@(Bergen)fest med Piddien

Selv om Pompel & the Pilts var store i Bergen på nittitallet, klarte de aldri helt å slå gjennom utenfor byen. Om det var et mål, vites ikke, men den urbergenske dialekten sammen med ekstremt godt akkompagnerte låter, var i alle fall mer enn nok til å sikre en trofast tilhengerskare mellom de syv fjell. Det er de samme menneskene man traff på konserten på Garage i desember i fjor, og som trolig dukker opp igjen under årets Bergenfest. Om promillen blir høy, så blir nok allsangfaktoren enda høyere da. 
– Vi spiller på Bergenfest for å skape litt blest om samleplaten vi gav ut i fjor. Publikum kan forvente seg litt av det samme låtvalget som vi spilte på Garage. Det blir de gode gamle Pompel-låtene, og det blir garantert kjempegøy, sier Piddi med et lunt smil.

Kreativ tørke

IN magasinet treffer Piddien på Dyvekes Vinkjeller en onsdag i mai. Det var i 1995 at det bergenske rockebandet endte sine dager her, så å si. 
– Jeg hadde funnet ut at vi skulle legge ned bandet, og innkalte først til møte på Wesselstuen. Det var kreativ tørke. Vi tok med oss restene i bandkassen, og gikk hit, til Dyvekes, og drakk opp resten av pengene, minnes Piddi. 
Han forteller ettertenksomt videre om hvordan bartenderen fikk i oppgave å velge vin til dem. De oppgav budsjett, som var godt bevart i en brun konvolutt, og skulle ha fire glass om gangen. 
– Vi drakk veldig god og dyr rødvin hele kvelden, og var i rart humør. Etterpå var det ikke mer Pompel & the Pilts, sier han.
Det neste han gjorde artistmessig var i 1997. Da spilte han en kabaret sammen med Jan Eggum og Arne Bendiksen. Det var 30 minneverdige forestillinger der de spilte hverandres låter. I 1999 gikk han i studio igjen. 
– Jeg skulle begynne å spille inn en ny plate, men det gikk veldig tregt. «Syk Pike»–platen ble ferdig i 2006. Den kommer faktisk på vinyl i år, for det er 10 års jubileum, konstaterer han.

En låt blir til

I følge Piddi har han vært heldig med at Pompel-platene traff blink, og at folk likte dem. 
– Det gjør at de gjerne synger med på konsertene og sånt. Folk likte de raske og harde låtene, men de likte og at vi gikk ned og var helt rolige, og at de kunne høre tekstene tydelig. Jeg tror det var hovedgrunnen til at vi fikk den formen for suksess som vi gjorde, sier han. 
Når han nå står på scenen sammen med resten av bandet under Bergenfest, har de ingenting de må bevise. 
– Når vi spiller nå, trenger vi ikke innynde oss hos publikum. Vi skal bare spille de beste låtene vi har, for folk som allerede kjenner dem, sier han. 
Piddi har aldri tenkt sjanger, når han lager musikk. Han prøver bare å se hva som kommer, og er det bra, ja så bruker han det. 
– Alle låtene jeg har laget er forskjellig. De har en fot i blues og en i rock, også alt mulig annet. Fra country til pønk, forklarer han. 
Han husker spesielt godt da jeg skrev «Mine fineste klær». 
– Jeg syntes refrenget var så teit, og betvilte om vi kunne bruke det i et rockeband. Men til slutt ble refreng og vers ferdig, og jeg presenterte det flaut for bandet, for vi skulle jo primært spille fort rock. Men låten fungerte, og jeg skjønte at er det bra så er det bra, sier han.

Musikalsk barnehage for middelaldrende menn

For fire år siden så bandet «Evig din for alltid» dagens lys. Bandet, bestående av Petter Folkedal, Frank Hammersland, Harald Frode Unneland og Per Arne «Piddi» Fjeldstad, var en slags revitalisering for alle involverte. 
– Plutselig spilte vi sammen fordi vi ville spille og fordi det var så gøy. Vi har ikke faste øvinger. Bassisten vår, Frank Hammersland, bor i Oslo. Dermed må vi øve slik at han kommer et par dager før vi skal spille konserter, og så har vi et par øvinger. Men det funker bra når vi spiller sammen, mener Piddi. 
– Er dere så gode at dere ikke trenger å øve?
– Jo det skal jeg love deg. Vi trenger å øve, men ikke så fryktelig mye. Med dette bandet går det veldig fort. Her er det lett. Det er fint, sier han.
Når det kommer til å jobbe med musikk, mener Piddi rosinen i pølsen er å spille med folk han liker å spille med. Som gjør at ideer han har, kommer ut bedre enn forventet, takket være input fra de andre. 
– Det opplever jeg stadig vekk med «Evig din for Alltid». Når du kommer med en ide, så har alle innspill. Det sosiale aspektet, henger også høyt. Det må være gøy. Vi pleier å si at «Evig Din for alltid» er en musikalsk barnehage for middelaldrende menn, sier han lunt.

Før og nå

– Har tidens tann, endret måten du lager musikk på? 
– Jeg er like fri som før når jeg lager musikk i dag, men musikken jeg lager er på langt nær like intuitiv nå som da jeg var ung. I gamle dager laget jeg nye låter nesten hver uke, mens jeg i dag må sette meg ned og nærmest presse meg selv til å skrive. Det er ikke alltid du har det kreative overskuddet. Det er den store forskjellen på å være i femtiårene til å være i midten av 20-årene, låtskrivermessig, sier Piddi. 
Han kjenner seg godt igjen i hvordan eldste sønnen (Johannes Fjeldstad i «Hvitmalt gjerde». Red.anm.) produserer låter i et bankende kjør. 
– Jeg kjenner meg igjen i den boblende kreativiteten hans. Det er noe du har i den første halvdelen av tyveårene som du aldri får igjen. Derfor ser du og at det kryr av artister som debuterer i den alderen med en fantastisk plate som de aldri noensinne klarer å toppe. Selv etter ti plater må de innrømme at den første platen var den beste. 

Tekst: Vibeke Linn Blich | Foto: Vibeke Linn Blich & Rune Letrud

Følg IN magasinet på Facebook