Camilla Prytz: Kunstner, designer og blogger

Camilla er opprinnelig Oslojente, men for noen år siden forlot hun hovedstaden for mer landlige omgivelser i sør. Nå bor hun i barndomshjemmet til samboer Jan Vincents på Kuholmen. Der lever hun godt både med trekkfulle vegger og kort vei til havet – som hun bader i, hele året.
 Camilla er først og fremst glasskunstner, og har en rekke utstillinger bak seg – både i Norge og resten av verden. Hun har hatt flere utsmykningsoppdrag, i tillegg til jevn produksjon av serviser, drikkeglass og kunstobjekter. I 2001 lanserte Camilla sin første smykkekolleksjon, og har siden da hatt et betydelig navn også i motekretser.
Smykkene ble med årene flere, og arbeidet resulterte i to prisnominasjoner. Samtidig har hun gjennomført et knippe bokprosjekter, og er nå også blogger. Det er så man blir rent svett bare av tanken på den vakre kunstnerens høye aktivitetsnivå.
 «Svett» ble for så vidt Camilla også. Det var derfor hun halte med seg en, i utgangspunktet skeptisk kjæreste, til Sørlandet.
– Jeg trives bedre med å jobbe enn å skåle i hvitvin. I Oslo ble det så mye i tillegg, og jeg måtte sette noen grenser. Det har virket. Bare tenk deg! Fra urbane omgivelser i Riddervoldsgate til et lite verksted på Odderøya!
 Storbyen har riktignok fremdeles en sentral plass i livet hennes. En leilighet i Oslo står ennå i Camillas navn, og hun er ofte på reisefot – også til utlandet.

Det kreative har vært en del av Camilla så lenge hun kan huske.
– Jeg drev alltid og tegnet, laget scrapbooks og holdt på. Etter hvert føltes kunsten som en naturlig vei å gå, jeg visste bare ikke helt i hvilken form. Den fant jeg etter et besøk hos Karen Klims glasshus på Frysja. Jeg ble bergtatt. Siden traff jeg flere glassblåsere, blant dem en mann. Sånn er det jo ofte, sier Camilla lakonisk.
 Kjærligheten til mannen tok slutt; lidenskapen for glass gjorde det ikke. Og da særlig glassprodukter som kan brukes. Den beskrivelsen passer i høyeste grad også på Camillas smykker. Det er det mange som har innsett, både Rihanna, Olsen-tvillingene og flere profilerte norske kjendiser er svorne fans.
– Hvorfor begynte du med smykker, egentlig?
– Det var en venninne av meg som maste. Ofte og mye! Hun har flere ganger vist seg å ha en ganske god magefølelse, så jeg bestemte meg for å prøve. Og det gikk jo ikke så verst! Da jeg startet var det heller ikke så mange som laget smykker, nå er det noe «alle» skal gjøre. Mange faller fra, men konkurransen er likevel hard. Derfor er jeg ekstra stolt over å ha lykkes. Rik er jeg ikke blitt, men jeg klarer i hvert fall å leve av det.
 – Skjerf, da? spør jeg, og viser til bloggen hennes Artistlife.no, samt en nylig lansert skjerfkolleksjon. Lekre saker i luksuriøs silke, dekorert med prints inspirert av gamle sjømannstatoveringer.
– Lyst har jeg iallfall. Vi får se!
Kanskje er hun redd for å gape over for mye?
– Jeg kjenner faktisk litt på det nå. Et nytt samarbeid med et kjent glassverk krever mye tid, men samtidig føles det godt å kunne prioritere glass. Det har jeg lyst til å fortsette med. Og smykker, selvfølgelig. Skulle ønske døgnet hadde mer enn bare tjuefire timer. Men jeg trives faktisk med å leve litt på grensen av tåleevnen.

Å delegere er en egenskap Camilla knapt kjenner til. Hun har en superkvinne I Oslo som hjelper henne litt, samt et godt samarbeid med produsenter, gallerier og utsalgssteder. Regnskap er også satt bort til andre, men ellers gjør Camilla alt selv.
– Er du perfeksjonist?
– I alle fall 100 % kontrollfreak, ler hun.
Stålkontroll har kunstneren også over sin ferske bloggvirksomhet.
– Det var Gjyri Helen Werp i KK som gjorde meg oppmerksom på at det ikke fantes noen kunstnerblogg i Norge. Kunne jeg tenke meg å prøve? Så absolutt! Det har vært en real utfordring, men også ufattelig gøy. Jeg lærer noe hver dag. Planen er å utvide, tilknytte seg andre skribenter og skape en slags miniavis.
 – Du virker ganske rolig og avbalansert. Er det noe som provoserer deg?
– Misunnelse! Det er det mest destruktive jeg vet om. Her i Norge er vi altfor opptatt av å holde folk nede. Mantraet er at man skal holde bena plantet på jorden. Hvorfor i all verden skal vi det? Det må da være mulig å unne andre suksess. Isteden er vi stadig ute etter å «ta» folk. Man skal være stolt over det man selv – og andre – har fått til. Jeg prøver å være en hyggelig person, men kan være ganske bestemt om noen oppfører seg urimelig. Da er det viktig å si fra. Når dette er sagt er det flest hyggelige og positive folk! Jeg liker godt konstruktiv kritikk fra mennesker som vil meg vel.

Det å være bestemt er en styrke som kan komme til nytte på flere måter. Som da Camilla nylig fikk brakt Grete Prytz sin gamle emaljeovn til Kristiansand. «Monsteret» veier over tusen kilo, og måtte plasseres med heisekran. At både vinduer og vegger måtte fjernes for å få den inn, var ikke så farlig. Ikke når man brenner for emalje slik som Camilla gjør.
Den fordums kunsten var lenge svært populær, men – som så mye annet – ble den plutselig betraktet som stygg og umoderne.
Camilla har alltid elsket emalje, og lot seg ikke stanse av motens skiftende luner. Flere av smykkene hennes er prydet med denne glansfulle og fargerike dekoren.
– Jeg fikk ideen da jeg oppdaget et lite emaljeverksted i Oslo. Alle emaljesmykkene mine er laget der. Det har vært et kjempekult prosjekt. Jeg har et lidenskapelig forhold til gammelt håndverk, og da er det ikke så farlig at fortjenesten har vært liten. Norsk produksjon er dyrt, men også viktig å bevare. Men da må også kundene være villig til å betale litt mer. Tradisjoner er jo også arv.
 Arv kan også videreføres i form av gjenstander. Ikke bare de med affeksjonsverdi, men også produkter som med årene får status som «tidløse klassikere». Som PH-lampen, for eksempel. Hva som blir en slik tidløs klassiker er imidlertid ikke alltid så lett å vite.
– Skulle ønske jeg kunne lage noe sånt. Kanskje fiskesmykkene mine kan bli en? Hvordan kom jeg på dem, egentlig? Jeg tror det var på en svømmetur i Karibien, filosoferer Camilla.
Vannet bringer assosiasjoner. Vi har snakket sammen lenge, og telefonen formelig gløder mot øret. Det gjør den sikkert hos Camilla også. Kanskje frister det med et dypp i havet? På denne tiden av året ville det utvilsomt virke avkjølende.
– Njææææ, jeg tror ikke det. Har for mye å gjøre. Kjedelige greier, egentlig. Jeg får ta meg et bad til uken, avslutter Camilla.