen har i løpet av sin levetid opparbeidet seg et trofast publikum. Så stor er pågangen faktisk, at det hele kan ifølge festivalkonsulenten beskrives som et luksusproblem. – Vi har blant annet et samarbeid med Den kulturelle skolesekken. Figurteaterfestivalen er et populært tilbud for skolene, og det er alltid et puslespill å finne ut av hvordan man skal få plass til alle. Nå er pågangen dobbelt så stor som det vi kan klare å dekke. Det skaper selvsagt frustrasjon hos dem som ikke får billetter. Det er et problem, men slik markedet rundt oss er i disse dager, kan det jo beskrives som et luksusproblem, sier Giert. Populære er også forestillingene blant den vanlige publikummer. – En typisk forestilling begynner ofte med at det er kø for å komme inn. Når dørene åpner er publikummerne raskt på plass, og det er alltid personer igjen utenfor som forhører seg om noen ikke har plukket opp billettene sine. Etter forestillingen blir mange igjen i salen. De kikker litt bak scenen og stiller spørsmål til dukkespillerne. Akkurat det setter utøverne pris på. Det er jo litt annerledes enn på vanlig teater der publikum klapper og går. Og akkurat dette med annerledes, det gir ofte det lille ekstra for dem som legger turen til en figurteaterforestilling. Werring har selv fått bekreftet at folk med og uten den store teaterkunnskapen har fått noen av sine mest sjelsettende opplevelser under festivalen. Men på spørsmål om hvilken opplevelse 59-åringen selv setter høyest fra de til nå ni festivalene, legger han svaret til en pub etter forestilling. Og til Frankrike... – Min største opplevelse var under en festival i Frankrike. Der så jeg en stor oppsetning av en fransk og en norsk figurteatergruppe. De traff hverandre i Kristiansand, var interessert i hverandres måte å jobbe på, og ble enige om å gjøre noe sammen under et uformelt møte på puben etter forestilling. Det er gøy å se at det kan komme nye ideer ut av møter på vår festival. Derfor er ikke forestillinger det eneste man kan få med seg under de fem dagene Sørlandet inntas av dukker. Det bys på en rekke workshops, foredrag og kurs. Figurteaterbransjens egen pris, Tyrihans-prisen, deles også ut under festivalen. Prisen gis til en gruppe eller person som har gjort seg bemerket kunstnerisk over lengre tid.

Ideene er også mange rundt hvordan Figurteaterfestivalen skal utvikle seg videre. Ønsket om å nå nye publikumsgrupper er så absolutt til stede, og da kan det være lurt å forlate teatersalen. Werring ønsker derfor å trekke både dukkeførere og figurene deres ut i Kristiansands gatenett. Slikt har blitt gjort tidligere, men målet er å gjøre dette i enda større grad framover. Et annet viktig bidrag til videre utvikling er Sørlandets nye teater- og konserthus, Kilden. I 2011 skal bygget stå klart, og festivalen følger selvsagt med på flyttelasset. De nye lokalene vil gi festivalen større armslag når det kommer til kreativitet og praktiske muligheter, men hyppighet er også et viktig stikkord. Giert Werring satser nemlig på å gjøre Figurteaterfestivalen til en årlig begivenhet med tid og stunder. – Kilden blir en fantastisk arena for oss. Figurteaterfestivalen vil være med på å rettferdiggjøre et slikt hus, og vi må tenke enda større enn i dag. Det er da festivalen virkelig skal ta av. En av drømmene mine er å kunne fylle Kilden, men også Pir 6 og det gamle teateret. Men dette er jo ikke bestemt. Om det er mulig å gjennomføre gjenstår å se. Kristiansandere kan knapt si Giert Werrings navn uten å nevne Baldrian og Musa i samme setning. Derfor må de selvsagt også nevnes her. De to dukkene bestående av mann og mus har gjennom Gierts hender og hode blitt lokale kultfigurer. – De er et merkelig par. Baldrian og Musa har aldri valgt å bo sammen, men er henvist til hverandre på godt og vondt. Baldrian er den forsiktige, tafatte pessimisten, mens Musa er optimist. Han finner alltid en løsning, gjerne til sin egen fordel, sier Giert.

Baldrian og Musa har fulgt dukkespilleren siden det glade 70-tallet, og trekløveret reiser fortsatt land og strand rundt for å underholde gutter og jenter i alle aldere. Stadig observeres voksne på første rad, like entusiastiske som de minste, og gjerne med et nostalgisk glimt i øyet. De to figurene har vært med på Figurteaterfestivalen tidligere, men i år er de ikke en del av programmet. – Baldrian og Musa settes opp så mange ganger i løpet av året at de kan få hvile under Figurteaterfestivalen. Det er samtidig litt synd, for jeg syns jo selvsagt at det er gøy å spille selv under festivalen. Man får en helt annen kontakt med de andre aktørene på scenen. Det blir egentlig litt som å invitere til middag uten å spise maten selv, smiler Giert.

Tekst: Pål Kaalaas Foto: Agder Teater/Kjartan Bjelland & Pål Kaalaas