Hjem >  Bergens byantikvar – Johanne Gillow

Bergens byantikvar – Johanne Gillow

Arvesølvforvalteren

Da Johanne Gillow var fire år fikk hun en gammel treplugg fra eieren av et eldre laftet trehus som skulle rehabiliteres. Den gjemte hun i smykkeskrinet sitt. Trangen og evnen til å bevare gamle skatter har ikke blitt mindre med årene for Bergens byantikvar.

Vi møter Gillow i de splitter nye lokalene til Byantikvaren i Bergen i Skostredet 5. Skjønt helt nytt er jo ikke trehuset som kommunens spesialister på kulturminner nå har inntatt i hjertet av byens gamle middelalderstruktur. Omtrent vegg-i-vegg ligger det det såkalte Frimerkehuset fra 1700-tallet, som ble totalskadd i en brann tidligere i år.

Lar fortiden få skinne

– Dere får unnskylde alt rotet, men det å flytte er alltid seig prosess med mye tung logistikk. Det tar alltid mer tid enn man hadde trodde på forhånd, sier den 55-årige kunsthistorikeren og tar oss med på en guidet tur i det snart 150 år gamle husets tre etasjer, som selskapet Pallas Eiendom har pusset opp det siste året. Selvfølgelig med Gillow som faglig rådgiver.
Allerede i resepsjonen og administrasjons-lokalene er det tydelig at fortiden får blomstre i sin prakt. Her skal tømmeret vises fram og vinduene er de originale fra 1870-årene. Det gamle har like fullt fått en vital rompartner i Eskil Tins moderne skyvedører i glass og solide metalltrapp.
Vi går opp en etasje, gjennom en gammel original dør. I det nye møterommet er tømmerveggene grågrønne, med egne felt der de tidligere malingslagene er avdekket. Dørene i vitrineskapet er vinduer fra Møhlenpris skole.
– De var i ferd med å bli kastet i forbindelse med renoveringen av skolen, men vi var heldigvis på rett sted til rett tid og klarte å få reddet noen av dem, sier Gillow fornøyd.

Mer enn hele byen og halve Sandviken

Byantikvaren i Bergen er naturlig nok opptatt av at både byrommet og bygninger i byen tas vare på og har det bra. Sammen med snart et dusin medarbeidere gir hun både råd og uttaler seg i bygge- og plansaker, samt utarbeider kulturminnerapporter i plansaker og som forvaltningsgrunnlag for kommunale bygninger.
– Men det er langt fra bare sentrum vi opererer i og interesserer oss for, presiserer bygningsverneren. Hun føler seg privilegert som får lov til å være med på å forvalte de enestående fellesskapsverdiene for dagens og fremtidens bergensere. For tiden er Byantikvaren engasjert i prosjekt i flere bydeler, blant annet på Laksevåg og i Eidsvåg.

Viktig å spille på lag med huset

Tidligere hadde etaten ry på seg for å være en effektiv bremsekloss for eiendoms-utviklere og utbyggere. Dette mener Gillow har endret seg radikalt det siste tiåret. 
– I dag er brorparten av huseierne vi er i kontakt med positive til å ta vare på de bygningshistoriske verdiene som ligger i et gammelt hus. Vi opplever ofte stor vilje hos mange av huseierne til å finne løsninger slik at de antikvariske verdiene som ligger i enten arkitekturen eller byrommet bevares, forteller Gillow.
– Ofte handler det om kunnskap og innsikt, og ikke minst bevissthet. Det gjelder både å spille på lag med hverandre, og med huset, sier den entusiastiske kunsthistorikeren. Hun understreker at de ønsker å være en ja-instans der alle skal bli hørt, og at de strekker seg langt for å imøtekomme ønsker fra huseieren.

Vil nå ut til folket

Gillow guider oss ned på grunnplanet i de ny-gamle lokalene og viser oss det som skal bli formidlingsrommet.
– Her blir på mange måter kontaktpunktet for publikum. I første omgang blir det avtalte møter, men etter hvert som vi kommer helt i orden ønsker vi å få til en drop-in-tjeneste. Forhåpentligvis blir det også små utstillinger med tiden, sier Gillow.
Foruten en gratis rådgivningstjeneste, holder Byantikvaren også foredrag i ulike sammenhenger, de arranger byvandringer og inviterer til omvisninger, blant annet i middelalderruinene på Bryggen. 
– Det er viktig for oss å nå ut til folk, og skape blest rundt en viktig del av det som gjør Bergen til Bergen, sier Gillow. 
Hun er selv født i England, men har praktisk talt bodd hele livet i byen mellom de syv fjell.

Elsker ekte engasjement

Møhlenpris, Minde og Hjellestad er noen av stedene Gillow har hatt tilhold, før hun og mannen kjøpte sin drømmebolig for tretti år siden – et 50-tallshus i Blomsterdalens landlige omgivelser. 
Hun medgir at jobben som byantikvar krever mye av hennes tid, men synes selv hun er heldig som får lov til å jobbe med arvesølvet i byen i sitt hjerte. Dessuten trives hun med å arbeide midt i sentrum og finne roen i Fana, der hun får tid til refleksjon og avkobling når hun går tur med hunden Millie.
– Det er utrolig mye som fascinerer meg med Bergen. Det er en rikholdig skattkiste der man kan fråtse i lag på lag i historien. Men det krever selvfølgelig at vi farer fint fram i vår omgang med dem, påpeker trebarnsmoren.
Hun er klar på at Bergen ikke ville vært Bergen uten bergensernes engasjement, men mener også at noe av byens særpreg skyldes at man på Vestlandet alltid har hatt blikket vendt utover – selvstendig og stolt, men samtidig åpen for impulser fra fjerne og nær.

Ble bygningsverner

Åpen for impulser var også byantikvaren selv, den gang hun skulle stake ut sin vei til yrkeslivet. Det var egentlig arkitekt Johanne Elizabeth Gillow hadde tenkt å bli, men en kombinasjon av tilfeldigheter og nye ideer gjorde sitt til at hun endte opp som kunsthistoriker med spesialisering innen bygningsvern. 
Nygotiske Johanneskirken på Sydneshaugen var tema for hovedoppgaven hun leverte i år 2000. Allerede samme år startet Gillow sin løpebane hos Byantikvaren som saksbehandler. Vel ti år senere ble hun konstituert i stillingen som byantikvar, og fra september 2012 trådte hun permanent inn i stillingen.
I løpet av de fem årene hun har vært byantikvar i Bergen, har Gillow opplevd både opp-og nedturer i jobben. 
– De beste øyeblikkene er selvfølgelig når man både kjenner og selv kan faktisk se at man har vært med å gjøre en forskjell. Likeledes får man føling med frustrasjon når vi ikke når fram med våre faglige argumenter og anbefalinger. Kanskje må vi også akseptere at det vi kjempet mot går gjennom, innrømmer Gillow. 
De falleferdige sjøbodene i Sandviksboder 69-72 er heller ikke noe Gillow er stolt over på byens vegne.
– Det er jo et paradoks at disse bodene, fulle som de er av kulturhistoriske verdi, forvitrer dag for dag mens de er under fredning, sier en tydelig oppgitt byantikvar.

Frykter alltid branner

Aller mest tragisk synes Gillow det er når noen av de gamle trehusene blir flammenes rov, en skjebne som altså ble nabobygningen til del for noen måneder tilbake.
– Det er klart det er vemodig når et flere hundre år gammelt vitnesbyrd om levd liv går tapt for alltid. 
Brann er forøvrig et tema og en risikofaktor som Gillow selv har hatt stort fokus på. I halvannet år hadde hun permisjon fra Byantikvaren for å lede et tverrfaglig prosjekt i kommunen knyttet til brannsikring og forebygging.
– Om man er uheldig å bli utsatt for en husbrann, er det ikke de materielle verdiene, men gjenstander med stor affeksjonsverdi og ting som det er knyttet sterke minner til, vi sørger mest over tapet av. Noe av byens sjel blir borte når et gammel hus med stor antikvarisk betydning forsvinner for alltid.
Gillow snakker seg mer enn varm på dette temaet, før hun vender tilbake til den evige problematikken – rive og bygge nytt, eller reparere og legge til.

Gammel vs nytt

Det er neppe noen bombe at Gillow er en svoren forkjemper for de to sistnevnte løsningene. Det mener hun det er mange argumenter som taler for.
– Om man ser dilemmaet nytt versus gammelt fra et miljøperspektiv er jo valget temmelig opplagt. Eksisterende bygg er i utgangspunktet rene null-utslippsobjekter. Å rive og bygge nytt vil alltid belaste miljøet i en eller annen form. Dessuten er det jo ofte også mye mer gunstig rent økonomisk å satse på å reparere og bevare det bestående framfor å skrote og kjøpe nytt, fastholder Johanne Gillow.
Det har hun selv til fulle fått erfare. I 2004 kom hun tilfeldigvis over en Finn-annonse der et ganske forsoffent gårdshus på Austevoll var til salgs. Hun tok turen til havgapet mest av nysgjerrighet, men ble fullstendig bergtatt av stedet og mulighetene som lå i huset.
– Jeg skal ikke legge skjul på at det har gått med en del hundre arbeidstimer med hele familien i sving. Likevel har det vært et mål at oppussing ikke skulle legge beslag på hele familieøkonomien. Man kommer langt bare med litt puss og noen strøk maling, sier byantikvaren.

Fant sin egen perle i Austevoll

I stedet for å bytte ut det gamle med moderne byggematerialer, gikk Gillow motsatt vei. Hun fikk fjernet nyere plater og gulvbelegg i det 150 år gamle huset. Resultat er at flotte tømmervegger og gulv atter er kommet til syne. Og selv om noen av gulvene var i en så dårlige forfatning at den eneste forsvarlige løsningen var å få lagt nytt, har Gillow vært bevisst på å ta vare på historien og sporene av levd liv i 1800-talls-huset på Blåsternes.
– Jeg tror nok at jeg etter hvert har fått en velutviklet evne til å se potensiale der andre gjerne bare ser gammalt skrot og elendighet. Det skyldes selvfølgelig kunnskap og faglig ballast, men også en iboende interesse for å ta vare på og bidra til arven lever videre, sier byantikvaren i Bergen ettertenksomt.
Interessen hun sikter til har hun hatt så lenge hun minnes. Og Johanne Gilllow kan fremdeles huske den gang hun som fire-åring var med faren på besøk i et gammelt laftet trehus som var under restaurering. 
– Jeg kan fortsatt kjenne på litt av den helt spesielle, nesten magiske stemningen vibrere i meg. Ikke minst gjorde det inntrykk at han som bodde der ga meg en ødelagt treplugg fra konstruksjonen. Jeg følte meg så heldig. Jeg voktet den som en skatt, og den var lenge en del av inventaret i smykkeskrinet mitt. Fortsatt har jeg den liggende et sted …

Epilog

Helgen etter at dette intervjuet ble gjort, gikk alarmen hos Bergen Brannvesen, med melding om at det hadde brutt ut brann i den eldre trehusbebyggelsen på Nøstet. Når slukningsarbeidene var ferdig søndag morgen hadde byen mistet to gamle og verneverdig trehus. Heldigvis kom ingen mennesker til skade i brannen.

Tekst & foto: Geir Dahle