Astrid Hilde Semmingsen: Portrett av en gallerist

Foto: Jarle Hagen. Klær: Victoria Beckham, Soul. Hår: Cathrine Froghdahl, Komitè. | Galleristen foran maleri av Espen Røise | Terje Resell Etsning | Christoffer Rådlund olje | Hanne-May Scheen.

– Det var et sterkt sug i magen. «Åj, finnes det noe sånt?»
Det var på gården på Tynset at hun som seks år gammel opplevde denne sterke følelsen av hva kunst kan være. Bøkene med malerier av de store ekspresjonistene og impresjonistene har sittet bakerst i hodet hennes hele veien siden. I dag driver hun sitt eget galleri ytterst på Tjuvholmen, Galleri Semmingsen.

Fra Tynset til Tjuvholmen

– Jeg husker at jeg ble så grepet av de bøkene. Mamma fikk de til jul av sin bror som bodde i Oslo. I ettertid har jeg tenkt at det måtte være noe av det samme som å bli fascinert av en religion, for det var så sterkt.
Astrid Hilde kopierte så godt hun kunne disse kunstnerne. På besøk til tanter i bygda hadde hun med seg et stykke kunstverk. Allerede da ønsket hun å dele kunsten. På skolen tegnet hun initialer på bestilling og Jesus som gikk på vannet i kladdebøkene til medelevene. Det var ikke bare kunsten som fanget Astrid Hilde, som 15-åring drev hun ungdomsavdelingen i en klesbutikk på Tynset. Ønsket om å bli klesdesigner meldte seg og kleskolleksjoner ble sendt inn til konkurranser i Det Nye, ler hun.
Etter videregående valgte hun først linjen Tegning/grafisk, så «Møbelsnekkeren» på Hamar. Deretter gikk hun et kveldsstudium på Markedsføringskolen i Oslo. Der ble hun tilbudt en jobb som butikksjef på Karl Johan fra bekjente i klesbransjen. Hun trodde ikke hun kunne klare det, men tilbudet forsvant ikke med det. De hadde fulgt henne som innkjøper allerede fra Tynset på varemessen i flere år.
– Som 1,80 høy trodde nok de fleste at jeg var eldre, da jeg kom som 20-åring til byen, sier hun og smiler.

Foto: Ena Nielsen. Peter Skovgaard olje. Fredrik K.B. Skulptur.

Fra døl til bokmål

Det var ikke bare bare å komme og styre over fem ansatte fra Oslo. Astrid Hilde måtte raskt legge av seg noen særegne dialektord. Det var ikke alt de forsto.
– Spurte jeg kundene om de skulle ha noe «te», så de bare rart på meg.
– Var det vanskelig å legge av seg dialekten?
– Nei, absolutt ikke. Tynset er et skolesentrum med mange innflyttere. Hos pianolærerinnen min «spelte» jeg ikke piano, jeg «spilte».
Klesbutikken var et stort ansvar og tok opp mange av døgnets timer, men det var lærerikt og det ga henne et stort sosialt nettverk. Likevel prioriterte hun å tegne kroki på Arkitekthøgskolen og et par års kveldskurs på Oslo Malerskole.

Veien til å bli gallerist

Da hun følte klesbransjen hadde gitt sitt og hun takket for seg, kom tilbudet om å være med i et kriseteam for å få inn leietagere på Galleri Oslo.
– Fem måneder hadde vi på å fylle opp lokalene før åpningsdatoen.
Astrid Hilde kontaktet bransjene konfeksjon og kunstgallerier. Etter en omvisning med et galleri kom tilbudet om å bli medeier i et rammeverksted og etterhvert drive Galleri D40 på Solli Plass. Etter fullført næringsmegling, gikk veien til rammeverkstedet i Thereses Gate.
– Der kom jeg nær både kunstnere og kunstsamlerne, som hadde kjent de eldre kunstnerne. De lærte meg mye gjennom historier man ikke kan lese seg til.
På Galleri D40 ble dagene travle med utvidelser og stor handel.
– Vi solgte ny og eldre grafikk, som vi fikk inn direkte fra kunstnere i kommisjon eller kjøp på auksjoner. Vi solgte også verk av Pushwagner som nylig gikk bort. Han vil bli husket som en av våre mest særegne kunstnere. Et helt spesielt uttrykk som speilet vårt liv på 80- 90-tallet, sier Astrid Hilde og forteller videre at han stadig var innom for en prat og for å varme seg.
– På den tiden bodde han mer eller mindre på gaten og mange var villig til å hjelpe han, men han var ikke spesielt villig. Han var ikke lenger i stand til å produsere på det tidspunktet. Morten på Beach Club var den som tok oppgaven størst. Der vanket det hamburgere og noen glass øl. Historiene er mange.
Spesielt husker hun en 18. mai hvor han kom «krypende» rundt hjørnet på Solliplass, forsvinner ned i kjelleren og setter seg i dusjen.
– Han hadde på seg en hvit slengbukse – alltid like kul – men den var blitt veldig møkkete etter en hard natt. Buksen puttet han i vasken for å vaske den mens han dusjet og varmet seg. Mens jeg står oppe og snakker med kunder, ser jeg plutselig et lite menneske, mer et skjelett komme opp trappen. Vill i blikket og splitter naken. Jeg hadde helt glemt at han var der. Det var litt av et syn. Han hadde sovnet i dusjen, og klart å tette vasken med buksen så det rant over. Det var vann utover hele gallerigulvet i underetasjen.
Historiene er mange og noen kan ikke en gang stå på trykk.
– Men en annen søt historie er da han etter noen timers vask og hvile er på tur ut døra i Lotusse-skoene mine. Elegant sender han en kul hilsen med hånda med skoene viftene i været: «Fine! Ha en fin dag.»
– Fikk du de noen gang igjen?
– Nei, han trengte de vel mer enn meg. Jeg er glad han fikk sin fame. Det kledde ham. Få kunne ikle seg popstjernerollen som Push!

«Eget galleri»

I 1999 begynte Astrid Hilde for seg selv i et lokale på Skillebekk. Ønsket om å representere kunstnere som i hovedvekt arbeidet med maleri meldte seg. Hun så etter grafikksalget på Solliplass at folk var villig til å betale høye priser. De samme kundene hadde problemer med å finne frem til gallerier som kunne fremme samtidsmaleriet.
I Galleri Semmingsen spiller det ingen rolle om kunstnerne er tjue eller åtti; figurative eller abstrakte. Det handler om at de har noe «genuint» i seg. Hun er idealist og ønsker ikke å styre kunstneren i noen retning.
– Jeg er ikke ute etter kommersielle døgnfluer, det er helt uinteressant. Da jobber de med feil fokus. Kunstneren må få friheten til å stå på atelieret og jobbe frem nye prosjekter. Hvis kunstneren går på autopilot mister maleriet energien.
Som besøkende i galleriet får du raskt en innføring i kunsten som vises i utstillingen. Mangler du kunnskap og kunstforståelse får du en engasjert leksjon. Slik blir det lettere å oppleve og forstå den enkelte tanke bak.

Over til venstre: Roald Sivertsen, akvarell. | Øverst til høyre: Christer Karlstad, olje. | Nede til høyre: Bente Bøyesen, olje.

Å gjenta et kunstnerskap

– Når du velger å satse på en gruppe kunstnere, gjentar du dem med separatutstillinger. Derfra kommer også uttrykket en kunstnerstall. Ved gjentagelse blir kunstneren kjent blant folk og slik bygges et marked, forteller Astrid Hilde om hennes rolle som gallerist.
Neste år fyller galleriet 20 år. Da blir det en jubileumsutstilling med galleriets faste kunstnere.
– Jeg planlegger også en nordisk utstilling. Jeg ønsker å invitere kunstnere som speiler en finsk nerve, en svensk, en dansk og islandsk. Så står jeg igjen og lurer på hvem som har den norske nerven i galleriet. Vi klarer kanskje ikke å se oss selv?
– Hva er den norske nerven?
– Vi vil med en gang si Munch. Eller den mer nasjonalromantiske malertradisjonen. Vi har mange malere som forholder seg eller støtter seg til naturen også i dag. Selv om de har utviklet en mer abstrakt tradisjon hvor fargen ofte refererer til temperatur. Eller er det motivene i etsningene til Terje Resell? Speiler han den norske folkesjela med sin ydmyke, romlige og stille strek?

Tekst: Regine Stokstad | Foto: Ena Nielsen & Jarle Hagen
 

Følg IN magasinet på Facebook